fbpx Utlyser ti stillinger på under 19,5 prosent Hopp til hovedinnhold

Utlyser ti stillinger på under 19,5 prosent

Lyngdal fra lufta
SØKER I SØR: Lyngdal, Norges nest sørligste kommune, søker for tiden etter 13 sykepleiere og helsefagarbeidere til sine hjemmetjenester. Til sammen utgjør stillingene litt i overkant av tre hele årsverk. Foto: Tom Erik Schrøder/NTB

– Ingen kan leve av det, sier tillitsvalgt for sykepleiere om de små stillingsbrøkene i Lyngdals hjemmetjeneste. 

For tiden søker Lyngdal kommune etter totalt 13 sykepleiere og helsefagarbeidere.

Tre av sykepleierstillingene er på 50 prosent (hvorav 32 prosent som fast vikar), mens de øvrige ti stillingene er på 19,4 prosent og nedover. Den minste er på 14,2 prosent. Til sammen utgjør de 13 faste stillingene litt i overkant av tre årsverk.

Dette reagerer plasstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Lyngdals hjemmetjeneste, Kai Stokkeland, på.

– Hovedproblemet med å lyse ut knøttsmå stillinger er åpenbart at ingen kan leve av det, sier han til nettavisen Lister24 (krever betaling), som først omtalte denne saken.

– Kynisk

Overfor avisa viser kommuneledelsen til at de trenger å få dekket inn helgevakter.

– Å kun tilby helgestillinger er en kynisk måte å knytte ansatte til arbeidsplassen, sier Stokkeland til Lister24.

– Ikke bare gjør det dem avhengige av å ta ekstravakter dag for dag for å opprettholde en levelig lønn, det er også en veldig stressende måte å jobbe på.

Forstår frustrasjonen

– Jeg forstår frustrasjonen godt og er enig i at det ikke er optimalt med så små stillinger.

Det sier konstituert kommunedirektør i Lyngdal, Ronny Bjørnevåg, til Sykepleien.

Vi ønsker jo å ha flest mulig i fulltid, men samtidig må vi ha stillinger som dekker de behovene som finnes.

Ronny Bjørnevåg, konstituert kommunedirektør

Bjørnevåg understreker at ledelsen har og skal fortsette å ha dialog og samarbeid med de tillitsvalgte om situasjonen.

– Vi ønsker jo å ha flest mulig i fulltid, men samtidig må vi ha stillinger som dekker de behovene som finnes. Når de fleste jobber hver tredje helg, så blir det helgevakter til overs som må fylles.

Bjørnevåg forteller at kommunen har stått i en nedbemanningsprosess, og at dette har bidratt til den uheldige situasjonen og utlysningene av mange små stillinger.

– Lyngdal har i en periode brukt mer penger på helse og velferd enn sammenliknbare kommuner. Vi har hatt både høyere grunnbemanning og bedre kompetanse. Nå jobber vi med å nærme oss de andre kommunene.

– Vil økte budsjetter hjelpe?

– Det er behovene for tjenester som ligger til grunn for bemanningen. Det er det som er styrende.

Mer kritikk

Dette er ikke første gang Agder-kommunens hjemmetjeneste har fått kritikk denne sommeren.

Den tidligere ansatte sykepleieren Mette Biktjørn sto i juli frem i ovennevnte lokalavis [krever betaling] og fortalte om det hun mente var kritikkverdige forhold og brudd på pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven, samt på arbeidstidsbestemmelser over en tiårsperiode.

I april skal Biktjørn ha sendt en bekymringsmelding til Statsforvalteren i Agder, men har ennå ikke fått svar. Kommunedirektør Kjell Olav Hæåk uttalte til Lister24 at han ville gå gjennom bekymringsmeldingen etter ferien, men han var foreløpig ikke kjent med innholdet.

Det har vært en ekstra belastning for både ansatte og ledere

Ronny Bjørnevåg, konstituert kommunedirektør

Lister24 [krever betaling] har også publisert en sak om at sju mellomledere i kommunens helsetjenester skal ha sagt opp det siste året.

Sykepleien spør konstituert kommunedirektør Ronny Bjørnevåg om oppsigelser har bidratt til situasjonen og utlysningen av mange små stillinger.

– Det kan det være. Vi har også hatt en prosess med omplasseringer av ansatte, og det har vært en ekstra belastning for både ansatte og ledere.

Dette søkes det etter

Følgende 13 faste stillinger i stigende rekkefølge er for tiden utlyst i en felles annonse for hjemmetjenesten i Lyngdal:

  • 14,2 %: Helsefagarbeider
  • 14,3 %: Sykepleier eller vernepleierstudent
  • 14,3 %: Helsefagarbeider
  • 14,3 %: Helsefagarbeider
  • 14,3 %: Helsefagarbeider
  • 16 %: Helsefagarbeider
  • 16,1 %: Helsefagarbeider
  • 16,1 %: Helsefagarbeider
  • 18 %: Helsefagarbeider
  • 19,4 %: Sykepleier
  • 50 %: Sykepleier
  • 50 %: Sykepleier
  • 50 %: Sykepleier

Ulike behov

Søknadsfristen på de 13 deltidsstillingene er satt til 7. august.

