Krigens helter

Få ting er så urettferdige som krig og konflikt, sier Kristin Solberg.

Som korrespondent for Aftenposten rapporterer hun jevnlig fra konfliktfylte områder langt hjemmefra. Nå er hun aktuell med bok om en jordmorskole i Afghanistan.

– Jeg er ikke en reporter som flyr etter kuler, sier hun, på snarvisitt i Norge. 

Solberg er interessert i de andre historiene, historiene om hvordan krig og konflikt rammer samfunn, kvinner og barn.

Farlig

Da hun begynte på boken, var det 200 ganger større sjanse for at en afghansk kvinne døde av komplikasjoner ved graviditet enn at hun ble skutt. Siden er mødre- og barnedødeligheten gått noe ned, men er ennå blant de høyeste i verden.

– På grunn av krigen er det mangel på helsepersonell og ofte for farlig å ta seg til sykehus. Men de som dør fordi de manglet jordmor kommer ikke i noen statistikk over krigsofre.

Boken hennes heter Livets skole, og er historien om de afghanske kvinnene som risikerer alt for å redde liv. Skolen ligger i Wardak, en naboprovins til Kabul. I to år bodde Solberg i Kabul.

– For å skrive med autoritet, måtte jeg være der, sier hun.

Å bo i Wardak var ikke aktuelt, det var for farlig. Hun ble frarådet i det hele tatt å reise dit, og på de siste turene var hun så redd at hun er glad det er over.

Helt

Doktor Khadija Safi, en kvinnelig afghansk lege, er sjef for jordmorskolen. Hun lærer også jentene om fred og menneskerettigheter, som motvekt til krigskulturen hun mener preger landet. Da doktor Khadija leste manuset, var hun glad for at hennes historie var korrekt fortalt og at Solberg hadde fått fram hva hun står for. Men hun sa i beskjedenhet: «Du har gjort meg til en helt». «Du er en helt», svarte Solberg.

Hun var lei av at afghanske kvinner ofte kun blir framstilt som ofre, uten egen vilje, styrke og mot.

– Da jeg kom dit første gang, slo det meg hvor sterke og modige de er. Jeg har møtt politikvinnen som får bank av ektemannen fordi hun jobber, men som fortsetter å gå på jobb hver dag. Og jordmødre som vandrer i snøen, på veibombebefengte veier for å hjelpe til under fødsler. De gjør en utrolig viktig jobb, og de fascinerer meg.

Usikkerhet

Jordmorskolen i Wardak er utsatt. Det er ikke godt å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Da Solberg vurderte faren for å bli kidnappet på reisene dit, kom hun til at sju ulike grupper kunne tenkes å stå bak.

Det er en usikkerhet innbyggerne og elevene på jordmorskolen må leve med hele tiden. De kan aldri helt vite hvem som står bak når noe skjer. Det kan være Taliban, det kan være opprørere, det kan være vestlige styrker. I den usikkerheten må de leve livet så normalt som mulig.

– Hvilke følelser har du skrevet boken med?

– En periode fikk jeg tårer i øynene hver gang jeg snakket om jentene. Jeg ble så glad i dem, de inspirerte og motiverte meg. Jeg prøver å forstå hvor motet deres kommer fra.

– Blir du sint?

– Jeg er stort sett sint hele tiden over urettferdigheten jeg ser. Men jeg prøver å finne en måte å leve med det sinnet. Skolen ga meg håp og det er viktig. Den viser at det nytter.

Tillatt

I Afghanistan får jenter på landsbygda ofte ikke lov eller mulighet til å utdanne seg. Jenteskoler blir bombet og familier presses til å ta døtre ut av skolen. Jordmorskolen befinner seg i en gråsone.

– Fordi mannlige leger ikke skal undersøke kvinner, er det behov for jordmødre. Menn, også i Taliban, erfarer at kyndig fødselshjelp kan redde koner, svigerinner og døtre fra å dø i barsel. Derfor kan det tillates at kvinner utdannes til jordmødre. Men synet på dette kan variere fra dal til dal, avhengig av hvem som har makt i praksis.

Mange betaler en høy pris for å gå på skolen. I boken forteller Solberg blant annet om broren til en av elevene, som ble truet på livet fordi søsteren går på skolen og må sette seg i gjeld til Taliban for at hun skal få fullføre.

Individer

De fleste hun skriver om, omtales med eget navn.

– Det er en viss risiko forbundet med det, men de har fått lest opp manuset og er klar over at boken kan bli oversatt og lest av folk som vet hvem de er.

«Vi gjør ikke noe galt, vi har ingenting å skamme oss over», sa jordmødrene til Solberg.

– Dette skulle være en bok som viste afghanske kvinner som de individene de er. Da tror jeg det var viktig for dem å stå fram med navnet sitt. De vurderte selv risikoen som liten sammenliknet med alle andre farer de utsettes for.

– Er du bekymret for dem?

– Ikke på grunn av boken, men for forholdene de lever under. Afghanske kvinner er veldig utsatt. De tar ikke for gitt at de lever om ti år, sier Solberg.

– Det gjør meg rasende at vi har vært så lenge i Afghanistan uten å bygge opp samfunnet. Vi har ikke brydd oss nok om sivilbefolkningen.

Urettferdig

I arbeidet med boken var hun på ulike sykehus.

– Jeg så mye som ikke kom med i boken. Jeg glemmer ikke en baby på sykehuset i Kabul. Det var en gutt født i uke 28. Han var så liten, og lå under en varmelampe og skalv. Han gråt ikke, men når jeg lente meg helt inntil ham, hørte jeg lav gråt likevel. Han hadde ikke navn, bare et nummer. Han ble ikke registrert noe sted.

En lege sa: «I vesten ville han overlevd, her dør han».

– Det var veldig sårt. Han var rett og slett født på feil sted. Etter 35 år med krig, er ikke Afghanistan der landet skulle ha vært.