fbpx Kommune vil tvangsisolere pasienter med demens Hopp til hovedinnhold

Kommune vil tvangsisolere pasienter med demens

Lill Sverresdatter Larsen, NSF-leder
ISOLASJON SOM SMITTEVERNTILTAK: – Smitteverntiltak i form av skjerming og isolering må vurderes bredt, i samarbeid med smittevernnemnda og med god forankring i ledelsen, understreker NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen. Foto: Marit Fonn

For potensielt å hindre koronasmitte søker Porsgrunn kommune om å kunne tvangsisolere vandrende pasienter med demens. – Kan være nødvendig, men svært ressurskrevende med tanke på personale, mener NSFs leder.

Porsgrunn kommune ber om tillatelse til å tvangsisolere personer med demens på et av sine sykehjem. En søknad om dette er sendt til Helsedirektoratet.

Det er Porsgrunns Dagblad som skriver om saken.

Vil hindre koronasmitte med tvangsisolasjon

Ifølge avisen søker kommunen om å få lov til å iverksette uvanlige tiltak for å stanse spredning av covid-19. Det vises til at veldig mange av beboerne på nye Vestsiden sykehjem har demens.

I frykt for at pasientene med demens skal kunne vandre rundt på institusjonen og utgjøre smittefare, ønsker kommunen å kunne tvangsisolere dem, dersom det skulle bli nødvendig.

Kommunen ser det som en risiko at beboere uten samtykkekompetanse vil kunne motsette seg isolasjon ved smitte av viruset.

For å sikre en isolering som er minst mulig inngripende for potensielt smittede personer i institusjon, ønsker sykehjemmet altså å få godkjent at sykehjemmet kan tvangsisolere beboere, ifølge Porsgrunns Dagblad.

Søknaden er datert 7. august.                                                                        

NSF-leder: – Sørg for størst mulig grad av trygghet

Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), peker på at dagens smittesituasjon er krevende både for sykepleiere og andre i helsetjenestene.

– Syns du det er greit å tvangsisolere pasienter med demens?

– All bruk av tvang skal forankres i lovverk og forskrifter. Smittevernloven åpner for bruk av nødrett knyttet til smittevern, særlig med tanke på isolasjon. Det gjelder både innenfor spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene, skriver hun en e-post til Sykepleien.

– Det er svært viktig å sørge for størst mulig grad av trygghet for både pasienter og ansatte med tanke på smittevern og eventuell atferd som kan medføre smittefare, understreker hun.

Kan vedta tvungen isolering i sju dager

– For å gjennomføre forsvarlige smitteverntiltak kreves kompetanse, god organisering, tydelig ledelse og tilstrekkelige ressurser.

Larsen viser til smittevernlovens paragraf 5–2 med tittel «Tvungen legeundersøkelse – innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering».

Der står det blant annet:

«Tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager.»

– Må være kompetent personale på rommet

– NSF mener at pasienter ikke vil kunne isoleres uten kompetent personale til stede fysisk på samme rom. Ellers vil isolasjon kunne være direkte uforsvarlig og øke risikoen for uro, engstelse og utagering.

Larsen føyer til:

– En slik isolasjon som avisen omtaler kan være nødvendig med tanke på smittevern, men er ressurskrevende med tanke på tilgjengelig personale, skriver Larsen.

– Må ikke medføre unødvendig ulempe

– Kan det være lovlig å gi en slik godkjennelse som kommunen ønsker?

– Smittevernlovens utgangspunkt er at tiltakene skal baseres på frivillighet, og at tvangsbruk skal skje i så liten grad som mulig, skriver NSF-lederen.

Hun utdyper:

– Smitteverntiltakene skal ha en klar faglig begrunnelse. Videre må de være nødvendig av hensyn til smittevernet og basert på en helhetsvurdering. Tiltaket skal ikke medføre unødvendig ulempe eller skade for den eller de tiltakene retter seg mot.