– Har du tro på at dere vil klare å få nok kvalifiserte søkere, og at fem arbeidssøkende for eksempel lar seg friste av stillingsbrøker på under 15 prosent?

– Det er ulike behov og ønsker ute i arbeidsmarkedet med tanke på stillingsstørrelser, og mange ønsker å jobbe deltid.

I annonsen heter det at ufaglærte som samler timer til å bli helsefagarbeider, også kan søke, men at autoriserte helsefagarbeidere vil blir prioritert.

– Er det ikke mulig å slå sammen enkelte av de minste stillingene?

– Det er diskutert med tillitsvalgte, men vi må også følge gjeldende regler og avtaleverk som setter begrensninger på hvor mye helg hver enkelt kan jobbe, sier Bjørnevåg.

Den konstituerte kommunedirektøren understreker at nedbemanning kun er et av flere tiltak det for tiden jobbes med for å få kabalene til å gå opp.

Andre tiltak er blant annet sykepleier i stab, årsturnus og implementering av velferdsteknologi.

Les også:

Etter to år med pandemi: Sissel Thorud Bjøkne har blitt en tryggere sykepleier

Sykepleier Sel kommune Sissel Thorud
TIDLIG UTE: Med rundt 1000 av de 5700 innbyggerne i karantene i starten av mars 2020, knirka og knaka det i sammenføyningene i helsetjenestene i Sel kommune. Sykepleier i hjemmesykepleien Sissel Thorud Bjøkne hadde ikke tid til å dvele. Foto: Erik M. Sundt

Samarbeid på tvers ble mer enn fine ord da pandemien traff Sel kommune. – Nå vet jeg hva jeg kan klare, sier hjemmesykepleieren fra kommunen øverst i Gudbrandsdalen.

Det er 9. mars 2020.

Landet er fremdeles ikke stengt ned, men det er rett før.

Sissel Thorud Bjøkne står opp til noe hun opplever som en helt surrealistisk hverdag. Hun er sykepleier og hovedtillitsvalgt i Sel, den lille fjellkommunen øverst i Gudbrandsdalen.

Denne dagen er kommunen hennes i alle nyhetssendinger. 

I kart som viser registrerte smittetilfeller, er kommunen ildrødt blant alle de – enn så lenge – grønne kommunene. Innbyggerne testes over en lav sko, og tallet over registrerte covid-19-tilfeller stiger, det er allerede tosifret.

Dagen før var 200 av innbyggerne satt i karantene. Det skal vise seg å være forsmaken. Snart er rundt 1000 av de 5700 innbyggerne i karantene.

Smittevern – og streng prioritering

Hvordan skal hun få denne arbeidsdagen til å gå opp? Hun aner ikke. 

I hjemmesykepleien, hvor Bjøkne jobber, betyr alle karantenene blant annet at mange av sykepleierne er forhindret fra å komme på jobb. 

Nå er det bare to ting som gjelder: Smitteveien må stoppes. Og livsviktig helsehjelp må frem til pasientene.

For hennes del betyr det å gå inn i husene til pasientene som er bosatt rundt om i den langstrakte kommunen. Hvem som må ha fysisk besøk, og hvem som kan følges opp per telefon, blir en prioritering.

På dette tidspunktet er forsterkede smitteverntiltak allerede satt i gang i alle deler av den kommunale helsetjenesten. Full smittevernbekledning skal på der det er bekreftet eller mistanke om smitte.

Men lageret av åndedrettsvern, munnbind, frakker og hansker, det minker. Raskt.

Sissel Thorud Bjøkne må, sammen med kollegene, bare hive seg rundt. Her er det ikke tid til å stoppe og fundere. Men en ting er sikkert: Hun er dypt bekymret.

Kaos og redsel

Drøye to år senere ser hun tilbake på disse dagene med blandede følelser.

Sel var blant de første kommunene i Norge som hadde smitte, og det var mye upløyd mark.

– Det var litt kaos og redsel de første par ukene. Vi hadde planer for smittesporingsarbeid og smittevern i kommunen. Men det var jo ikke bare å plukke dem opp fra skuffen og sette i gang. Alt måtte tilpasses og spisses for hvert enkelt område, sier hun.

Kriseteam raskt på plass

Det betød nye planer, nye systemer – og hele tiden nye beskjeder fra myndighetene, nærmest fra time til time. At det var løpende nyhetsdekning fra kommunen i nærmest alle medier, fikk Bjøkne bare så vidt med seg i bakspeilet.

– Jeg registrerte det, men alt handlet om smittesporing, smittestopp og å sørge for at pasienter og brukere fikk den hjelpen de måtte ha, samt motta informasjon fra arbeidsplassen, sier hun.

Det første som kom på plass, var et kriseteam, og rett etterpå, et smittesporingsteam. Vaktsystem for teamene ble etablert.

– Vi har mange flinke medarbeidere i kommunen, og alle stilte opp uten å blunke, sier Bjøkne.

For å skille dem som hadde symptomer fra andre som skulle til undersøkelse ved legesenteret, ble det kjøpt et telt.

