fbpx Helsesykepleiere vil ha mer samarbeid om barn i fattige familier Hopp til hovedinnhold

Helsesykepleiere vil ha mer samarbeid om barn i fattige familier

Tre nordisk utseende barn leker i ring. Lettkledde i sommervær.
Foto: Illustrasjon, Mostphotos
Bor man for trangt, lar man være å invitere venner hjem. Kirkens Bymisjon etterlyser bedre tiltak for barn i fattige familier. Helsesykepleierne er klare, men trenger hjelp, sier leder for helsesykepleierne i NSF, Ann Karin Swang.

Har man ikke plass til å invitere venner, risikerer man å miste dem. Har man ikke råd til å dra på tur, blir man kanskje ikke invitert neste gang.

Helsesykepleiere over hele landet møter barn som får problemer med å henge med på grunn av dårlig familieøkonomi. Ofte er det vanskelig å få gjort noe med det.

– Det er fortsatt veldig skambelagt – for barn akkurat som for voksne, sier Ann Karin Swang, leder for helsesykepleierne i Norsk Sykepleierforbund.

Som helsesykepleier har hun møtt mange barn som kunne hatt glede av en organisert sommerferieuke eller en julefeiring utenfor hjemmet.

– Vi er gode til å snakke med barn og til å avdekke problemene, men det kreves større ressurser og mer samarbeid for å få gjort noe med dem, sier hun.

200 kroner var for mye 

Kirkens Bymisjon setter barnefattigdom i et nytt lys gjennom rapporten «Snakk om fattigdom», som ble presentert denne uken. Her forteller 17 unge voksne som har vokst opp i fattigdom, i detalj om klær som har gjort dem flaue, matpakker de har måttet skjule til spisepausen er over og om turer de bare så vidt fikk vært med på, takket være en oppmerksom lærer eller en raus familievenn.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det de siste tjue årene har vært en tredobling av barn i fattige familier i Norge. Mer enn 100 000 barn vokser i dag opp i lavinntektsfamilier.

Felles for dem alle er at de på en eller annen måte opplever å bli holdt utenfor.

Som Anne på 21 fra Tønsberg forteller i rapporten:

«Husker mamma kom fortvilet hjem fra et foreldremøte hvor de andre foreldrene hadde sagt at alle hadde råd til å bidra med 200 kroner til klassekassen. Hun hadde ikke turt å si ifra. Etter det gikk hun ikke på flere foreldremøter, hun følte seg så liten».

En fotball er ikke nok 

Fattigdom blant barn er mest utbredt i de større byene, med Drammen som bykommunen med høyest andel på 18,6 prosent. Etter det følger Oslo med 17,8 prosent, Skien med 17,2 prosent og Fredrikstad med 16,9 prosent.

Snakker man om familier med lav av inntekt over tid, regner man gjerne med at de har under 60 prosent av det de andre har. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne gruppen. 

Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsal, påpeker at utviklingen går i feil retning – til tross for tiltak til flere hundre millioner kroner.

– Da må vi drøfte kritisk om vi gjør det som har best virkning for å redusere fattigdom i Norge, sier hun.

Hun mener at situasjonen er kompleks, og at det trengs mer enn en fotball og fokus på fritidsaktiviteter for å løse problemene.

Jeg gikk jo i hullete sko og klær, men lærerne sa ingenting og spurte meg ikke hvorfor. De andre holdt seg unna meg, jeg ble sett på som rar.

Anette, 19 år, fra Kirkens Bymisjons rapport ‘’Snakk om fattigdom’’

Kritikk fra riksrevisjonen 

Tidligere i høst etterlyste Riksrevisjonen mer styring og informasjon rundt myndighetenes strategi mot fattigdom. Det var høyst uklart hva som var oppnådd siden 2015, da sju departementer innledet et samarbeid for å bekjempe barnefattigdom.

I starten av november presenterte også Norstat en undersøkelse på bestilling fra ABC nyheter som viste at åtte av ti nordmenn mener at myndighetene bør gjøre mer med problemene.

– Jeg kan si at jeg har sett få tiltak fra kommunen i løpet av de 22 årene jeg har vært ute i tjenesten, sier lederen for helsesykepleierne i NSF, Ann Karin Swang.

Hun har jobbet mye med å fange opp barn som faller utenfor på grunn av dårlig økonomi, for eksempel i ferier og i høytider.

– Tilstedeværelse er viktig, sier hun.

