fbpx – Spørsmål om seksuelle overgrep bør inn i rutinene Hopp til hovedinnhold

Forskerintervju: – Spørsmål om seksuelle overgrep bør inn i rutinene

Bildet viser en kvinne som sitter og ser ut av et vindu.
SATTE ORD PÅ OVERGREP: Informantene som forskeren intervjuet, hadde alle opplevd seksuelle overgrep. De fortalte blant annet om isolasjon og skamfølelse. (Personen på bildet har ikke noe med innholdet i denne saken å gjøre.) Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Å spørre om seksuelle overgrep kan føre til en stor helsegevinst på sikt, sier forsker Marianne Torp Stensvehagen.

Marianne Torp Stensvehagen (bildet under) har i sitt doktorgradsarbeid sett på hvordan hverdagsstress og håndtering av dette stresset kan påvirke helsen til kvinner som har opplevd seksuelle overgrep.

Bildet viser Marianne Torp Stensvehagen, forsker og høgskolelektor
I DYBDEN: Marianne Torp Stensvehagen dybdeintervjuet kvinner som har opplevd seksuelle overgrep i sitt doktorgradsarbeid.  Foto: Høgskolen Innlandet

Nå tar hun til orde for at det å spørre om seksuelle overgrep skal bli en rutine i alle deler av helsevesenet:

– Ved å avdekke om dette er en del av historien til pasienten, kan opplevelsene bearbeides og helseproblemer bedres, sier hun.

Underviser sykepleiere

Til daglig jobber Marianne Torp Stensvehagen ved Seksjon for avansert sykepleie ved Høgskolen i Innlandet, på Elverum.

Her underviser hun blant annet om seksuell helse og vold i nære relasjoner til studenter som tar videreutdanning i operasjonssykepleie og intensivsykepleie, samt ved bachelorutdanningen for sykepleie.

Skal lære om vold og overgrep:

I Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning § 6 om helse, sykdom og sykepleie – generell kompetanse, heter det at studenten etter utdanning: 

«har innsikt i sosiale og helsemessige problemer inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer og kan identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer, samt kunne sette inn nødvendige tiltak og/eller behandling, eller henvise videre.

Videre kan kandidaten samtale med barn om tema som omsorgssvikt, vold og overgrep.»

Kilde: Lovdata

Dybdeintervjuet kvinner

– Fra før vet vi at det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep høyner risiko for helseplager på mange områder, for eksempel psykiske lidelser som posttraumatisk stressykdom PTSD og depresjon, sier hun.

I forbindelse med doktorgradsarbeidet gjorde hun dybdeintervjuer med ti kvinner. I tillegg svarte 57 informanter, som ble rekruttert fra ressurssenter mot seksuelle overgrep, på et spørreskjema. Alle informantene er kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, enten som barn eller voksen, eller begge deler.

Blant det hun fant, var en sammenheng mellom symptomer på PTSD og mye hverdagsstress, færre hverdagsgleder og lite hensiktsmessige mestringsstrategier.

Informantene fortalte om isolasjon, en opplevelse av skyld og skam, og om både fysiske og psykiske symptomer og helseutfordringer. Mange hadde falt ut av utdanning og jobb og noen hadde blitt uføre. 

– Det å spørre om en pasient er blitt utsatt for seksuelle overgrep kan redde liv. Blant informantene var det flere som hadde vurdert å ta sitt eget liv. Så alvorlig og så viktig er det, sier hun.

Et rom for tidligere hjelp

– Kvinner som rapporterte om mer hverdagsstress, færre gleder eller pusterom i sin hverdag og mer bruk av lite hensiktsmessige mestringsstrategier, rapporterte også om flere stressrelaterte fysiske og følelsesmessige symptomer, sier hun.

Stensvehagen viser til at forskning peker på at det i snitt tar 17 år før en kvinne som har opplevd overgrep som barn eller ungdom forteller om dette til noen, og for menn tar det i snitt 22 år.

– Her er det fortsatt et stort rom for å komme inn med hjelp tidligere, sier hun.

Og det bør være rutiner som gjør at alle blir spurt, sier hun, og påpeker at det ikke er gitt at pasienten er klar til å fortelle første gang de får spørsmålet.

– Men dersom spørsmålet om overgrep er en del av rutinen, vil det oppleves mindre «farlig» både for den som blir spurt og den som spør, mener hun.

Når det gjelder hvor sykepleierne skal ta opp dette temaet, eksemplifiserer hun:

– Kartleggingssamtaler kan for eksempel være egnet til å spørre om pasienten har opplevd at andre har gjort noe fysisk med dem som de ikke har syntes har vært greit, sier hun.

Hverdagsstress kan avta

Hun understreker at det hun har forsket på, er konsekvensene av at det tar lang tid før overgrepene fortelles om.

En modell hun og forskerkollegene utarbeidet viser at hverdagsstresset den enkelte opplever etter overgrep avtar når de har fortalt om opplevelsene til noen, sier hun.

