– Ledere må tørre å overskride budsjettene

Vigdis Jarness Reisæter (39) har sluttet å våkne i ulvetimen mellom klokka fire og fem og ligge og gruble til hun må gå på vakt. Den stive nakken og de vonde skuldrene er også borte.

– Og klumpen i magen. Den var som en klo og satt i hvert fall i ett år etter at jeg slutta som sykepleier, sier hun.

– Traff en nerve

Nå har det gått over to år siden Reisæter skrev på Facebook at hun sluttet som sykepleier etter nesten ti år i yrket på sykehjem.

Det ble stor ståhei med kronikker og intervjuer i alle kanaler, både i rikspresse og i Sykepleien.

Hun satte ord på det mange sykepleiere følte: å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber og fort man løper.

– Det er ingen revolusjon at sykepleiere slutter i yrket, men det var tydelig at jeg traff en nerve. Jeg får fortsatt meldinger fra leger, sykepleiere og helsefagarbeidere som deler min erfaring om at vi har for liten tid til pasientene i eldreomsorgen.

Ikke forberedt på tøffe prioriteringer

Reisæter visste at hun ville inn i geriatrien allerede før hun begynte på sykepleierstudiet. Da hun ble ferdig i 2009, var hun først innom et halvt år på gastrokirurgen på Aker sykehus, før hun endte opp på sykehjem, først i Oslo, så i Oppegård.

Hun var tredje generasjons sykepleier i sin familie. Mormoren var jordmor, og moren var sykepleier på sykehjem og i hjemmesykepleien til hun gikk av med pensjon for to år siden.

– Visste du ikke hvilke arbeidsvilkår og lønnsnivå du utdannet deg til?

– Jo da, jeg var forberedt på en hektisk hverdag, og at dette ikke var verdens best betalte yrke. Men jeg hadde ikke lært noe om de tøffe prioriteringene jeg kom til å måtte stå i. Den forferdelige følelsen det gir å ikke strekke til. Den dårlige samvittigheten man får av ikke å kunne gi helsehjelp til alle som trenger det. Jeg opplevde flere ganger at det ga katastrofale følger for pasientene.

– Hvordan da?

– Vi hadde for eksempel ikke alltid tid til å følge pasientene på do. De kunne ende opp i sin egen avføring, eller de kunne sitte i timevis i våte bleier.

Som oftest var hun alene som sykepleier, og da hadde hun gjerne også bakvakt ved andre avdelinger.

– Det kunne føre til at jeg satt og matet to–tre pasienter på én gang, og så måtte jeg gå fra dem fordi noe mer akutt skjedde et annet sted.

Skrev bok

Cappelen Damm kontaktet Reisæter etter kronikken hennes i 2018 og spurte om hun ville skrive bok om temaet. Det gjorde hun, og i mars i år kom «Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen».

Det er en personlig beretning, både om hvorfor hun valgte sykepleien og hva hun opplevde mens hun jobbet med sykehjemspasientene, som sjefene ville hun skulle kalle beboere, selv om de var aldri så syke.

Hun har tatt med både det fine og det fæle. En usminket versjon av livet på et norsk sykehjem. Språket flyter lett over sidene.

– Jeg har alltid likt å skrive. Før jeg søkte meg til sykepleien, tenkte jeg å bli journalist. Jeg har skrevet mye for skrivebordsskuffen, innrømmer hun.

Fikk demente pasienter i taxi

Etter samhandlingsreformen merket Reisæter gradvis at pasientene ble dårligere, og at de kom tidligere fra sykehus.

– De kom både dag, kveld og natt. De kunne komme alene i taxi. Demente pasienter. De sto der alene, og taxisjåføren hadde bare kjørt. Mange ante ikke hvor de var. Det var helt grusomt.

– Skrev du avvik da?

– Jeg har vært helt fryktelig dårlig på å skrive avvik. Man får en vond magefølelse, men man går inn i en modus: «Det er bare sånn det er». Når vi først skrev avvik, ble de lukket eller ikke tatt i betraktning. Det var også en oppfatning om at det var illojalt å skrive avvik.

Både hyllest og en siste avviksmelding

«I tillegg til å være en hyllest til pleierne som daglig gjør sitt beste for å gi god pleie og skape hverdagsmagi rundt omkring på landets sykehjem, kan boken også leses som hennes aller siste avviksmelding», skriver forlaget i bokomtalen.