– Må vurderes bredt

– Smitteverntiltak i form av skjerming og isolering må vurderes bredt, i samarbeid med smittevernnemnda og med god forankring i ledelsen, understreker NSF-lederen, som selv har doktorgrad om demensomsorg.

– Ledelsen har et tydelig ansvar for å legge til rette for en god gjennomføring av tiltaket. Dette må gjelde både på sykehjem, i egen bolig og i andre enheter.

NSF-lederen har dette rådet til myndighetene:

– Helsedirektoratet bør utarbeide nasjonale faglige retningslinjer, bygget på gjeldende lovverk og forskrifter, for å klargjøre hvilken praksis som bør etableres i denne situasjonen.

Les også:

Hun styrer sykehjemmet som har mistet flest i korona

Karianne Fedøy Magnussen, styrer på Metodisthjemmet; bergen
MARERITTET: I påsken sto det på som verst. – Det føltes som å være i krigen. Det eneste vi tenkte var: «Dette skal vi klare!», sier styrer Karianne Fedøy Magnussen. Likevel fortsatte smitten å spre seg. Foto: Bjørn Erik Larsen / Bergens Tidende

Over halvparten av pasientene ble smittet, 18 døde. – Det har vært belastende å miste så mange. Vi kjente dem og var glade i dem, sier Karianne Fedøy Magnussen, styrer på Metodisthjemmet.

Metodisthjemmet i Bergen er det sykehjemmet som ble hardest rammet av koronaviruset i Norge. Så langt.

  • Av sykehjemmets 46 beboere, ble 24 smittet. 18 døde.
  • 27 ansatte ble smittet.

Fersk styrer, privat sykehjem

I april foregikk en intens kamp på den lille institusjonen. Dag etter dag rapporterte mediene om smittetall og dødsfall.

Nå forteller styrer Karianne Fedøy Magnussen (40) til Sykepleien hva som skjedde i de fatale ukene.

Hun hadde bare vært styrer et knapt år da hun måtte gå i krigen. For det var slik det føltes.

Før Magnussen ble styrer, hadde hun vært sykepleiefaglig leder og avdelingsleder samme sted i tre år. Metodisthjemmet er en privat stiftelse med driftsavtale med Bergen kommune.

Metodisthjemmet, Bergen
SENTRALT: Metodisthjemmet ligger til ved foten av Ulriken. Karianne Fedøy Magnussen overtok som institusjonsleder i mai 2019.  Foto: Bjørn Erik Larsen / Bergens Tidende

– En slags kontroll

– Det startet jo i mars, forteller Magnussen.

– Vi gjorde mange grep for at smitten ikke skulle spre seg. Vi opplevde en slags kontroll.

De forberedte seg på at ansatte måtte i karantene, og at noen måtte være hjemme med barnehagebarn. Det kom flere retningslinjer fra myndighetene for dagen. De brukte mye tid på å informere både ansatte og pårørende.

– Men ingen så for seg hva koronaviruset ville innebære for oss, sier hun.

Den første smitten

Det er så vidt blitt april da en ansatt melder seg. Hun har testet positivt for covid-19.

– Det utløste ingen stor alarm, sier styreren.

For det var en uke siden hun hadde vært på jobb. Etter det hadde hun bare hatt kort kontakt med en av kollegene.

– Selv om risikoen for smitte var lav, valgte vi likevel å sette kollegaen i karantene. Per definisjon hadde ikke de to vært i nærkontakt med hverandre, sier Magnussen.

Karianne Fedøy Magnussen, styrer på metodisthjemmet
DET VERSTE: – Det verste har vært at våre beboere har lidd. Både de som ble syke, de som døde og de som har vært isolert i over en måned, sier styrer Karianne Fedøy Magnussen etter at Metodisthjemmet er blitt smittefritt.  Foto: Bjørn Erik Larsen / Bergens Tidende

Mer smitte – alarmen går

2. april vil legen teste en beboer.