– Når de først har satt ord på det de har opplevd, kan de bearbeide det de har opplevd og lære å håndtere hverdagen på en bedre måte, sier hun.

Tid til å lytte

Av studentene hun underviser blir hun ofte møtt med: Jo da, dette er viktig. Men vi har ikke tid.

– Da utfordrer jeg tilbake: Hva gjør du da? Hvis du som sykepleier stiller spørsmålet, men ikke har tid til en lengre samtale der og da, så må du gå til lederen din og si at denne pasienten må du snakke litt mer med, sier hun og legger til:

– Det vil være utfordrende å få den tiden, det vet jeg. Det er derfor rutinene må ligge i bunnen, så ledelsen og den ansatte vet hvordan de gjør det når en pasient eller bruker åpner seg og forteller om seksuelle overgrep.

Om det er behov for det, så må de ta det videre ved å henvise til fastlege eller andre hjelpere som kan mye om tematikken, sier hun.

– Men det aller viktigste er i første omgang å vise at man er genuint interessert i å høre hva pasienten har å fortelle om sine opplevelser. Og det mener jeg man skal skulle kunne forvente av en sykepleier.

Les også:

– Vi må tørre å snakke om seksuelle overgrep

Naken guttebrystkasse
Foto: Marteline Nystad

– Det er åpenbart at mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, sliter med sin seksualitet og sin relasjon til en partner. Derfor må vi våge å snakke om det, skriver Kent Are Johansson.

Mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, utgjør ikke én homogen gruppe. Overgrep oppleves forskjellig, og senvirkningene opptrer ulikt. Noen har vært utsatt for langvarige overgrep i barndommen, mens andre en enkeltstående hendelse.

Vi mennesker takler traumatiske hendelser forskjellig. Alvorligheten av overgrepet har en innvirkning på hvilke senvirkninger den utsatte vil få, men én enkelt episode i voksen alder kan også få alvorlige konsekvenser.

Opplever skam, skyldfølelse og flashback

Mange av senvirkningene, som følge av seksuelle overgrep, er allment kjent. Det er ikke uvanlig å føle skam, skyldfølelse og få søvnproblemer. Depresjon, angst, retraumatisering, reguleringsvansker og selvmordstanker er noen av de mer alvorlige konsekvensene. Jeg vil påstå at det er disse kjente senvirkningene vi – som hjelpere  oftest tar tak i.

Det sier seg selv at en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, sliter med sin seksualitet og sin relasjon til en partner. Når det gjelder meg selv, så kunne jeg ikke ha sex med noen etter at jeg ble voldtatt. Det fikk meg til å gjenoppleve voldtekten. Jeg fikk også flashback og frøs til om noen holdt hardt rundt meg, eller la bein eller armer over mine når vi lå i sengen.

Er det ikke åpenbart at man vil få problemer med sin seksualiteten på et eller annet plan?

Da jeg skulle skrive dette innlegget, var det lite å finne om temaet. Kan det tyde på at det er et område som blir oversett av fagpersoner? Jeg vil påstå at det ikke er det. Er det ikke åpenbart at en som har fått sine mest intime deler av kroppen invadert, senere vil få problemer med sin seksualiteten på et eller annet plan?

Kroppen husker overgrep

Enkelte mennesker har vært uvitende om at de har vært utsatt for overgrep som barn. Det er fordi hjernen har den egenskapen at den kan fortrenge traumatiske opplevelser. Men en som har blitt utsatt for overgrep, kan bli trigget til å minnes hendelsen senere i livet. Triggere kan være lyder, lukter, steder, personer eller situasjoner. De som ikke minnes seksuelle overgrep, kan få spenninger og somatiske plager fremfor psykiske plager. Plager kan komme i form av smerter i muskler og sener. Elsa Almås beskriver det slik:

«Kroppslige eller følelsesmessige hukommelsesbilder kan dukke opp uventet og ofte også truende for individet som assosiasjon til ting som kan minne om traumet. Dette kan føre til at personen søker å unngå situasjoner som kan fremkalle slike ubehagelige hukommelsesbilder […] Reaksjoner på seksuelle traumer innebærer ofte en opplevelse av å ikke eie egne følelser og egen seksualitet» (1).

Vaginisme og ereksjonssvikt

Kvinner som har vært utsatt for overgrep kan, blant annet, ha vanskeligheter med å slappe av i underlivet under sexakten, noe som kan føre til smerter ved penetrering. Dette kalles vaginisme. Menn kan få problemer med ereksjonen.

På sikt vil det påvirke forholdet til partneren. 

Vaginisme og ereksjonsproblemer kan føre til stress rundt seksualitet og det, igjen, kan skape enda større vansker, som for eksempel utfordringer med å ejakulere eller oppnå orgasme. På sikt vil det ikke bare påvirke ens eget forhold til seksualitet, men også forholdet til partneren. 

En jeg kjenner godt, gikk til ulike behandlere da hun følte smerter i vagina ved samleie. Behandleren anbefalte henne å drikke seg full slik at hun kunne slappe mer av under samleie. Er virkelig dette et godt råd fra en behandler? Behandleren visste sannsynligvis ikke at de fleste voldtekter er festrelaterte og skjer i ruspåvirket tilstand.

