12. mars 2020 fikk Ingjerd Amundsen sin første cellegiftkur mens landet stengte ned

Sykepleien har tidligere fortalt hvordan livet brått endret seg for 68-årige Ingjerd Amundsen som var kreftsyk under koronanedstengingen.

Nå har det gått ett år siden Ingjerd Amundsen sto som forsteinet foran TV-en hjemme i stua i Heimdal. 

Hun så pressekonferansen hvor statsminister Erna Solberg (H) sa at landet skulle stenge. De mest inngripende tiltak i fredstid.

68-åringen ble stående og se på sendingen. Satte seg ikke som hun pleier.

Uvirkelighetsfølelsen plantet seg mens Solberg snakket. Den eneste fysiske fornemmelsen hun husker i ettertid, var at hånden var begynnende øm der veneflon-nålen var gått inn noen timer tidligere.

Ingjerd Amundsen prøvde å ta inn over seg at pandemibekjempelse og kreftbekjempelse fra nå utspilte seg parallelt.

– Det gikk. På et vis

Når Sykepleien snakker med henne igjen nå, og spør om hun kan oppsummere hva hun sitter igjen med av erfaringer etter dette året, presiserer hun at hun vil ikke fremstå som en som klager og syter.

Så hun oppsummerer året ganske nøkternt:

– Det gikk. På et vis. Jeg tror ikke jeg har hatt det verre enn andre i samme situasjon. Nesten alt stengte jo. Det var så mye vi ikke visste om viruset i starten.

– Men jeg hadde en ekstra usikkerhet, det er sikkert.

Nytt begrep

Første gang Ingjerd Amundsen la merke til at ordet «dugnad» ble brukt i helsevesenet, var 11. mars. Hun var da inne for å ta en blodprøve for å forsikre seg om at alt var klart før cellegiftstarten dagen etter. I denne perioden kjørte hun ikke bil.

– Jeg ble sittende og snakke med en av legene om hvordan jeg skulle komme meg til og fra behandlingene på sykehuset i tiden fremover. Etter å ha gått gjennom alternativer med hva sykehuset kunne gjøre, om jeg skulle satse på å ta buss eller hva venner og familie eventuelt kunne stille opp med av hjelp, sa legen til meg: «Det må bli en dugnad».

– Senere har jo det begrepet blitt brukt mange ganger, sier hun.

Mye logistikk i isolasjon

– Det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg. Jeg følte meg mye utrygg og var redd for å bli smittet.

Ingjerd Amundsen var alene i huset i tre måneder fra og med 12. mars. Ettersom hun bor alene, var hun forberedt på å gå gjennom behandlingen uten å ha noen i umiddelbar nærhet. Det var hjemmebakst i fryseren og mat i skapene. Hun hadde tenkt gjennom at hun ikke kunne handle så ofte, og at formen kanskje ikke ville være så god.

Men at hun ikke engang skulle kunne ha et kaffebesøk? Dagene gikk, og slik ble det. Gjennom slitenhet, hårtap, søvnproblemer og ubesvarte spørsmål. Morgen, middag, kveld og natt var hun alene i huset.

I den grad hun møtte folk, var det ute. Eller som sjåfører under strengt smitteregime.

– Og så fant jeg jo ut at det var en løsning å ha sosial kontakt ved at jeg sto på verandaen, og besøket utenfor. Jeg har hatt god bruk for den verandaen i år, sier hun.

Hun fant raskt ut at det ble mye logistikk rundt kombinasjonen kreftbehandling og pandemi. Hun kjente også at det fantes dugnadsånd i omgangskretsen, etter hvert som planene hun hadde lagt, måtte endres, en etter en.

Lang liste og kort liste

Hva immunforsvaret eventuelt kunne stå imot, visste hun ikke. Valget ble å være på den sikre siden. Slik var de første månedene:

Holde mest mulig avstand til andre

Ikke ta buss

Ikke ha besøk

Ikke gå tur der det var mange andre

Få hjelp til å handle

Få hjelp til å komme seg på apotek for å kjøpe medisiner før hver cellegiftkur

Få hjelp til å komme seg til og fra blodprøvetakingen dagen før hver cellegiftkur

Få hjelp til å komme til og fra sykehuset før selve kuren

Listen over planene for våren ble kortere og kortere: Hun hadde sett frem til et gruppetilbud med andre brystkreftpasienter. Hun hadde også planlagt å trene sammen med andre som var under behandling, og hun hadde notert seg at hun skulle treffe både kreftsykepleier og lege gjennom de tøffe månedene som ventet.

Det meste ble avlyst, utsatt, innskrenket, tatt over telefon eller på andre måter avløst av digitale løsninger.

– I løpet av høsten har jeg deltatt litt på et treningstilbud på sykehuset, Pusterommet. Det har vært veldig bra, men det har vært av og på i takt med smittesituasjonen. Så mye har vært uforutsigbart. Slik har det jo vært for alle, egentlig.

Noe å ta med seg

Uvirkelighetsfølelsen kan fremdeles ta henne når hun tenker tilbake. Men noe av det hun opplevde, vil hun ta med videre.

Telefonen har blitt mye brukt til det sosiale, venner og familie har kjørt henne til og fra apotek, blodprøvetaking, behandlinger. Hun har fått hjelp til å handle, og noen har kommet med mat på døra, forteller hun.

– Jeg vet nå hvor avhengig man blir av andres hjelp i en slik situasjon. Derfor hjelper jeg nå andre som er i den situasjonen jeg var, så mye jeg kan. Det var mye å forholde seg til, mange bekymringer og ikke alt det fantes svar på i starten.

– Det betyr veldig mye å ha en som forstår hva en går igjennom. sier hun.

Lysere nå

Etter hvert som tiden har gått, har Ingjerd Amundsen selv fått den første og verste perioden litt på avstand. Hun tenker ikke på at hun har hatt kreft hver dag lenger. Beskjeden fra sist kontroll var positiv:

– Alt er bra, var beskjeden jeg fikk.

Og så har hun hatt besøk!

– Jeg tør nå å ha besøk av en eller to hjemme. Med god avstand og nøye håndhygiene, så klart, understreker hun.

– Så oppsummert: Året har vært preget av begge disse tingene samtidig. Kreft og pandemi. Jeg kommer nok aldri til å glemme hva som skjedde 12. mars 2020, sier hun.