– Vi er altfor lite til stede, kanskje særlig i barneskolen. Det tar tid å få den tilliten som trengs for at barn og familier skal gå fra å takke nei til å takke ja til et tilbud. De må føle at de blir sett og forstått, og de må vite at vi vil dem vel. Vi kan ikke bare prakke på dem et tilbud og la dem sitte der og føle seg fattige.

Kvinne, portrett fra kontor. Smiler. Mørkt velstelt hår.
Foto: Eivor Hofstad

Frivillige

Swang mener det ligger et stort potensial i å samarbeide med andre, og gjerne med frivillige krefter.

– Det er lett å finne dem som har behov for hjelp, men det krever tid å kople dem med et tilbud som passer. Det krever også tid å få barna og familiene til å akseptere det. Den jobben er det umulig for helsesykepleiere i en liten deltidsstilling å gjøre alene, sier Swang.

Hun er også opptatt av at tiltakene må være å være målrettede, og at man først må stille spørsmålet «hva er viktig for deg?».

– Tiltakene må gå over tid og merkes både hjemme, på skolen eller barnehagen og i fritiden. Enkelttiltak som settes inn litt her og der har ingen effekt på sikt. Det blir litt som å tisse i buksa for å holde seg varm, sier Swang.

Som et mer hensiktsmessig forsøk på å løse problemene nevner hun kombinasjonstiltak der foreldre har fått hjelp av Nav til jobb og egen bolig mens barna har fått egne tilbud.

– Da er sjansen for å bryte en negativ sirkel større.

Jeg husker jeg gråt hele den sommeren jeg skulle begynne på ungdomsskolen på Ruseløkka, da visste jeg at de folka fra Bygdøy skulle komme over til oss. Jeg var så redd for å bli mobbet! Jeg husker jeg gikk på Vestkanttorget og brukte opp sparepengene mine på brukte merkeklær.

 Tone, 16 år, fra Kirkens Bymisjons rapport "Snakk om fattigdom"

Helsesykepleiernes nye leder er klar for fight

Bildet viser Anne Karin Swag, leder av Landsgruppe av helsesykepleiere.
Foto: Eivor Hofstad
Helsesykepleierne har fått ny leder. Ann Karin Swang vil bygge videre på arbeidet gjort av hennes forgjengere og gir seg ikke før helsestasjons- og skolehelsetjenesten har fått et kompetansesenter.

Blusen i dyreprint legger seg i kampklare folder når Ann Karin Swang lener seg over bordet på sitt nye kontor i Sykepleiernes hus i Oslo og setter øynene i Sykepleiens journalist:

– Et kompetansesenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal på plass! Når departementet viser så mye motstand på det, blir jeg bare mer tent.

– Æ gir mæ ikkje før vi får det, lover den utflyttede harstadværingen, som i sju år har vært leder av helsesykepleierne i Buskerud.

Nyvalgt for fire år

Landsmøtet til Norsk Sykepleierforbunds (NSF) Landsgruppe av helsesykepleiere (LaH) valgte i september Ann Karin Swang (54) som ny leder for de neste fire årene. Hun begynte i jobben mandag 7. oktober og får fire uker med overlapping sammen med forrige leder, Kristin Sofie Waldum-Grevbo.

– Jeg visste at Kristin var flink og har gjort mye, men nå skjønner jeg mer av hva og hvor mye hun har gjort. Spesielt har hun synliggjort oss, ikke bare i mediene, men også i forhold til andre faggrupper, NSF, og andre samarbeidsgrupper som barnevern, psykologer, leger, frivillige organisasjoner, direktorat og departement. Det startet med forrige leder, Astrid, og så har Kristin fulgt det opp enda mer. Det er ganske formidabelt!

– Og nå skal du videreføre det?

– Jeg har ikke lyst til at vi skal stoppe opp. Etter bare ei uke ser jeg at det er krevende. Alle vil ha en bit av deg.

– Da må du kunne si nei?

– Ja, jeg har allerede gjort det flere ganger, men det skjærer i hjertet hver gang. Samtidig må jeg ikke si for mye nei, for da blir jeg jo ikke brukt. Det er en balansegang jeg bare må finne ut av etter hvert.

Praksis på Senja vekket helsesykepleierlysten

Swang ble ferdig utdannet sykepleier i Harstad i 1989. Allerede da visste hun at hun skulle bli helsesykepleier, men hun jobbet først til 1998 på hjerteavdelingen på byens sykehus, etter hvert som fagutviklingssykepleier og assisterende avdelingsleder.