Vanskelig å være intim

I artikkelen «Menns opplevelse av å bli utsatt for seksuelt overgrep i voksen alder» (2), har forfatterne samlet funn fra mange studier og funnet frem til mange av årsakene til at menn ofte bruker lang tid på å melde fra om seksuelle overgrep.

I artikkelen kommer det, blant annet, frem hvordan menn opplever å bli utsatt for seksuelle overgrep og hvordan det påvirker deres stereotypiske syn på kjønnsroller. Deres forestillinger om hvordan de skal takle følelser og hvordan de skal fremstå er også noe som omtales.

Flere overgrepsutsatte menn uttrykte bekymring og forvirring rundt kroppslige reaksjoner de hadde i overgrepssituasjonen, som for eksempel ereksjon og utløsning. Mange av mennene var seksuelt inaktive som en følge av å ha blitt utsatt for overgrep. Å ha blitt utsatt for overgrep har gitt dem seksuelle vansker og forstyrret deres evne til å relatere seg til andre på en sunn og intim måte (2).

Ulike symptomer

Almås og Benestad skriver at opplevelsen av egen seksualitet ofte ikke kan skilles fra den seksualiteten overgrepet representerer (1). Ved seksuelle impulser vil overgrepet ofte være det første man tenker på. De skriver at mange av deres klienter sier at de slutter å tenke klart og at de opplever intenst ubehag i seksuelle situasjoner.

Videre skriver de at dette, ut ifra et terapeutisk perspektiv, kan oppfattes som fryktreaksjoner, angst, aggresjon, avverge og manglende evne til å være i den aktuelle situasjonen.

Det tar i gjennomsnitt 17,2 år før et menneske forteller om overgrepet de ble utsatt for.

Ifølge artikkelen «Langvarig taushet om seksuelle overgrep» (3), tar det i gjennomsnitt 17,2 år før et menneske forteller om overgrepet de ble utsatt for i barndommen. De konkluderte også med at jo lengre tid som gikk før de fortalte om overgrepet, dess flere symptomer på psykiske lidelser fikk de. Det dreide seg om posttraumatisk stress, angst, depresjon og insomni.

Få problemene på bordet

På bakgrunn av dette, mener jeg det er hensiktsmessig å få pasienten til å starte sin prosess med å bearbeide overgrepet så fort som mulig og få avdekket problemene så raskt som mulig. For å komme dit, må vi også spørre om de seksuelle og relasjonelle problemene.

Mine erfaringer fra det offentlige helsevesenet er blandet. Som offer for seksuelle overgrep, tok det lang tid før fastlege forsto alvoret i det jeg hadde opplevd. Jeg ble ikke henvist til spesialisthelsetjenesten. Men på dette tidspunktet var jeg ikke moden for å prate, så hvordan kunne hun vite?

Fastlegen forsto at jeg var deprimert og at jeg hadde angst, men hun forsto ikke hvorfor. Hun mente det var mest fornuftig at jeg begynte på antidepressiver og at vi snakket sammen om problemene mine. Jeg åpnet meg ikke før jeg kom til samtaler med psykolog. Jeg snakket ikke om min seksuelle problemer med psykologen. Hun konsentrerte seg om hvordan jeg kunne overvinne angst, depresjon og søvnvansker som følge av overgrepet.

Som sykepleier i psykiatrien, opplever jeg at både behandlere og miljøpersonalet i avdelingen vegrer seg for å snakke om overgrep med pasientene. Jeg mistenker da at det er enda vanskeligere å snakke om seksuelle problemer.

Ut av den negative spiralen

Pasienter som regulerer med rus, selvskading eller spiseforstyrrelse har ofte en overgrepsbakgrunn. Vi som jobber i hjelpeapparatet må ta opp de bakenforliggende årsakene til problemene. Å hjelpe pasienten ut av den negative spiralen – med skadelig atferd – er en plikt vi har som helsepersonell.

Vi snakker sjelden, eller aldri om de seksuelle problemene og utfordringer den utsatte har med egen seksuell helse og velvære, eller hvordan man har det i et parforhold. Vi bør være tøffere, og vi må våge å spørre om overgrep.

Vi må også være mer direkte med pasientene. Hva er det verste som kan skje? At de begynner å snakke om overgrepene og om problemer knyttet til seksualitet og relasjoner? Det må vi hjelpere tåle.

Referanser

1. Almås E, Benestad E. Seksuelle problemer hos personer som har opplevd seksuelle traumer. Psykologi tidsskriftet. 2004.

2. Evensen MH, Fluge SS, Kjoberg TS, Bye HH. Menns opplevelse av å bli utsatt for seksuelt overgrep i voksen alder – En kvalitativ metasyntese. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2019; 56(4): 247–58. 

3. Steine IM, Winje D, Nordhus IH, Milde AM, Bjorvatn B, Grønli J, Pallesen S. Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2017; 54(2), 204–8.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.