– På tynt grunnlag, egentlig. På den tiden kunne vi ikke teste alle. Vi valgte å teste beboere med diffuse, subtile symptomer, og de ble satt i isolasjon.

Det nærmer seg påske. Palmelørdag, 4. april, får Karianne Magnussen telefon fra nok en ansatt. Også hun har testet positivt for korona.

Da gikk alarmen, sier Magnussen.

Den første og den siste som testet positivt, hadde jobbet samme dag. På avdelingen der beboeren med symptomer bodde.

Ansatte og pasienter i karantene

Da nok en beboer utvikler symptomer, samlet beredskapsgruppen seg. fDen består av styreren selv, avdelingslederne og en ergoterapeut.

Metodisthjemmet er et eldre bygg med trange rom og smale korridorer. Flere av pasientene bor i dubletter og deler bad. Beboere og ansatte er tett på hverandre.

Nå smittespores ansatte som har hatt kontakt med de to beboerne med symptomer.

I palmehelgen er over 25 ansatte i karantene.

– Det var både folk i lederstillinger, fagfolk og nattevakter, forteller styreren.

De elleve beboerne på demensavdelingen settes i karantene på rommene.

På noen vakter er det nødvendig at fagpersoner med nødvendig kompetanse har tilsyn med beboere på tvers av avdelinger.

– Vi forsøkte å begrense det i denne perioden, men det var ikke alltid mulig å gjennomføre fullt ut, sier Magnussen.

Første pasient bekreftet smittet

5. april, palmesøndag, kommer bekreftelsen: Pasienten som ble testet, er smittet.

Nå settes alle 46 pasientene i karantene på sine rom. Noen blir isolert. Det innebærer at de ansatte skal ha på fullt smittevernutstyr hos dem.

Smittevernkontoret i Bergen kommune blir involvert.

– Det er litt frem og tilbake om hvilke råd vi skal følge. Dette er første gang for alle, og det bærer det preg av, sier Magnussen.

Hun får beskjed om at alle ansatte skal testes. Det er bare å kontakte legevakten. Men der får de beskjed om at de kun vil teste dem som har hatt symptomer i minst to dager.

– Det var ikke nok tester til å teste alle, samtidig som smittetallet i samfunnet steg.

Smitten sprer seg i alle etasjer – ti pasienter med smitte

Mandag 6. april testes alle beboerne i etasjen, pluss sju andre beboere som hadde hatt nærkontakt med ansatte med smitte.

Neste ettermiddag får de svar: Ni av 16 tester av beboerne er positive.

Totalt har nå ti pasienter fått påvist covid-19. I tillegg er det en beboer som ikke lar seg teste, det er avklart med pårørende og lege. Særlig for demente er det vanskelig å forstå hvorfor noen skal stikke en pinne inn i nesen deres.

De antar at han har covid-19 på grunn av symptomene, og fordi han bor tett på de andre som er smittet.

De ser nå at smitten har spredt seg i flere etasjer og avdelinger.

Flytting til kohort – en omstendelig affære

Samme kveld oppretter de en kohortavdeling i første etasje, i samråd med teamoverlegen i kommunens enhet for sykehjemsmedisin.

Å frakte folk fra den ene til den andre etasjen, er nesten håpløst i det kronglete bygget. Men det må til.

– Lokalene er på mange måter uhensiktsmessige for å være sykehjem. Det er blitt påpekt lenge. I denne smittesituasjonen ser vi det tydelig, sier Magnussen, som nødig vil si at de har manglet smittevernutstyr.

– Men det var nødvendig å være edruelig i bruken. Med kohortisolasjon er det lettere å holde oss på et nøkternt nivå.

Metodisthjemmet, Bergen
TRANGT: Helsefagarbeider Ann-Michell Johnsen i heisen og sykepleier Kristina Sukackiene er blant dem som har stått på. Bildet er tatt etter at sykehjemmet ble fri for smitte. Foto: Bjørn Erik Larsen / BT

Flyttingen blir en omstendelig prosess. Døråpninger og korridorer er så smale at det ikke går å svinge sengen ut av rommet. Den må tas på høykant. Pasientene, mange av dem demente, flyttes i rullestoler gjennom ganger og i heis. De har munnbind på seg, og pleierne må passe på så de ikke komme borti de smittevaskede veggene på turen.

