fbpx Hun er Norges eneste sykepleier som leder et regionalt helseforetak Hopp til hovedinnhold

Hun er Norges eneste sykepleier som leder et regionalt helseforetak

bildet viser Inger Cathrine Bryne
SYKEPLEIER I BUNN PÅ TOPP: Inger Cathrine Bryne er ikke så opptatt av at hun er den eneste sykepleieren som leder et regionalt helseforetak. – Jeg tror ikke du har visse egenskaper i kraft av å ha en profesjon, sier hun. (Foto: Eivor Hofstad)

– Mellomlederne har de mest krevende stillingene i sykehus, sier den nye administrerende direktøren i Helse Vest RHF, Inger Cathrine Bryne.

​​​​​​​Tett på

Hvem: Inger Cathrine Bryne.

Hvorfor: Fordi hun er Norges eneste sykepleier som leder et regionalt helseforetak.

Utdanning: Sykepleier fra Stavanger Røde Kors Sykepleierhøgskole, årsstudium i offentlig administrasjon og ledelse fra Høgskolen i Nord-Trøndelag, Executive Master of Business Administration (MBA) fra Norges Handelshøyskole.

Stilling: Administrerende direktør for Helse Vest regionale helseforetak (RHF) fra april i år.

Tidligere arbeidserfaring: Avdelingssykepleier, oversykepleier, HR-direktør, informasjonsdirektør, kvalitet- og administrasjonssjef samt klinikksjef ved Sørlandet sykehus og divisjonsdirektør og administrerende direktør i Helse Stavanger HF.

Alder: 54 år.

Bildet viser Helse Vest RHF
MODERNE BYGG: Innenfor disse fancy veggene sitter big boss i Helse Vest RHF: Inger Cathrine Bryne. (Foto: Eivor Hofstad)

Det er koronatid i oljebyen og flybussen er permittert. Taxien som skal ta Sykepleien til Helse Vest RHFs hovedkontor på Forus kjører forbi Equinors gigantiske bygning, forbi en bensinstasjon og travbanen hvor en enslig Rex Rodney-wannabe tester formen i junivarmen.

På motsatt side av enda en bensinstasjon åpenbarer en halvmåneformet bygningsmasse seg. Den skinner og blinker i moderne materialer som en gjenglemt sci-fi-filmrekvisitt i sola.

Her er det øde. En håndfull biler på parkeringsplassen. De to første etasjene er tomme.

Raddiskjoler

I den mørke, teppebelagte resepsjonen i tredje etasje gjør hun en lydløs entré; sjefen over alle sjefer i hele spesialisthelsetjenesten i Vest: Inger Cathrine Bryne.

Uten lasersverd til å matche husfasaden, men med en luftig Gudrun Sjödén-kjole i blå bomull som optimaliserer synergieffekten av hennes kontorbleke hud og varmegradene som har invadert hele stavangerområdet.

– Jeg har fremdeles noen raddiskjoler igjen, informerer hun.

Da den nye administrerende direktøren for Helse Vest trådte sine kinasko på gymnaset på midten av 80-tallet, iført lilla kjoler og palestinaskjerf, ledet hun samtidig AUFs lokallag i Stavanger. Meningene var sterke og klare, kanskje helst om ting langt utenfor landegrensene, har hun selv innrømmet i Stavanger Aftenblad.

Respekt for hverandres roller

– Hva tror du at du hadde tenkt om deg selv den gangen hvis du hadde møtt deg nå?

– Jeg har aldri sett på ledere som en ufyselig ting. Ikke har jeg blitt blendet av dem heller. Man har forskjellige roller å fylle, både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, og det må gjøres med respekt for hverandre, for dialogen og beslutningene og for det felles ansvaret man har for å løse oppgavene.

Det er det partssamarbeidet handler om, mener hun.

– Jeg er veldig glad for at det er høy organisasjonsgrad ved sykehus og håper inderlig at det kommer til å vare. Jeg har ingen tillitsvalgtfrykt, jeg er bare glad for at det er som det er i tjenesten og er spesielt glad i den norske modellen, trepartssamarbeidet (arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og staten red. mrk.).

– Er politikken lagt på vent?

– Hehe.

Det var visst et dumt spørsmål. Ingen av helseregionenes ledere driver med politikk.

– Ingen lov forbyr det, men det ville vært uhørt, forklarer Bryne med en stødighet i tonen som gjør at det virker hakket for frekt å spørre om hvorfor.

