Hjem fra Moria: – Vil ha dette med meg hele livet

I seks uker var det norske medisinske innsatsteamet på Lesvos i Hellas. Etter brannen i flyktningleiren Moria ba Hellas, via WHO, om hjelp.

Den norske regjeringen sendte et medisinsk innsatsteam på 25 til øya. Av dem var 20 leger og sykepleiere, 5 logistisk personale.

Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold var del av teamet i alle seks ukene.

Ydmyke for deres opplevelser

I denne tiden behandlet de mer enn 4200 pasienter. Rundt 1600 av dem, eller 1 av 3, var under 16 år. Rundt 800 under 5 år.

Av oppdragsgiver WHO ble teamet kalt gamechangers.

– Med det tror jeg de mente tre ting, sier Janecke Engeberg Sjøvold.

– En: Måten vi jobbet sammen på, med flat struktur og lav terskel for å spørre hverandre til råds. To: Flyktningene ble godt ivaretatt og opplevde at vi var ydmyke for deres situasjon og historie. Tre: Måten vi klarte å samarbeide med gresk helsevesen, frivillige organisasjoner og andre bistandsorganisasjoner.

Selv trekker hun frem teammedlemmenes lange erfaring, og at leger like gjerne spurte sykepleierne om råd som motsatt.

To barn med brannsår

Etter at Moria brant, ble det etablert en ny leir med navnet Kara Tepe. På bloggen sin beskrev Sjøvold livet for dem som bodde her som svært vanskelig. De har kun telt å bo i, ingen mulighet for å låse døren bak seg, og de er avhengig av å få alt de trenger. For å få det, må de stå i lange køer.

Sjøvold lærte seg å være i nuet for å takle situasjonen.

– I begynnelsen kunne jeg bli litt frustrert, innrømmer hun.

– Men vi fikk på plass en triagering, og det hjalp. Da kunne jeg stole på at dem med størst behov for helsehjelp kom inn til oss.

Siden hun har erfaring med brannskader fra Haukeland, jobbet hun mye med brannskader. Hun blir særlig beveget når hun forteller om to små gutter hun fulgte til skadene var nesten helet.

Hun forteller om den ene, som hadde brannsår på hender og føtter, og som hadde vært på lokalt sykehus, men bare fått lagt på tørre bandasjer. Da hun tok dem av, lå fremdeles all den døde huden igjen. For å sikre tilheling, måtte hun klippe ned alt som var dødt og legge på Flamazine, sterile vaselinkompresser og bandasje.

Slike sårstell er svært smertefulle. Men med anestesilege ble det mulig å gjøre revideringene i narkose fremkalt av ketamin.

Fikk sovne i foreldrenes fang

Ketamin er et hurtigvirkende smertestillende middel som i riktig dose fremkaller søvn og hindrer bevisst smerteopplevelse imellom 20 og 30 minutter. Janecke Engeberg Sjøvold forklarer at det er en type narkose som er lett å administrere. Pasienten trenger ikke være intubert. Respirasjonsfrekvens, puls og blodtrykk øker, slik at det ofte ikke trengs oksygentilførsel, engang. 

Anestesilege overvåket gutten, mens Sjøvold tok sårstellet. På forhånd hadde barnet fått flytende midazolam, og da den beroligende effekten hadde satt inn, ga de ketamin intramuskulært. Barnet fikk sitte på fanget til foreldrene til det sovnet.

Sjøvold sier det var snakk om dyp andregradsforbrenning, kanskje nede i tredjegrads på foten. For å gi best mulig behandling, ringte hun til en erfaren overlege på brannskadeavsnittet på Haukeland. Via telefon og bilder rådførte hun seg om hva hun skulle gjøre.

– Da vi dro, var brannskadene til den ene gutten ferdigbehandlet, den andre skulle komme tilbake én gang til på grunn av litt fukt, sier hun.

– Jeg er veldig stolt av hva vi klarte å gjøre for de to guttene.

Håper narkose videreføres

Hun håper deres måte å revidere brannsår på, blir videreført. Mens de var der, opplevde hun at personell i de frivillige organisasjonene sendte pasienter til dem for å få narkose. Og de lærte opp det tyske teamet som kom for å avløse, da det norske innsatsteamet reiste hjem.