En liten seier i det svarte

Tre hadde fått negative svar på testen, de skal ikke være i kohort. De må flyttes ut av første etasje. Men hvor?

Slik løses det: Noen kontorlokaler gjøres om til pasientrom.

– Ingen optimal løsning, men jeg er glad vi gjorde det. De tre holdt seg friske, forteller Magnussen.

Hun går hjem klokken to den natten etter at pasientene er flyttet. Med en god følelse:

– Vi hadde fått det til. Med få ressurser klarte vi å gjennomføre flyttingen på få timer.

Hun skjønner at sett utenfra, ser situasjonen svart ut.

– Det var som et mareritt, men det var også seire. Vi vekslet ofte mellom å føle oss makteløse og lett optimistisk.

Tømte vikarbyråene for sykepleiere

Godt inn i påskeuken er over 30 ansatte i karantene. Noen fra ledelsen er alltid til stede på sykehjemmet. En avdelingssykepleier på hjemmekontor jobber med bemanningen. Å få nok folk på jobb er et strev.

– I pandemiplanen var det lagt opp til bemanningsreduksjon og langvakter. Men vi så at vi ikke kunne gå ned på bemanningen når vi hadde ti smittepasienter. Det klarte vi å unngå. Vi beholdt normalbemanningen, og økte faktisk opp.

– Hvordan?

– Vi hadde laget en beredskapsliste. En på listen var for eksempel medlem av styret. En sykepleier som tidligere var pårørende, tok kontakt. Og så tømte vi vikarbyråene for sykepleiere. 18 stykker fra tre forskjellige byrå.

Første dødsfall

Det første dødsfallet skjer langfredag, 10. april.

– Var det ventet?

– Vi var forberedt, så pasienten hadde pårørende hos seg. Alle pårørende fikk tilbud om å komme i terminalfasen, det gikk for så vidt fint.

Påskeaften kommer nye testsvar: Fem er positive.

Nå er 15 pasienter bekreftet koronasmittet, i tillegg til den ene som ikke kan testes.

Hjemmepåske: – Alle hadde anledning til å jobbe

Karianne Fedøy Magnussen tar igjen kontakt med teamoverlegen i kommunen.

De diskuterer mulighet for en ny kohort.

Magnussen har to dubletter i tankene, de ligger i enden av en av korridorene. Der vil det bli plass til fire. Overlegen støtter forslaget, det høres fornuftig ut.

– Vi satte i gang, teipet og markerte for sluser. Delte i ren og uren sone, forteller hun og oppsummerer:

– På det meste var 54 ansatte i karantene. Og totalt rekrutterte vi 51 nye personer.

Magnussen utdyper:

– Vi var litt heldige, for vi hadde nylig annonsert etter folk. Nå kontaktet vi sykepleiere og fagarbeidere på søkerlisten. Det var påske, vanligvis ugunstig, men nå var jo alle hjemme og hadde anledning til å jobbe. Jeg er egentlig fornøyd med at vi hadde så mange helsefagutdannede, inkludert studenter på andre og tredje året, sier hun.

– Ufaglærte hadde dere vel også?

– Ja, vi hadde ikke klart oss uten pleieassistentene. De har gjort en fantastisk jobb.

Pasientene får fortsatt symptomer – ansatte blir frustrerte

Siste dag i påsken er alle pasienter i karantene eller i isolasjon. Flere av dem bli nå retestet.

Det er blitt brukt fullt smittevernutstyr i flere dager. Det vil si munnbind, hansker og stellefrakk hos dem i karantene. Hos beboere i isolasjon ble det også brukt øyebeskyttelse. Likevel utvikler pasientene fortsatt symptomer.