– Statsråden bestemmer over spesialisthelsetjenesten, konkluderer hun.

Punktum.

bildet viser Inger Cathrine Bryne
INGEN BØKER: Bokløs hylle og skrivebord uten høye bunker med papir. Direktøren har alt hun trenger på maskinen, selv om hun er såpass voksen at hun solgte bunter av persille for ett øre stykket fra besteforeldrenes gård da hun var liten. (Foto: Eivor Hofstad)

Sint på stavangersk

Hun har vist med hånden hvor Sykepleien skal sitte ved det store møtebordet på kontoret hennes, og har satt seg selv tvers overfor, på korrekt smitteforebyggende avstand.

Langs den ene endeveggen står et digert skrivebord med en pc og en ekstra skjerm, et glass vann og noen få papirer utover. Hun synes det er rotete.

I den andre enden av rommet står en bokløs hylle.

– Jeg har alt jeg trenger på maskinen, forsikrer hun på en slags sørlandsdialekt.

Selv om hun både er født i Stavanger og bodde der fra hun var seks-sju år til hun var 22 før hun flyttet til Arendal. De yngste barneårene hadde hun litt i Bergen og litt i Oslo.

– Hva slags dialekt er dette, egentlig?

– Veitt’kje. Ein goe blænding, eg knode felt, sier hun, nå på kav stavangersk.

Når hun blir oppmerksom på dialekten sin, slår hun over på oljemål. Det samme når hun er sint. Da kommer siddisen i henne frem i hver skarrende stavelse.

– Ungene mine er eksperter på å høre når det nærmer seg grensen og de må gi seg.

Hun har to av dem. Ei jente og en gutt. Voksne nå.

Kjenner ikke ansvaret tynge

Bryne begynte i den nye sjefsjobben 13. april. Nå har hun ansvaret for 29 000 ansatte, 50 sykehus og institusjoner og skal sørge for spesialisthelsetjenester til 1,1 millioner mennesker. Budsjettet er på 30 milliarder kroner i 2020.

– Hvordan kjennes et slikt ansvar på kroppen?

– Jeg har ikke kjent det tynge noe sted. Jeg føler meg trygg og sover godt om natten. Det er jo et formelt ansvar. Jeg er ikke alene om det. Helseforetakene er selvstendige juridiske enheter med dyktige direktører og flinke fagfolk, mens RHF-ene har et sørge-for-ansvar. Vi sørger for kravene sammen med myndighetenes lover og forskrifter, og så er ulikt ansvar fordelt på alle. Den enkelte helsearbeider er jo også ansvarlig for å gi forsvarlige helsetjenester. Det blir som byggeklosser av ansvar som samler seg på RHF-sjefen.

– Har det at du var eldst av fire søsken hjulpet deg som leder?

– Vet ikke. Jeg har lest noen tøyserapporter om at det har noe å si. Det var jo en del av oppdraget å ta ansvar og passe på. Den yngste var ti år yngre enn meg.

bildet viser Inger Cathrine Bryne
SOVER GODT: Inger Cathrine Bryne har ansvaret for 29 000 ansatte, 50 sykehus og institusjoner og skal sørge for spesialisthelsetjenester til 1,1 millioner mennesker. Det mister hun ingen nattesøvn av. (Foto: Eivor Hofstad)

Fikk koronakrisen rett i fanget

Fra 2015 til april i år ledet hun det lokale helseforetaket i byen hun bor, Helse Stavanger HF. Hun fikk koronakrisen rett i fanget. Og i Stavanger var det mange koronapasienter til å begynne med, samtidig som alle bildene fra Italia kom i mediene.

– Hvordan organiserer du tankene når det er så mange løse tråder og det brenner i tillegg, slik det gjør under en pandemi?

– Det blir lett å skille det viktige fra det uviktige. Terskelen for å legge vekk ting blir lavere. Da det sto på som verst, var det nesten ingen andre saker som fikk plass på bordet og i hodet.

Bryne passet på å legge seg halv ti og stå opp klokka seks.

– Jeg spiste sunt, hver tredje time, mye frukt, grønnsaker og korn og gikk tur i nærområdet.

Hun bor i en blokk på Storhaug, en bydel i den østre delen av Stavanger. Hun måtte gå i gatene når hun skulle lufte hodet.

– Det gikk bra. Folk holdt seg stort sett inne.

Da hun startet som RHF-direktør etter påske, var koronasituasjonen mer under kontroll, og hun kunne konsentrere seg mer om «business as usual».

