Rett person på rett utested til rett tid

London Pub i Rosenkrantz' gate i Oslo, kvarteret etter klokken ett natt til lørdag. Dag Werner Larsen (35) står i døren og hører smell som høres ut som kinaputter. Han blir dratt inn i lokalet, løper inn mot trappen og dansegulvet og kaster seg ned.

Da vinduet ved dansegulvet knuses av flere skudd, forstår omsider menneskene på det tettpakkede dansegulvet at noe forferdelig er i ferd med å skje. I panikken holder de på å tråkke ned dem som allerede ligger på gulvet.

Det er nå en av kulene treffer en av gjestene i hodet, rett ved der Dag Werner Larsen ligger. Mannen svaier litt, så faller han.

– Jeg tenkte at jeg dør uansett

– Det skjer ikke som på film, alt går mye fortere, sier Larsen. Han er utdannet spesialsykepleier innen rus og psykiatri, og er nestleder i NSF Viken. Han har sett det meste, men ikke dette. Han har måttet takle hjertestans. Sett masse selvskading. Og bistå med et alvorlig illebefinnende på et fly. Men ingenting som det han så på London Pub natt til lørdag.

Ved siden av Larsen lå en kollega han har møtt tidligere på kvelden, en sykepleier fra Bærum sykehus.

– Jeg tenkte at jeg dør uansett. Vi var veldig redde.

Takker Høgskolen Østfold

Men så satte instinktet inn. Instinktet takker han Høgskolen Østfold for, da en videreutdanning i akuttgeriatri hadde mye fokus på beredskap.

– Beredskapsutdanning er uvurderlig. At vi lærer ABC innen førstehjelp betyr alt. Teorien er en viktig del av beredskapsgrunnlaget. Øvelse gjør mester, men det gjør også kunnskap. For du har ikke tid til å tenke, å unngå å somle kan være helt avgjørende, sier Larsen.

Han og sykepleierkollegen fikk stabilisert den skutte mannen. Så måtte en rekke livsviktige avgjørelser tas.

– Det er viktig å huske at det er lite du faktisk kan gjøre. Du skal få kontroll på blødningen, og dette må skje raskt. Men vi måtte også ta en vurdering på om det å presse på såret kunne skade ham ytterligere.

På dette tidspunktet ringte de ambulanse og forklarte pasientens skade.

Turte ikke reise seg opp

De vurderte at det ikke var ytterligere skader, fordi det ville medført at de måtte flytte på han.

– Men vi turte ikke reise oss på grunn av skytingen.

Deretter måtte de være forberedt på hjertestans.

Men Larsen fikk kontakt med mannen. Han gjorde alt for å holde kontakten med ham. Samtidig kom noen og la en hånd på hjertet til pasienten.

– Han sa: «Jeg er kjæresten hans.» Jeg møtte blikket hans, og forklarte at jeg er sykepleier og at vi gjorde alt vi kunne for at det skulle gå bra. Kjæresten viste tillit og trakk seg unna, han skjønte at vi gjorde alt vi kunne. Det øyeblikket er et godt minne, forteller Larsen.

Fulle av frykt

Etter hvert kom ambulansepersonell og overtok. Da føltes det som det hadde gått flere timer, sier Larsen. I virkeligheten varte alt sammen rundt 40 minutter.

Larsen, sykepleierkollegen og mange andre som var på utestedene som ble rammet, ble geleidet til et hotell rett ved. Her så han mennesker fulle av frykt. Noen gråt stille, noen gråt høyt.

– Vi sto og klemte på mennesker vi ikke kjente, fordi vi trengte nærhet og trygghet, sier Larsen.

– Utrolig viktig hendelse

Dag Werner Larsen er opptatt av den «skeive kampen». Han beskriver hendelsen natt til lørdag som en «utrolig viktig hendelse» for skeive i Norge.

Når Sykepleien snakker med ham, er det to og et halvt døgn siden tragedien. Larsen har sovet lite, dagen etter gråt han hele tiden, søndagen var greiere. Han søkte tilflukt i sitt favorittsted i hovedstaden, Botanisk hage. Og han havnet på forsiden av Aftenposten.

Men han ser fortsatt «reels» – små filmklipp – i hodet, ikke bare «flashbacks».

Søndagen ble avsluttet med fire timers politiavhør.

– Føler meg heldig som fikk være sykepleier

Da han kom ut fra Grønland politistasjon etter avhøret søndag kveld, opplevde han et vakkert øyeblikk. Han ble gjenkjent av en mann. Han kunne fortelle at mannen som ble skutt i hodet på London Pub, var i live, at operasjonen hadde vært vellykket, og at han utrolig nok kan komme seg fra det uten varige mén.

– Der og da ble han en av de viktigste personene i mitt liv. På samme måte som mannen på gulvet, og sykepleieren som var sammen med meg.

Dag Werner Larsen er fortsatt «aktivert». Han er ikke seg selv. Og det føles utrygt i byen, utrygt å reise kollektivt.

– Men jeg føler meg heldig som fikk være sykepleier. Som slapp å være redd. Vi fikk være noe de andre ikke kunne være, og det skammer jeg meg litt over. Vi kunne gå ut av offerrollen og inn i ansvarsrollen, sier Dag Werner Larsen.