Nå begynner ansatte å bli ordentlig frustrert, forteller styreren:

– Når ansatte får høre «du må i karantene, for du har ikke brukt visir», da blir de sint på arbeidsgiver. Det skjønner jeg godt.

Dette syns styreren har vært det aller vanskeligste. Magnussen utdyper:

– Vi måtte være lojale mot retningslinjene, men det medførte at selv om ansatte hadde gjort alt riktig, kunne de havne i karantene. De kunne ha blitt smittet, fordi de ikke hadde brukt øyebeskyttelse, slik reglene heller ikke krevde hos beboere i karantene. Det var utrolig krevende å være helsepersonell i denne tiden.

– Dette går ikke lenger

Smittevernkontoret var uklar på hvor grensene gikk. En ansatt måtte i karantene fordi hun ikke hadde brukt hodebeskyttelse.

– Da tenkte jeg: «Dette går ikke. Nå kan vi ikke ha flere ansatte, som har fulgt alle regler, i karantene.»

De hadde begynt å se frem til at kollegene i karantene skulle komme tilbake. De ansatte er slitne. Noen har jobbet nesten døgnet rundt.

Flytter inn på jobben, vasker ansattes klær

Magnussen er hjemme fire–fem timer i døgnet disse aprilukene.

– Godt jeg er ung. Du vet, man går på adrenalin. Det var utenkelig å gå hjem, det ville bare vært fælt å være hjemme, sier hun.

Magnussen er ikke alene om det:

– Ergoterapeut Emma Petursdottir sto last og brast ved meg.

I påsken flytter Petursdottir inn på jobben. Hun sover i en feltseng på kontoret.

Da det mangler rent arbeidstøy, tar de to grep: Om kveldene vasker de klær for de ansatte i industrivaskemaskinen som ellers brukes til mopper og kluter.

Karianne Fedøy Magnussen, styrer på Metodisthjemmet; bergen
HANDLEMODUS: Vaskemaskinen i kjelleren ble redningen da de ansatte manglet rene arbeidsklær. – Vi måtte bare handle, sier Karianne Fedøy Magnussen om de intense ukene. I påsken var hun knapt hjemme. Foto: Bjørn Erik Larsen / Bergens Tidende

Begge to har hjemmeboende barn.

– Vi var uansett ubrukelige som foreldre. Vi opplevde at vi var i krigen. Måtte bare handle, sier Magnussen.

Barna hennes er 11, 14 og 17 år. Mannen hennes er også sykepleier. Han tok seg av ungene, men også han tok vakter på sykehjemmet.

– Det ble en rar påske, sier konstaterer sykehjemsstyreren.

– Er det nok nå?

Påsken er over. De har gitt alt i over to uker.

– Det eneste vi tenkte var: «Dette skal vi klare!» Vi bare jobbet. Det er lett å miste perspektivet i slike situasjoner.

For første gang tenker hun: «Når er det nok?»

Hun tar en prat med avdelingssykepleieren som hadde oversikt over bemanningen.

– Hun er en klok dame, og sa: «Det er ikke et nederlag å si at nok er nok.»

Magnussen ringer direktøren for sykehjemsetaten. Forteller at hun er redd for å miste gangsynet. Direktøren foreslår at de kan bruke personell fra koronaklinikken, som var blitt opprettet av kommunen i mars.

– Da skjønte jeg at koronaklinikken ikke hadde hatt en eneste pasient. Der gikk det personell med høy kompetanse, de så på tv og kjedet jeg. Det var absurd!

Flytter koronapasientene ut av sykehjemmet

Bergen kommunen kan skaffe fire pleiere fra klinikken. Samtidig har enda flere på Metodisthjemmet fått påvist smitte: Nå har 20 beboere covid-19.

Da bestemmer Karianne Fedøy Magnussen seg: Fire nye pleiere er ikke nok. Pasientene må flyttes.