Forskjellen mellom å lede et RHF og et HF

– Hva er annerledes når du skal lede et regionalt helseforetak som er så mye større?

– Det er samtidig mindre. Her er det bare 70 medarbeidere, og jeg har aldri jobbet i noen organisasjon med færre enn noen tusen medarbeidere. Som sykehusdirektør har man ansvar for de daglige oppgavene. Man er både strategisk på vegne av sykehuset sitt og operativ når noe er vanskelig eller går galt.

– Men som RHF-direktør blir det langsommere og tyngre oppgaver. Vi jobber mye om det som er felles for alle helseforetakene i RHF-et og så samarbeider vi nasjonalt med de tre andre RHF-ene og med myndighetene. Det er mindre operativt. Det er lenge siden noen kom løpende inn døra og sa «nå er det full krise». Her er det mer koordinering, strategi og helhetstenkning det handler om.

Til Stavanger Aftenblad har Bryne avslørt at hun aldri spiser lunsj, hun tar aldri pause. Hun er aldri med på fredagskaffen eller fredagspils.

– Jeg er ikke god til å skape den koselige stemningen for dem som jobber nær meg. Særlig da jeg jobbet på mindre avdelinger ble det oppfattet som en slags arroganse, men det handler mest om grov sosial inkompetanse. Jeg klarer ikke å huske navnet til kollegers barn og barnebarn. Jeg faller helt ut, jeg har ikke vett på sånt, sa hun til lokalavisen.

Ble pushet mot ledelse

Bryne må likevel ha en god porsjon omsorgsgener innabords. Da hun hadde jobbet i to år som sykepleier på medisinsk avdeling i Arendal på en sengepost hvor det var mange lungekreftpasienter, ønsket hun å bli onkologisk sykepleier som sin mor og Ap-lokalpolitiker, Greta Bryne.

– Det er ganske forunderlig, for det er lenge siden, men jeg husker fremdeles mange av pasientene og de jeg jobbet sammen med. Jeg husker hva vi var opptatt av, hvordan vi diskuterte og tenkte.

Det var første gangen hun opplevde at noen døde, og det var første gangen hun måtte være med å forklare til pasienter at det ikke fantes noen behandling for dem.

– Hvorfor ville du bli kreftsykepleier?

– Mor fortalte hvor kjekt det var, og dessuten hadde jeg i studietiden jobbet annenhver helg og i ferier på kreftavdelingen ved SUS hvor det var et utrolig flott fagmiljø.

Men unge Bryne fikk avslag fra sykehuset på sin søknad om permisjon for å spesialisere seg. Arbeidsgiveren ville heller ha henne som leder. Hun slo til, tok lederutdanning og ble avdelingssykepleier. Først i vikariat og siden fast, i en alder av 24 år.

Så gikk det slag i slag med ulike lederjobber ved Sørlandet sykehus og Stavanger universitetssykehus SUS) til hun ble helseadministrator som sin far, legen Helge Bryne. Han har blant annet vært viseadministrerende direktør i Helse Vest.

Bildet viser familien Bryne
1967: På mors fang, kreftsykepleier og lokalpolitiker Kari Bryne, med far, lege Helge Bryne ved siden av. Det ser ut som han allerede følte på seg at hun skulle følge i hans fotspor og bli helseadministrator. (Foto: privat)

Savner å være god på én ting

– Du ville bli som mor, men endte opp som far?

– Hahaha, ja, en kan trygt si at jeg ikke kan tenke selv, haha!

– Var det bevisst?

– Jeg tror faktisk det var ganske tilfeldig. Men jeg har alltid vært flink til å administrere, strukturere og holde orden. Jeg liker det også. Og at det skjer noe, at det går fremover. Jeg liker å legge en plan og realisere.

– Har du noen gang angret på at du ikke ble kreftsykepleier i stedet?

– Jeg kan av og til savne å være enormt god på én ting. Jeg tror jeg hadde likt å være engasjert i fagutvikling og forskning. En leder skal derimot se hva de andre er gode på, og tilrettelegge og beslutte.

– Du er kanskje veldig god til å se hva de andre er gode på?

– Ja, men det er alltid en subjektiv vurdering. Jeg savner at det er konkret, noe faglig, noe jeg har stålkontroll på og kan undervise i. Men ledelse er mer et generisk fag, det er ikke så veldig avgrenset.