Teltet ble bestilt av kommunen og ordføreren en kveld, og satt opp på dugnad dagen etter. En varmeovn kom også på plass, Otta kan være kald i mars.

Tøff prioritering

– Livsnødvendige medisiner og hjelp måte gis. Ellers prøvde vi å begrense besøk og treffpunkter så mye vi kunne, og gikk raskt over til mye telefonkontakt med brukere. Vi måtte prioritere nødvendigheten av hvert eneste besøk, sier hun.

– Den store utfordringen var å få tak i smittevernutstyr. Det var utsolgt for noe så banalt som skotrekk, husker hun.

Sydde utstyr

I fjellbygda tett inntil Rondane satte folk seg ved symaskiner og 3D-printere.

– Visir ble printa på 3D-printere. Vi brukte plastark som skjermer. Folk sydde smittefrakker til oss. Snekkere kom med munnbind. Selv er jeg gift med en bilmekaniker. Han ordnet så vi fikk plasttrekk til å bruke i bilsetene i hjemmesykepleien.

Hun stopper opp. Mye av dette har hun nesten glemt. Det har gått slag i slag siden.

– Jeg blir stolt. Det var så mange som bidro og prøvde å hjelpe oss med løsninger. Det var aldri nei. De samarbeidet på tvers av etater, frivillige og private.

– Fryktelig mye arbeid

Selv om mange bidro med det de kunne, var det folk i kommunen som arbeidet fryktelig mye, sier hun.

Det ble et stort press på smittesporingsteamet, smittevernlegen, testteamet – blant andre.

Som hovedtillitsvalgt gikk det mye i skriftlige meldinger, forteller hun.

– Hovedtillitsvalgte fra alle organisasjonene ble tatt med fra første stund, og vi ble oppdatert fortløpende, sier hun.

Informasjonen hun fikk ble delt videre i Facebook-grupper, på sms og via e-post gjennom de kanalene hun har som hovedtillitsvalgt.

– Det ble ikke tid til å fokusere så mye på arbeidstid. Vi måtte bare stå på for å få det til å gå rundt. Jeg måtte sørge for at alle som jobbet ekstra, fikk betalt overtid, og det fikk de, sier Bjøkne.

– Hva er det viktigste du har lært av pandemien?

– Folk stiller opp. De som kunne, jobbet ekstra. Vi får til det meste når vi står midt oppe i det. Hele Sel kommune jobbet som et lag. Og så blir man sliten etterpå, oppsummerer hun, og legger til:

– Jeg ser også hvor viktig det var med god kommunikasjon. Spesielt informasjonsflyt mellom ledelsen og ansatte var helt avgjørende for oss som sto ute i felten hos pasientene.

Endret som sykepleier

Som sykepleier sitter hun igjen med i alle fall en varig endring:

– Jeg tenker nå mye mer på smitteveier. Det som skjedde i begynnelsen av mars i 2020 her hos oss, ga en støkk som har satt seg. Det vil prege meg og måten jeg tenker på som sykepleier også fremover, sier hun.

Men det må ikke bli for mye av det, heller, erkjenner hun og humrer litt:

– Jeg vil helst ikke bli så påpasselig at jeg blir folkestygg, heller. (Folkestygg: Dialektord for folkesky. Red.anm.)

Etter å ha gått gjennom og silt ut noen av erfaringene fra de to siste årene, konkluderer hun:

– Jeg har blitt tryggere som sykepleier av pandemien. Nå vet jeg hva vi kan klare. Det har gitt en god mestringsfølelse. Og så blir man kjei av å stå på lenge, det er også veldig viktig å huske på.

Isolasjon for de allerede isolerte

Hvordan smitteverntiltakene var for dem som allerede var mye avskåret fra kontakt med andre, er noe hun har tenkt på:

– Mange ble utrolig isolerte. Helseinstitusjonene ble stengt for besøkende. De hadde heldigvis skjermene, kalt komper, de kunne bruke for å snakke med familie og kjente utenfor. Pårørende kom og sang utenfor vinduet til beboere. Det hjalp litt.

– I hjemmetjenesten kan kontakten med oss være den eneste kontakten de har med folk i lange perioder. Jeg så at mange pasienter satte stor pris på at vi kom.

Når hun nå er ute, har hun opplevd at pasienter ber om å få se ansiktet hennes etter en lang periode med bruk av munnbind. Mange hører dårligere når de ikke ser munnen, og de har savnet å se et helt fjes: – Nå sier de: «Neimen, er det du som har dessa augun der?», sier Sissel Thorud Bjøkne.

Sissel Thorud, sykepleier i Sel kommune
MÅ UT TIL PASIENTENE: Helsehjelpen må frem til pasientene, selv om kommunen er langstrakt og veiene kan være av ulik standard. Sissel Thorud Bjøkne er vant til at alt ikke går på skinner, og at arbeidsdagene kan være uforutsigbare. Foto: Erik M. Sundt

Folk sydde smittefrakker til oss. Snekkere kom med munnbind.

Sissel Thorud Bjøkne, sykepleier i Sel kommune
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.