fbpx – Spørsmål om seksuelle overgrep bør inn i rutinene Hopp til hovedinnhold
Forskerintervju:

– Spørsmål om seksuelle overgrep bør inn i rutinene

Bildet viser en kvinne som sitter og ser ut av et vindu.

– Å spørre om seksuelle overgrep kan føre til en stor helsegevinst på sikt, sier forsker Marianne Torp Stensvehagen.

Marianne Torp Stensvehagen (bildet under) har i sitt doktorgradsarbeid sett på hvordan hverdagsstress og håndtering av dette stresset kan påvirke helsen til kvinner som har opplevd seksuelle overgrep.

Bildet viser Marianne Torp Stensvehagen, forsker og høgskolelektor

Nå tar hun til orde for at det å spørre om seksuelle overgrep skal bli en rutine i alle deler av helsevesenet:

– Ved å avdekke om dette er en del av historien til pasienten, kan opplevelsene bearbeides og helseproblemer bedres, sier hun.

Underviser sykepleiere

Til daglig jobber Marianne Torp Stensvehagen ved Seksjon for avansert sykepleie ved Høgskolen i Innlandet, på Elverum.

Her underviser hun blant annet om seksuell helse og vold i nære relasjoner til studenter som tar videreutdanning i operasjonssykepleie og intensivsykepleie, samt ved bachelorutdanningen for sykepleie.

Fakta
Skal lære om vold og overgrep:

I Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning § 6 om helse, sykdom og sykepleie – generell kompetanse, heter det at studenten etter utdanning: 

«har innsikt i sosiale og helsemessige problemer inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer og kan identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer, samt kunne sette inn nødvendige tiltak og/eller behandling, eller henvise videre.

Videre kan kandidaten samtale med barn om tema som omsorgssvikt, vold og overgrep.»

Kilde: Lovdata

Dybdeintervjuet kvinner

– Fra før vet vi at det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep høyner risiko for helseplager på mange områder, for eksempel psykiske lidelser som posttraumatisk stressykdom PTSD og depresjon, sier hun.

I forbindelse med doktorgradsarbeidet gjorde hun dybdeintervjuer med ti kvinner. I tillegg svarte 57 informanter, som ble rekruttert fra ressurssenter mot seksuelle overgrep, på et spørreskjema. Alle informantene er kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, enten som barn eller voksen, eller begge deler.

Blant det hun fant, var en sammenheng mellom symptomer på PTSD og mye hverdagsstress, færre hverdagsgleder og lite hensiktsmessige mestringsstrategier.

Informantene fortalte om isolasjon, en opplevelse av skyld og skam, og om både fysiske og psykiske symptomer og helseutfordringer. Mange hadde falt ut av utdanning og jobb og noen hadde blitt uføre. 

– Det å spørre om en pasient er blitt utsatt for seksuelle overgrep kan redde liv. Blant informantene var det flere som hadde vurdert å ta sitt eget liv. Så alvorlig og så viktig er det, sier hun.

Et rom for tidligere hjelp

– Kvinner som rapporterte om mer hverdagsstress, færre gleder eller pusterom i sin hverdag og mer bruk av lite hensiktsmessige mestringsstrategier, rapporterte også om flere stressrelaterte fysiske og følelsesmessige symptomer, sier hun.

Stensvehagen viser til at forskning peker på at det i snitt tar 17 år før en kvinne som har opplevd overgrep som barn eller ungdom forteller om dette til noen, og for menn tar det i snitt 22 år.

– Her er det fortsatt et stort rom for å komme inn med hjelp tidligere, sier hun.

Og det bør være rutiner som gjør at alle blir spurt, sier hun, og påpeker at det ikke er gitt at pasienten er klar til å fortelle første gang de får spørsmålet.

– Men dersom spørsmålet om overgrep er en del av rutinen, vil det oppleves mindre «farlig» både for den som blir spurt og den som spør, mener hun.

Når det gjelder hvor sykepleierne skal ta opp dette temaet, eksemplifiserer hun:

– Kartleggingssamtaler kan for eksempel være egnet til å spørre om pasienten har opplevd at andre har gjort noe fysisk med dem som de ikke har syntes har vært greit, sier hun.

Hverdagsstress kan avta

Hun understreker at det hun har forsket på, er konsekvensene av at det tar lang tid før overgrepene fortelles om.

En modell hun og forskerkollegene utarbeidet viser at hverdagsstresset den enkelte opplever etter overgrep avtar når de har fortalt om opplevelsene til noen, sier hun.

– Når de først har satt ord på det de har opplevd, kan de bearbeide det de har opplevd og lære å håndtere hverdagen på en bedre måte, sier hun.

Tid til å lytte

Av studentene hun underviser blir hun ofte møtt med: Jo da, dette er viktig. Men vi har ikke tid.

– Da utfordrer jeg tilbake: Hva gjør du da? Hvis du som sykepleier stiller spørsmålet, men ikke har tid til en lengre samtale der og da, så må du gå til lederen din og si at denne pasienten må du snakke litt mer med, sier hun og legger til:

– Det vil være utfordrende å få den tiden, det vet jeg. Det er derfor rutinene må ligge i bunnen, så ledelsen og den ansatte vet hvordan de gjør det når en pasient eller bruker åpner seg og forteller om seksuelle overgrep.

Om det er behov for det, så må de ta det videre ved å henvise til fastlege eller andre hjelpere som kan mye om tematikken, sier hun.

– Men det aller viktigste er i første omgang å vise at man er genuint interessert i å høre hva pasienten har å fortelle om sine opplevelser. Og det mener jeg man skal skulle kunne forvente av en sykepleier.

0 Kommentarer