Det piper i mobilen hennes og hun bøyer seg over smittegrensen for å sjekke meldingen, men er straks tilbakelent og mentalt til stede igjen.

Snakker alltid sant

– Har du fått noen gode eller dårlige råd fra far til direktørjobbene dine?

– Jeg diskuterte mye med begge mine foreldre da jeg var yngre hvis jeg sto i vanskelige ting. Moren min var jo også leder på jobben sin. Hun var oversykepleier.

Brynes foreldre har gitt henne ett råd som hun selv alltid bringer videre når hun holder innlegg til nye ledere. De sa: «Du må alltid snakke sant».

– Og det stemmer. Hvis du begynner å pynte på sannheten for å roe ned en situasjon eller for å slippe unna, får du det i trynet etterpå med dobbel kraft. Pluss at det er tungt å gå og huske på hva du har løyet om. Hvis du ikke orker å fortelle sannheten, tier du bare stilt, heller enn å lyve. Og hvis du ikke er sikker, må du si dét også.

– Snakker du av egen erfaring her?

– Nei, men det har hjulpet meg, og jeg har sett hvordan det har slått tilbake på dem som ikke har fortalt sannheten fra første stund.

bildet viser Inger Cathrine Bryne
KOSEKAKE: Inger Cathrine Bryne mener hun ikke er flink til å skape koselig stemning for dem som jobber nær henne, men det er muligens falsk beskjedenhet. Her er hun til venstre fra en feiring på slagposten ved SUS i 2019 da hun var direktør for Helse Stavanger. (Foto: Svein Lunde)

Litt redd de godt voksne damene

– Hva var det som dro deg over fra arbeidstakersiden til andre siden av bordet, arbeidsgiverne?

– Da jeg var ung, så jeg det ikke som en todeling sånn. Det har først gått opp for meg etter hvert. Men det er ikke noe jeg går og føler på.

Hun var 24 og den yngste på avdelingen da hun ble avdelingssykepleier på Sørlandet sykehus, Arendal, og skulle sjefe over 50 sykepleiere og hjelpepleiere.

– Jeg skulle nok ikke sagt ja til det. Noen år etterpå tenkte jeg at jeg primært var en administrator og i liten grad leder. Jeg var nok ikke en flink leder. Jeg var jo uerfaren og litt redd disse godt voksne damene, så jeg gjemte meg bak turnusen i stedet for å snakke om verdier og retninger og strategier.

Den gangen fantes ikke fadderordninger eller veiledninger for ledere.

– Nå finnes det mange gode systemer for oppfølging og kursing av nye ledere.

Torsdagsfølelsen

Bryne har uttalt at hun skulle ønske hun hadde vært flinkere til å se mellomlederne i tiden hun var direktør for Helse Stavanger.

– Hvorfor var det så vanskelig å se dem?

– Sykehusene har veldig hierarkiske systemer. Jeg prøvde en gang å invitere alle avdelingssykepleierne, men da lurte de på om de hadde gjort noe galt. Det var to ledd imellom dem og meg, og vi klarte ikke å finne en form som fungerte. Jeg er jo enig i at det er viktig å følge linja, men det kan også være nødvendig å bryte ut for å ha en direkte dialog. Det fikk jeg ikke til.

Hun tror det er en særlig tøff jobb å være leder på sengepost- og avdelingsnivå.

– Jeg husker selv torsdagsfølelsen fra da jeg var avdelingssykepleier og skulle fylle 32 ledige vakter på en svær sengepost. Vi hadde bare papirlister, ingen digitale verktøy. Samtidig skulle vi klare å tenke hvor vi skulle være om tre uker og seks uker.

Men Bryne understreker at det var «voldsomt kjekt» også. Man fikk være leder og være nær pasienter og pårørende – det var det beste fra begge verdener.

– I dag har du gjerne vikarpool- og sms-løsninger, og mange har lavere fravær enn vi hadde da, men du har både dagen i dag, du har neste time, du har forsvarlighet akkurat her og nå, du har pårørendesamtaler og pasientene akkurat her og nå, og så skal du forholde deg til linjen din over, og så skal du tenke både på kort og på lang sikt, sant? Så det er en tøff jobb!

Å se noen

– Hva kunne du egentlig gjort hvis du klarte å se dem bedre?