– Hvor mange avviksmeldinger skrev du mens du jobbet?

– Jeg vet ikke. Det var ikke noen kultur for å gjøre det. Systemet var tungvint, og ofte fikk jeg ikke logget meg inn. Jeg sa heller ifra muntlig, men det ble oftest avfeid på vaktrommet på mellomledernivået. Da resignerte jeg. Jeg var redd for dårlig stemning på jobb. Det er det jeg angrer mest på i dag. At jeg ikke skrev flere avvik.

– Lærte du noe om det på utdanningen?

– Jeg kan ikke huske at vi snakket om det på studiet. Men vi burde ha blitt drillet i å skrive avvik. Det er jo en plikt vi har, og det verktøyet vi har. Er det noe jeg håper sykepleiere og helsefagarbeidere lærer av å lese boka mi, er det å bli tøffere enn jeg var, og skrive avvik.

Det største avviket

– Hva er det største avviket du setter fingeren på i boken din?

– Mye var ille. Men det aller verste var alle de som døde alene fordi sykehjemmet ikke tok seg råd til å leie inn ekstra folk tidlig nok.

Personalet lagde rulleringskabaler og prøvde å være der mest mulig, men de klarte ikke alltid å være der under pasientens siste stund.

– Når vi ba om ekstra folk, spurte ledelsen: «Hvor døende er pasienten?» Men man kan aldri forutsi dødsøyeblikket. Her skulle vi nekte døende en hånd å holde i, bare for at vi skulle spare penger. Å spare penger på døden er ikke greit!

Reisæter drømmer om en ny ledertype på sykehjem:

– Vi trenger ledere som tør å innrømme avvik og overskride budsjett og forklare hvorfor. Man har så mange gode grunner til å overskride budsjett i primærhelsetjenesten, men jeg tror lederne får ros for å holde budsjettet.

– Høyere grunnbemanning og flere fagfolk

– Hvem håper du reagerer på denne avviksmeldingen som boken din er?

– Noen med beslutningsmakt. Politikere. Jeg håper de leser og ser hva som faktisk kan utspille seg.

– Hva bør de gjøre da?

– De må sørge for høyere grunnbemanning og flere fagfolk. Jeg ønsker virkelig at lønna kunne heves også, men jobben hadde ikke blitt enklere av den grunn, og man må velge sine kamper.

Det ble færre og færre sykepleiere på sykehjemmet for hvert år Reisæter jobbet.

– Sykepleierflukten er reell. De eneste nye som kom, var de helt nyutdannede, men de holdt ut bare noen måneder før de sluttet.

På randen av å være utbrent

Reisæter har begynt i ny jobb hos Kolonihagen, et mat- og kompetansehus som leverer økologiske varer til dagligvarekjeden Rema 1000. Der er hun ansvarlig for de butikkene som har hele varesortimentet til Kolonihagen. I tillegg språkvasker hun tekster og driver kundeservice.

 – Vi sykepleiere er jo poteter. Jeg trives godt og det føles verdifullt å jobbe med økologi, bærekraft, etikk og dyrevelferd, men det er bare en helt annen type jobb enn sykepleien.

Hun sier hun var på randen av å være utbrent da hun ga seg. Sykepleiere har som kjent en jobb som kan gi emosjonelt stress.

Reisæter uttrykker det slik:

– Vi jobber med hode og hjerte. Vi blir bekymret, vi er jo så glade i pasientene våre!

Dette tror hun var med på å gi henne klumpen i magen, nakke- og skuldersmertene og den dårlige nattesøvnen, alle disse fysiske vondtene som nå er borte.

Ble søndagsblå allerede på fredag

– Jeg er ikke søndagsblå lenger, heller. Før ble jeg søndagsblå allerede på fredag: Jeg gruet meg til mandags morgen og hva som skulle dukke opp av ting som hadde kommet på grunn av lav bemanning i helgen.

Men hun har fremdeles litt dårlig samvittighet for at hun sluttet.

– Det ble jo et par hender og noe fagkompetanse mindre der.

Og hun kjenner en sorg i hjertet.

– Jeg har sagt farvel til et yrke jeg elsker. Men jeg gjorde det fordi jeg ikke kunne stå inne for alt det uetiske lenger.