– Rett før vi dro, kom det en stor brannskade. Også den var behandlet på lokalt sykehus først, med tørre bandasjer, forteller hun.

Noen av brannskadene de behandlet, skyldtes brannene i Moria. Men det var også skåldingsskader, barn som hadde tråkket i bål.

Sjøvold sier teamet fikk inn mange barn som slet etter det de opplevde under brannene.

– Det var panikkanfall og redsel for at det samme skulle skje igjen. Barn som ikke ville være inne i teltet, barn som ikke ville brenne bål.

– Tøft å stå i

Dagene var lange. Klinikken var åpen hver dag, hele uken, fra 9 om morgenen til 18 på kvelden. Hver enkelt jobbet 6 dager i uken, og hadde 1 dag fri for å hente seg inn.

På bloggen har hun skrevet om varmen, bråket og tunge historier. At det å finne ut av problemstillinger var som å legge puslespill.

Sjøvold sier det var veldig tøft å stå i.

– Det gjør noe med meg, og jeg vil ha det med meg hele livet.

Men hun sier det også er givende og lærerikt.

– Det var et vidt spenn av diagnoser, og vi så ting vi aldri har sett i Norge.

Så skader etter tortur

Det hendte hun tok til tårene etter en konsultasjon.

Som når en far fortalte at datteren på sju–åtte år hadde kommet bort fra ham under flukten til Hellas. Og da han fant henne igjen på stranden, blødde hun fra underlivet.

Hun blir helt stille i telefonen.

Eller den unge mannen med sårinfeksjoner på fingrene, som fortalte at han hadde fått trukket ut alle neglene i fengsel.

Hjemme har Sjøvold fire voksne barn.

– Det var noe med å oppleve unge menn, på mine sønners alder, som fortalte om grusomme opplevelser som om det var noe hverdagslig. Som en annen mann, som hadde smerter i penis og opp i magen.

De undersøkte han, og observerte at han bare hadde én ballesten.

– Vi spurte om den andre ikke hadde falt den som den skulle, da han var barn, forteller hun.

– Han fortalte at han hadde hatt to, men etter at han hadde vært i fengsel, og blitt banket opp der, klarte han bare å kjenne den ene.

Sjøvold tar en liten pause.

– Sånne ting tar deg på sengen, jeg ble helt satt ut.

Brystpumpe, munnbind og klistremerker

All kommunikasjon skjedde via tolk. Tolkene er selv flyktninger, som enten bor i leiren, i egen bolig i Mytilini, hovedstaden på Lesvos, eller sammen med frivillige. Noen få bor i Europa, og har kommet til øya for å hjelpe. Sjøvold sier de gjør en uvurderlig innsats. At de er helt avhengig av dem.

Og at de, selv om de selv blir sterkt berørt av historiene som kommer frem, var raske med å se og støtte henne når hun ble ekstra berørt.

Hun trekker også frem dem i temaet som har ansvaret for logistikk. Er det noe klinikerne trenger, skriver de det på en tavle, og så blir det fikset.

Brystpumpe, munnbind, vitaminer, glidemiddel, såpebobler og klistremerker.

Trengte de skjerming for pasienter som måtte kle av seg? Da kjøpte de inn dusforheng med oppheng, og monterte det.

Tilbake til jobb

Tidligere i år var medisinsk innsatsteam i Italia for å bistå under koronakrisen. Janecke Engeberg Sjøvold var også med da. Da hun kom hjem, var hun sliten. Det var i april. Da forespørselen kom om å reise til Lesvos, var hun ikke i tvil.

– Jeg var veldig klar da forespørselen kom.

Seks uker på Lesvos er det lengste oppdraget hun har hatt. Etter hjemkomst Norge ventet karantene og ulike tester. Nå gleder hun seg til å gå på jobb igjen, som traumekoordinator på Haukeland.

Tilbake på Lesvos bor tusener på tusener av flyktninger i telt. Stuet tett sammen. Prisgitt de menneskene som er rundt dem.

– Selv er jeg mørkredd, og jeg synes det er godt å låse ytterdøren bak meg, sier hun.

– Der nede har de ingen mulighet til å låse noen dører.