16. april flytter seks pasienter ut av Metodisthjemmet. Dagen etter flytter ytterligere seks. Noen til koronaklinikken, noen til Fyllingsdalen sykehjem.

– Vi måtte avveie hvem som kunne transporteres. Flyttingen skjedde kontrollert. I rolig tempo, godt planlagt, i samarbeid med ambulansetjenesten. Vi flyttet ikke de døende.

Den påfølgende helgen får Magnussen fri for første gang på tre uker. Men hun må ringe jobben, helt fri tar hun ikke.

1. mai flytter enda en pasient ut av Metodisthjemmet. Da har 13 flyttet ut.

– Det er aldri godt å sende pasienter fra seg. Men det var nødvendig, jeg angrer ikke på det, sier Magnussen nå.

Fylkeslegen varsler tilsyn

Medieoppslagene om Metodisthjemmet er mange og store i hele april.

Pårørende begynner å snakke om kritikkverdige forhold. I en bekymringsmelding betegnes institusjonen som en «smittebombe», der ansatte går inn og ut med manglende eller feilbruk av smittevernutstyr, skriver Bergens Tidende [for abonnenter].

23. april får styreren telefon fra fylkeslegen. Hun varsler tilsyn. Begrunnelsen er høye smittetall og høye dødstall.

– Vi ønsker å se at virksomheten drives slik at alle pasienter, både smittede og ikke smittede, blir ivaretatt, sier fylkeslege Helga Arianson til Bergensavisen.

– Vi visste at vi hadde gjort mye riktig

For styrer Magnussen føles det godt:

– Vanligvis har man ikke tilsyn mens folk står midt oppi noe, men i hovedsak er jeg likevel takknemlig. Vi ønsket å få formidlet vår historie.

Magnussen avtaler Skype-møte med fylkeslegen. Men så utvides tilsynet, de vil også snakke med ansatte, og tilsynet omfatter også Bergen kommune.

– Selv om det var et dårlig tidspunkt, av hensyn til alle de som står med hendene fulle på sykehjemmet, var det godt at det skjedde. Vi visste at mye av det vi hadde gjort, var bra og riktig. Vi hadde planer og prosedyrer, så vi følte oss for så vidt trygge. Men et tilsyn tar mye tid, som heller kunne ha vært rettet mot drift og beboere, sier hun nå.

Fylkeslegen: – Metodisthjemmet har gjort det som var å forvente

Rapporten kommer allerede etter to uker. 7. mai konkluderer Fylkesmannen i Vestland: Metodisthjemmet har ikke drevet uforsvarlig,

– Metodisthjemmet har gjort det som var å forvente av dem, gitt de vanskelige forutsetningene i starten av en pandemi, sier fylkeslege Helga Arianson til Bergens Tidende [for abonnenter].

– Bygningen er gammel og gjorde det vanskelig å begrense smitten. Det var høy terskel for testing og lite smittevernutstyr. Når over 50 ansatte måtte ut i karantene og 50 vikarer måtte håndtere dette, så oppsto det situasjoner som ikke var slik vi skulle ønske, sier hun til avisen.

Metodisthjemmet har ikke hatt koronasmitte siden 1. mai.

Slik er oversikten nå:

  • 18 pasienter er døde. 11 av dem døde på Metodisthjemmet. Sju hadde flyttet ut.
  • Seks av de 13 som ble flyttet, overlevde.
  • Totalt ble 57 ansatte testet, 24 fikk påvist covid-19.
  • Ti av elleve beboere som delte bad, ble smittet

Mediepresset var belastende

Det er over to måneder marerittet begynte.

– Mediene har vært den største belastningen, konstaterer Magnussen, som vanligvis gjerne snakker med journalister.

– Jeg overlot til Bergen kommune å svare. Men det var mye de ikke kunne svare på, da videresendte de til meg, og jeg sendte svar til dem. Det var tidkrevende. Å finne rette tall er ikke noe man gjør i en håndvending.