– Det er tre viktige faktorer i det å være leder: Å tilrettelegge, beslutte og peke ut retning. Å se noen, handler om å få kunnskap for å forstå hverdagen deres så man kan tilrettelegge bedre for dem. Mellomledere som avdelingssykepleiere og avdelingssjefer som er nivået over, må være lojale både mot dem oppover i hierarkiet og i forhold til fagfolkene sine. De har de mest krevende stillingene i sykehus.

– Er det en ensom jobb?

– Nei, tror ikke det. Mange avdelingssykepleiere har et godt samarbeid på tvers. Det kollegiale der mister man høyere opp i hierarkiet.

– Får du sett dem i denne jobben da?

– Nei. Jeg har omtrent ikke flytta meg siden jeg begynte her på grunn av koronasituasjonen. Men jeg fikk møtt noen da jeg delte ut Helse Vest sin kvalitetspris til Haraldsplass diakonale sykehus i Bergen. De hadde redusert legemiddelfeil med nye prosedyrer, retningslinjer og teknologi.

bildet viser Inger Cathrine Bryne
FIKK NYTT NAVN: Hun kaltes Cathrine helt til april i år. Nå bruker hun Inger Cathrine, for å unngå forveksling med Cathrine Lofthus, som også er administrerende direktør for et regionalt helseforetak. Pressebilde av Bryne fra 2018. (Foto: Svein Lunde)

– Må utfylle og komplettere hverandre

– Du er den eneste sykepleieren i landet som leder et regionalt helseforetak?

– Du får meg ikke til å si at alle skulle vært sykepleiere, for det synes jeg ikke. Det viktigste er at folkene som leder RHF-ene er gode ledere. Det er en fordel at de har forskjellige bakgrunner så de kan utfylle og komplettere hverandre i det nasjonale samarbeidet, sier Bryne og henviser til de fire som leder Norges RHF-er i dag:

Hun er selv sykepleier og leder med 32 års sykehusbakgrunn, Cathrine Lofthus (Helse Sør-Øst) er lege med sykehusbakgrunn, Stig Slørdahl (Helse Midt) er lege med forsker- og universitetsbakgrunn og Cecilie Daae (Helse Nord) er lege med bakgrunn fra Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

– Tre leger og en sykepleier. Burde det vært flere sykepleiere i denne rollen?

– Det bør ikke være et mål i seg sjøl. Det er ikke mange sykepleiere som er HF-direktører heller. Men det er viktig at både leger og sykepleiere blir ledere i helseforetakene og oppover i systemet. Men man må ha noe lederkompetanse i tillegg på strategi, analyse og økonomi.

Har sett både fantastiske og usle ledere

– Leder sykepleiere på en annen måte enn leger?

– Jeg er ikke så opptatt av dette perspektivet. Jeg tror ikke du har visse egenskaper i kraft av å ha en profesjon. Jo nærmere du kommer pasienten, jo viktigere er det å ha helsefaglig kompetanse som leder. Jeg har sett både fantastiske og usle ledere fra alle yrkesbakgrunner.

– Bruker du sykepleieren i deg i lederjobben?

– Basiskompetansen får jeg brukt. Hvis du sitter i et beslutningsforum har du en grunnleggende forståelse for hvordan dette påvirker pasienten og hva er behandlingsalternativene. Og så kan du lese forskningslitteratur for bedre å forstå kompleksiteten og realitetene i en problemstilling. Det kan nok være lettere å være leder i spesialisthelsetjenesten med helsefaglig bakgrunn fordi du lettere forstår beslutningsgrunnlaget.

Vil få ned antall klikk

Inger Cathrine Bryne kikker ut vinduet på Shell-stasjonen og alle de omkringliggende lagerbygningene.

– Det er ikke utsikten jeg er her for, slår hun fast.

Klokken er snart halv tre, men hun har bare så vidt begynt.

Fremover skal det bygges sykehus for nesten 20 milliarder kroner i Helse Vest. En rekke kvalitets- og pasientsikkerhetsprosjekter skal hales i land. Samtidig skal det rekrutteres, samarbeides med universitetene og gjøres alt som står i oppdragsdokumentet fra Bent Høie.

I tillegg har Bryne lovet at antall klikk på tastaturene må ned, slik at det blir lettere for medarbeidere i sykehusene å gjøre jobben sin.

– Hvordan skal du få til det?

– Jeg hadde en diskusjon om det i dag. De spurte meg hvor høyt vi skulle sette brukerfunksjonaliteten. Skyhøyt, sa jeg.

