Her konfronteres sykepleier Even virtuelt av en aggressiv «pasient»

Den muskuløse mannen setter blikket i deg. Kroppsspråket er aggressivt, urolig og uforutsigbart.

– Jeg skal ikke være her, sier jeg! Slipp meg forbi!

Mannen er pasient på det psykiatriske akuttmottaket der du jobber. Nå vil han ut.

En kollega av deg forsøker å roe ham. Ber ham sette seg på senga. Til liten effekt.

Du står midt mellom døra ut av pasientrommet og den aggressive mannen, som åpenbart er mye sterkere enn deg. Alarmen ble utløst etter at han kastet en stol mot en ansatt.

Hva gjør du nå?

Vel, akkurat i denne situasjonen kan du rolig løfte av deg VR-brillene og de støydempende hodetelefonene.

Så er du tilbake i møterommet på Stavanger universitetssykehus (SUS) med kaffekanne på bordet og smilende kolleger rundt deg.

– Ok, hva skjedde nå? spør spesialsykepleier og prosjektleder Frode Bremseth.

Det er tid for debrifing og refleksjon.

Opplevelser som fester seg

Bremseth er ansatt ved psykiatrisk mottaksavdeling SUS og har siden 2015 også ledet et prosjekt om transport av psykisk syke.

De siste tre årene har simulering ved hjelp av VR (Virtual Reality – «kunstig virkelighet») utgjort en stadig større del av hverdagen hans.

– Vår erfaring er at VR gir deltakerne en opplevelse som fester seg bedre enn ved andre metoder, sier Bremseth.

Han forteller litt om bakgrunnen:

– I 2019 hadde vi en del midler igjen fra transportprosjektet og dessuten tilgang til et bredt nettverk innen prehospitale tjenester som vi ikke ville slippe tak i.

Med inspirasjon fra VR-satsingen ved Sykehuset Innlandet og ekspertråd, ble det investert VR-briller og hodetelefoner, samt opptaks- og redigeringsutstyr.

– Vi hadde ingen kompetanse på VR, men fikk god hjelp fra Håkon Garfors ved Helse Vest IKT. Han hjalp oss blant med å finne frem til best egnet utstyr, forteller Bremseth.

Filmet ti ulike situasjoner

En prosjektgruppe satte seg ned og diskuterte hva det var mest behov for å øve på og hvilke dilemmaer man kunne komme opp i. Basert på dette ble ti ulike prehospitale situasjoner filmet i 360-graders VR-format.

I et scenario tas vi med hjem til en psykotisk og redd person.

I et annet dreier det seg om selvmordsfare og kuttskader på et hotell.

I et tredje er det oppdaget en kniv i metalldetektoren på akuttpsykiatrisk mottak.

Et fjerde – der en innlagt pasient vil hjem – er skildret ovenfor.

– I hvert scenario spilte en ansatt pasient, mens andre inntok de funksjonene de har til vanlig. Det vil si at sykepleiere spilte sykepleiere, politi var politi og så videre. Vi anså at fagfolkene som jobber her, vet best hva som er reelle reaksjoner og hva som fungerer.

De filmet gjerne to eller tre varianter av hvert scenario, der pasienten opptrer henholdsvis mottakelig, avvisende og aggressivt.

– Det gjør at vi får mye å snakke om og reflektere rundt, forklarer Bremseth.

Tid for debrifing

I møterommet på psykiatrisk mottaksavdeling ved SUS tar de ansatte av seg VR-briller og reorienterer seg i den virkelige virkeligheten etter det virtuelle møtet med den hissige muskelbunten.

Frode Bremseth leder diskusjonen: Hva skjedde? Hvorfor? Hva kunne vært gjort annerledes?

De ansatte rundt bordet diskuterer ivrig:

– Bra at pasienten ble gitt flere sjanser. At han ikke ble lagt i bakken med én gang.

– Det så ut som personalet hadde kontroll. Alle visste hva de skulle gjøre, men det må ha vært ubehagelig for alle parter.

– Hva skjer når de lukker døra. Var det nødvendig?

– Jeg tenker det var best inntil de hadde nok personell på plass.

– Historikken til pasienten vil spille inn. Om vi vet han aldri har skadet noen, ville vi kanskje velge å stå mer i det enn ellers.

Kjenner på ubehaget

– Jeg synes slik VR-simulering fungerer veldig bra, sier en av deltakerne, sykepleier Even Gundersen.

Han har testet ut det samme opplegget tidligere, men da var han ansatt ved en annen avdeling på sykehuset.

– Du føler at du er tett på en situasjon og kjenner på ubehaget. Når pasienten ser mot kameraet, føler du at det er deg han ser på. Jeg kan kjenne på de kroppslige reaksjonene, som økt puls og at du skvetter litt. Jeg tror det skaper et godt rom for refleksjon.

En sykepleierstudent med sommerjobb på avdelingen er også med på simuleringen og mener, i likhet med Gundersen, at VR har noe for seg.

– Hadde vi kun sett situasjonen utspille seg på en skjerm, ville det vært mye annen stimuli rundt som forstyrret, sier hun.

En hovedsatsing

Simuleringsprosjektet ved SUS har, som tidligere nevnt, fått drahjelp og gode råd på veien av innovatør Håkon Garfors ved Helse Vest IKT.

– Vår jobb er å støtte foretakene i aktiviteter de holder på med som relaterer seg til ny teknologi. Vi hjelper dem blant annet med å finne riktig utstyr og programvare, forteller Garfors til Sykepleien.