Frem til tilsynsrapporten kom, hadde hun dobbelt så lange arbeidsdager som normalt. Etterpå begynte det å normalisere seg.

– Du har god helse?

– Ja, tror det. Og godt humør.

– Var du selv redd for smittet?

– Overhodet ikke.

– Kommunen har vært hjelpsom

– Er Bergen kommune blitt mer behjelpelig med dere som et privat sykehjem, for eksempel med å låne ut personale?

– Jeg syns kommunen har vært hjelpsom hele tiden. Jeg opplever at mediene er mer kritiske enn vi. Styreleder mener at kommunen burde agert tidligere.

Det forventes at nå er det over, merker Magnussen.

– Men det er mye å rydde opp i. De ansatte er slitne. De har stått i sitt livs kamp. Det har preget oss alle.

Da vi var blitt smittefri, skulle vi ta imot 20 nye pasienter. Det ville vi gjøre ordentlig. Å ta imot så mange på en gang er krevende.

– Hva har vært verst?

– At våre beboere har lidd. Både de som ble syke og de som døde, men også de som har vært isolert og avskåret fra en meningsfylt tilværelse i over en måned.

– Det har vært belastende å miste så mange beboere. Vi kjente dem og var glade i dem.

– Vanskelig å gi god omsorg i fullt smittevernutstyr

Inntrykkene har vært mange: Hun har sett pårørende som kom for å sitte på dødsleiet til sin kjære, bli møtt av begravelsesbiler og ambulanse utenfor hovedinngangen.

– Å se utrøstelige ansikter gjør sterkt inntrykk, selv på garvet helsepersonell, sier Magnussen.

Men noe har festet seg ekstra godt:

– Jeg har sett hvor vanskelig det er å gi god og verdig omsorg i fullt smittevernutstyr. Nærhet og kroppskontakt er essensielt i demensomsorg og i kommunikasjon med eldre.

Da har det vært rørende å se ansatte bruk kreative metoder for å trøste, berolige og lindre:

– En dødende beboer ble sunget for gjennom telefonen. De ansatte hadde ordnet telefonkontakt med ektefellen som sang sanger til den dødende. Dette hadde en beroligende effekt, forteller hun.

– Vi har aldri tenkt over hvor fysiske vi er med pasientene på sykehjem. Jeg tror vi bruker det mer aktivt enn på sykehusene.

Metodisthjemmet, Bergen
NORMALT: Solveig Karlsen får besøk av pleieassistent Mathilde K. Monsen, som nå slipper verneutstyr. Sykehjemmet ble smittefri 1. mai. Foto: Bjørn Erik Larsen / BT

Pandemien sørget for nye, dyktige kolleger

– Hva har vært best i denne perioden?

– Samholdet og det faglige engasjementet blant ansatte. Vi fikk mange nye og dyktige kollegaer, som vi ellers ikke hadde fått uten pandemien. Jeg er dypt imponert over de ansattes kompetanse og innsats.

– Er det skrevet mange avvik i denne perioden?

– Ikke flere enn vanlig. Og ikke om andre ting enn vanlig, som fall og legemidler.

Metodisthjemmet har for tiden ingen tillitsvalgte for sykepleiere, noe Magnussen beklager.

– Har de ansatte fått overtidsbetalt?

– De har fått tillegg, ja. Ledere har ikke slike tillegg. Det kommer vi til å se på.

Sluttet fort med de lange vaktene

I starten innført de langvakter, 12-timersvakter for dem som var dedikert til kohorten.

– Det kjørte vi en ukes tid. Men vi innså at det ikke var en god løsning, det ble for tungt.

– Vet dere hvor smitten kom fra?

– Det er ikke lett å si. Vi stengte for besøkende fra 13. mars. Smitten kan ha kommet før, men det er lite sannsynlig.

– Fra ansatte, da?

– Ja, kanskje. Men det kom inn nye beboere og. Vi kan rett og slett ikke vite, sier Karianne Fedøy Magnussen.