– Jeg tror ikke en intensivavdeling kan driftes i dress fra et annet sted

Da Sylvi Vullum ble tatt under armen og geleidet til et møterom, var hun forberedt på å få en dårlig beskjed.

– Det tok litt tid å forstå at jeg fikk en pris, sier hun på telefon fra intensivavdelingen på Akershus universitetssykehus (Ahus).

Mandag for to uker siden var det prisen som årets sykepleierleder i Viken hun fikk akkurat her.

Har tatt upopulære avgjørelser

Prisen fikk hun for måten hun har ledet intensivavdelingen på gjennom pandemien.

– Det var overraskende, og ingen selvfølge for meg at jeg skulle prises for det, sier hun.

– Trykket har vært stort, og det har vært mange utfordringer.

Det har vært mangel på smittevernutstyr, og mangel på personell til å fylle vaktene på en avdeling som krever like mange intensivsykepleiere kveld og natt, som dag.

– I fjor måtte vi endre turnusen slik at alle måtte jobbe annenhver helg. Det var en upopulær avgjørelse, og en jeg ikke fattet med letthet, forteller Sylvi Vullum.

Tredoblet belegget

Ingen andre norske sykehus har hatt så mange intensivpasienter som Ahus. På det meste lå det 24 covid-pasienter på respirator her, i tillegg til covid-pasienter på maske og andre intensivpasienter.

De opplevde en tredobling av belegget. Avdelingen er egentlig bemannet for ti respiratorpasienter totalt.

I perioder måtte pasienter sendes til andre sykehus, og avdelingen måtte låne intensivsykepleiere fra ulike kanter av landet.

Som leder har Vullum måtte håndtere bølge etter bølge med smitte, med mye stå på-vilje, men også en slags kollektiv fatigue da fjerde og femte bølge slo inn.

Derfor setter hun ekstra pris på at det er hennes egne ansatte som har foreslått henne til lederprisen.

– Kjenner på ydmykhet

Hennes evne til å motivere, gå foran og å se de ansatte blir trukket frem av forslagsstillerne.

– Jeg kjenner på en ydmykhet, sier hun.

– Det er ekstra hyggelig å bli vist tillit etter to år med så store utfordringer. Det er også litt skummelt, fordi forventningene kanskje blir skrudd opp. Tillit er ferskvare.

– Hva har vært tøffest?

– Å motivere ansatte til å jobbe under krevende forhold. Særlig i starten, da vi hadde lite smittevernutstyr og ingen helt visste hvordan covid smittet. Å kanskje utsette ansatte, og igjen deres familier, for smitte, var tøft.

Hun har kjent på at de ansatte har tatt mange ekstra vakter. Det har vært frivillig, men likevel:

– Det er en slags ufrivillig frivillighet, sier hun.

Vil være synlig

– Hva har pandemien lært deg som leder?

– At man ikke skal undervurdere hvor viktig det er å være synlig. Når det blir mye telefoner og møter, blir man fort usynlig for de som står med pasientene.

Derfor har hun vært opptatt av å være til stede i avdelingen. Gå rundt i arealene der ting foregår. Stikke hodet inn, kjøre en blodgass, være en del av driften.

– Jeg tror ikke en intensivavdeling kan driftes i dress fra et annet sted, sier hun.

Derfor er også kontoret hennes i avdelingen, helst med døren åpen.

Ikke tid til kake

Det var fylkesleder Linda Lavik i Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Viken som delte ut prisen.

– Det var fantastisk å dele ut prisen til Sylvi, som er leder for en avdeling som har vært hardt prøvet under pandemien, sier hun til Sykepleien.

For Vullum og Ahus er pandemien heller ikke et tilbakelagt kapittel. 

De har fortsatt mange covid-pasienter innlagt, og det var ikke mange av de ansatte som hadde tid til å spise av kaken Lavik hadde med seg.

– De jobbet hardt, forteller fylkeslederen.

Når Sykepleien snakker med Vullum, er det fredag ettermiddag og hun har helt full avdeling.

– Egentlig er det overbelegg. Sånn har det vært siden pandemien startet, sier hun.

Prøver å verne fritiden

– Får du fri, når du vet at du går fra full avdeling?

– Jeg er ikke i avdelingen i helgene, men jeg er tilgjengelig, sier hun.

– Om det er problemer med driften, svarer jeg på spørsmål på telefon.

Men hun har slettet e-post på mobilen. Skal hun lese den, må hun sette seg ned ved datamaskinen.

– Å ta vare på fritiden tror jeg er viktig. Det er en måte å restituere seg på, og å beholde motivasjon på. Det har gjort noe med min motivasjon.

Hun tror det blir lettere for de ansatte å ha tydelige skiller mellom jobb og fritid, når lederen trekker en grense.

Det er i hvert fall noe familien hennes setter pris på.

– De ville nok ikke gitt meg noen pris for de to siste årene, sier Vullum.

– De har sett meg lite, og opplever nok ikke at jeg har vært psykisk nok til stede.

Tilpasser seg ny normal

– Vil du fortsette å være leder?

– Jeg sa jeg skulle være leder i fem år, og nå har jeg snart vært det i fire. Så jeg må følge tidsskjemaet, sier hun og ler.

– Meg jeg føler ikke jeg er ferdig. Det er fremdeles utfordringer jeg ønsker å løse.

– Som hva da?

– Som hvordan vi skal drive videre med covid, og alt det andre som ikke handler om covid, og som vi må ta igjen. Den nye hverdagen, hvordan den skal se ut. Hvordan vi skal organisere oss med tanke på beredskap.

Sylvi Vullum sier pandemien har åpnet et litt lukket rom for innsyn.

– Da må vi også tåle å få spørsmål om hvordan vi driftes, mener hun.

– Men nå handler det mest om å tilpasse oss en ny normalitet, og det tar tid.

I mellomtiden er hun opptatt av at det å være leder, skal være noe hun virkelig vil.

– Man må være litt sulten på å være leder, sier Sylvi Vullum.