– Her på innovasjonsavdelingen, der jeg jobber, er VR en av hovedsatsingsområdene.

Garfors forteller at de sågar har en dedikert VR-utvikler ansatt på avdelingen.

– VR brukes i dag på en rekke felt i norsk helsevesen, både i opplæring av personell og behandling av pasienter, da særlig innen psykisk helse.

Mye av det pasienter har behov for å øve på, kan være vanskelig gi å gjøre i virkeligheten, og her mener Garfors VR kan være et godt alternativ.

– Vi har for eksempel et spill rettet mot barn med sosial angst. Det simulerer situasjoner i skolegården med kompiser. Her kan man øve på dette med terapeut tilgjengelig.

VR til hjemmebruk

Garfors tror det i tiden fremover vil komme mer selvhjelpsapper som pasienter kan bruke i samråd med behandler.

– Tilgjengeligheten blir stadig større, og vil det bli mer muligheter for å utføre denne type behandling hjemme, noe som både vil kunne avlaste helsepersonell og gi mer selvstendighet for pasientene.

Innovatøren ved Helse Vest IKT mener også VR har et stort og uforløst potensial innen undervisning.

– Ikke minst når det gjelder ferdighetstrening, tror jeg det er en del å hente. Mye av det som i dag gjøres på ferdighetssentre, kan i fremtiden øves på ved hjelp av VR, hevder Garfors.

– Det å trene på kirurgiske inngrep eller simulere situasjoner for traumeteam der mange jobber sammen. Avansert HLR. Slikt vil det bli mye mer av.

Garfors påpeker at helsepersonell først må gjøres oppmerksom på mulighetene som finnes innen VR, for at de skal ønske å ta teknologien i bruk.

– Ellers må man passe på å velge riktig løsning ut fra behovet. Vi ser at mange bare kjøper inn VR-utstyr uten å ha avklart på forhånd hva man skal bruke det til.

(Artikkelen fortsetter nedenfor faktarammen.)

Viktig med pedagogisk ramme

Frode Bremseth ved SUS understreker at selve VR-simuleringen kun utgjør én del av opplegget deres, som ellers inkluderer en innledende brifing der man gjennomgår læringsmålene, og refleksjonsbasert debrifing i gruppe etter simuleringen. Her spør en fasilitator blant annet om hva som har skjedd, hvorfor det skjedde, hva personalet kunne gjort annerledes, hva man følte og hva som kan brukes i det videre arbeidet.

– Debrifingen er helt klart det som tar lengst tid, og det er helt avgjørende at man har en god pedagogisk ramme rundt det hele, sier Bremseth.

Flere har vist interesse for metoden, og Bremseth forteller at andre avdelinger på SUS nå kjører sine egne simuleringer på personalmøter. I 2020 fikk VR-prosjektet tilskudd fra Akuttnettverket. Det bidro til at nye typer scenarioer kunne filmes og prøves ut.

Fleksibel øvingsform

Bremseth anslår at han og kollegene til nå har produsert rundt 35 filmer og arrangert over 150 gruppesimuleringer. Opplegget har blitt brukt både overfor ansatte ved ulike avdelinger på SUS, politifolk og studenter i paramedisin, både ved Universitetet i Stavanger og Oslomet.

– VR skaper muligheter for en veldig fleksibel øvingsform der vi kan simulere ulike situasjoner på ulike steder med ulike konfigurasjoner av personell tilgjengelig. Og i motsetning til fysiske simuleringer, kan situasjonene gjenbrukes.

En annen fordel er, ifølge Bremseth, at alle i en gruppe kan oppleve det fra samme vinkel, noe som gir utgangspunkt for fruktbare diskusjoner om hvordan man best burde håndtert situasjonen.

Han mener VR også kan ha et uutnyttet potensial når det gjelder å avdekke årsaker til ulike kulturer innen psykisk helsevern og at det gir muligheter for erfaringsutveksling.

– Noen institusjoner har høyere tvangsbruk enn andre. Vi har simulert relevante situasjoner for flere helseforetak samtidig. Deretter har vi møttes på Teams for å diskutere hva som ble gjort og hva som eventuelt kunne gjøres annerledes. Vi så da at folk kunne reagere og agere ulikt på samme situasjon avhengig av hvor de jobbet.

VR-nettverk

VR-teknologi har blitt testet ut og tatt i bruk på en rekke områder og ved mange institusjoner de siste årene.

Bremseth har vært med på å danne et nettverk med 50–60 aktører rundt om i landet. Han forteller at de møtes digitalt annenhver måned for å utveksle erfaringer, tips og råd.

– Delingstanken er viktig for at dette skal utvikle seg. VR-filmene vi har laget her på SUS, er for eksempel lagt ut til fri nedlastning på en nettside opprettet av Helse Vest IKT.

Bremseth har tro på at helsesektorens bruk av VR vil vokse kraftig i årene som kommer.

– Nå begynner utstyret å bli så lett tilgjengelig og enkelt å bruke at det er veldig lavterskel. Det er ikke mye ressurser som trengs for å komme i gang, og enda mindre når man først er i gang, sier han.

– VR kan brukes til en rekke former for instruksjon, opplæring og trening. Vi har allerede filmet en brannøvelse i 360 graders format og håper vi kan ta den i bruk i løpet av året. Det er bare fantasiens om setter grenser.