Les også:

Uten sykepleierlederne stopper Helse-Norge opp

viser en person som leser statistikk
NØKKELROLLE: Sykepleiere utgjør den største ledergruppen i både kommuner og sykehus, og har de siste ukene jobbet nesten døgnet rundt for å sikre nok og riktig personell, sikre logistikk og utstyr, ivareta pasienter og ansatte, sørge for nødvendig opplæring og skape nye rutiner. Foto: Mostphoto

Korona-krisen viser at helsetjenesten er avhengig av gode sykepleierledere. De må sikre de nødvendige rammene for den jobben som nå skal gjøres.

Sykepleierlederne er nåtidens Florence Nightingale-er. De står ovenfor et nytt virus, en pandemi som gjør hele verden annerledes enn for bare kort tid siden. Som Nightingale er de nytenkende, modig og faglig sterke. De bidrar til utvikling av sykepleien og helsetjenesten i et tempo som vi ikke kunne forestilt oss for få uker siden. De har sykepleiens samfunnsoppdrag først og sykepleiere og ansatte nært.

Kraftig påminnelse

De siste ukene har Norge og resten av verden fått nye helter: helsepersonellet som hver dag, døgnet rundt står i frontlinjen for å hindre smitte og redde de som er smittet av covid-19. Vi har alle fått en kraftig påminnelse om hvor sårbare vi er, og at systemene vi bygger opp rundt oss er skjøre. Vi ser nå tydelig at samfunnet er som et stort økosystem, hvor vi er avhengig av at alle de ulike leddene i kjeden henger sammen og utfyller hverandre.

Store prøver

Helsetjenesten er også et slikt økosystem, hvor alle delene er avhengige av hverandre for å fungere. Sykepleiere, assistenter, leger, helsefagarbeidere, radiograf og fysioterapeuter, renholdere, portører og kjøkkenpersonale er gjensidig avhengige av hverandre for å sikre pasient og helsetjenester. Det som har blitt svært tydelig under denne krisen er at alle avhenger av lederne. Gode ledere og tydelige lederstrukturer som sikrer de nødvendige rammene for den jobben som skal gjøres. De siste ukene har også lederne blitt satt på store prøver.

Døgnet rundt

Sykepleiere utgjør den største ledergruppen i både kommuner og sykehus. De leder alt fra intensivavdelinger, overvåkningsenheter, anestesiavdelinger og sengeposter til sykehjem og hjemmetjenester. Uten sykepleierlederne stopper Helse-Norge opp. Disse lederne har de siste ukene jobbet nesten døgnet rundt for å finne løsninger, sikre nok og riktig personell, sikre logistikk og utstyr, ivareta pasienter og ansatte, sørge for nødvendig opplæring og skape nye rutiner.

Ser og hører

Aldri har betydningen av sykepleiernes og sykepleierledernes kompetanse vært tydeligere og viktigere enn nå. NSF og jeg får mange tilbakemeldinger på dyktige og nære sykepleieledere, som er raske til å omstille seg, gode på logistikk og organisering, og som både ser og hører de ansatte og tar deres bekymring på alvor.

Også ledere må hvile

Sykepleiere og ledere trenger hverandre for å greie å vinne den kampen vi står i nå. Vi trenger kompetente ledere og sykepleiere på alle nivå om vi skal lykkes. Samfunnet må gjøre sitt for å passe på at sykepleiere og annet personell ikke blir smittet, slik at de fortsatt kan redde liv og gi lindring og verdighet for dem som dør. Like nødvendig er det å sørge for beredskap og hvile også for ledere slik at de fortsetter å sikre en faglig forsvarlig og omsorgsfull tjeneste og ansatte som er motivert, kompetent og satt i stand til å utøve sitt arbeid.

Gi oss flere innspill

Norsk Sykepleierforbund er opptatt av å beskytte og ta vare på alle våre medlemmer i den krevende situasjonen de nå står i. NSF har en stor organisasjon med fylkeskontor i alle fylker og et stort tillitsvalgtapparat som står klart til å bistå alle våre medlemmer. NSF har daglig møter med myndighetene hvor vi løfter inn bekymringer og problemer, men også løsninger, som er viktige for våre medlemmer. Her har vi diskutert ledelse og rammevilkårene for våre ledere. Våre innspill blir tatt på alvor og vi opplever i stor grad å bli hørt.

Kjære sykepleierledere. Vi er stolte av dere og oppfordrer dere til å gi NSF og tillitsvalgte flere innspill til hva akkurat du trenger fra oss.