– Jeg hadde tre ukers praksis i primærhelsetjenesten på Senja på 80-tallet. Vi dro på hjemmebesøk og hadde fireårskontroll. Det ble så mange fine møter mellom folk i den voldsomme naturen der ute i havgapet. Jeg ble helt betatt av denne tjenesten!

– Ble det mange kaffekopper?

– Det var mer av kaffe og mat på bordet før, ja. Nå hører det til sjeldenhetene, men fremdeles er det nok vanligere ute på bygda enn på større steder. Det blir jo en annen stemning av det.

– Hva var det du likte ved helsesykepleieryrket?

– Måten man jobbet med barn og familien på. Måten man kunne bruke seg sjøl og sin kreativitet. Vi måtte spørre: «hva har de bruk for i denne familien». Som helsesykepleier har man også en større frihet enn innenfor institusjoner hvor mye er rutinepreget og klokkebasert.

– Og så trengte du ikke å gå i hvitt?

– Jeg gjorde ikke det, men de eldste og strammeste helsesøstrene av den gamle skolen gjorde det. De hadde hårnett og alt.

– Må utdannes flere helsesykepleiere

– Har du andre fanesaker, foruten kompetansesenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten?

– Det må utdannes mange flere helsesykepleiere. Kommunene får jo ikke besatt stillingene. I Ringerike, hvor jeg bor, har vi nettopp hatt fjerde gangs utlysning. Markedet er helt skrapa!

– Hvor mange helsesykepleiere utdannes det i året nå?

– Vent litt.

Swang forsvinner ut døren til et rom ved siden av hvor Kristin Waldum-Grevbo sitter. Mumling høres.

Hun kommer inn igjen og setter seg ned ved bordet.

– 230 i 2018, sier hun.

– Og hvor mange burde det ha vært?

Swang forsvinner ut av døren igjen. Mumle-mumle. Så kommer hun tilbake.

– Vi skal se nærmere på disse tallene med NSF. Men mange eldre helsesykepleiere vil pensjoneres i nærmeste fremtid, og antallet sykepleiere i helsesykepleierstillinger har doblet seg fra 400 i 2014 til 800 i 2018. Da får ikke tjenesten gjort de lovpålagte oppgavene og bruker mye tid på opplæring. Dessuten blir sykepleierne bare ansatt i midlertidige stillinger som helsesykepleiere, noe som er lite forutsigbart både for den ansatte og for tjenesten. Det blir en negativ sirkel.

– Men hvis du skal anslå et tall?

– I hvert fall det dobbelte, kanskje det tredobbelte.

Vant til journalister

Ann Karin Swang er vant til å gi journalister det de vil ha. Ikke bare har hun vært på Dagsrevyen, radioen og i aviser hvor hun har forklart behovet for flere helsesykepleierstillinger (noe som førte til at Ringerike ansatte så mange helsesykepleiere at de møtte normkravene, pluss at hun ble kåret til «årets helsesøster» for det i 2016), men mannen hennes er også journalist. Han har jobbet i diverse medier og er nå i kommunikasjonsbransjen.

– Tørrtrener du med ham hjemme på Hønefoss?

– Ja, jeg bruker ham litt som rådgiver.

De neste fire årene skal altså Swang bruke tre timer til og fra jobb per dag, tur-retur Hønefoss–Oslo sentrum.

– Det høres slitsomt ut?

– Jeg er frikjøpt og er innstilt på at livet endres for en periode. Jeg vil nok ha litt hjemmekontor innimellom. Dessuten innebærer stillingen en del reising.

Mer tilgjengelig for faggruppene

Swang håper hun skal klare å være enda mer tilgjengelig for de lokale faggruppene enn det som har vært vanlig.

– De er ryggraden vår og dekker hele Norges land. Lokalgruppelederne er ikke frikjøpte, men jobber på rein idealisme. Til sammen arrangerer de noen og tretti fagdager i året med opptil 100–200 deltakere per gang. De er virkelig flinke til å synliggjøre tjenesten vår gjennom å delta i den politiske debatten lokalt.

Swang mener helsesykepleiere har blitt mer politisk engasjerte enn de var da hun utdannet seg.

– Vi har vært gjennom en enorm utvikling på de 22 årene jeg har vært helsesykepleier. Vi har blitt mye større og synlige og mer prioritert i kommunene. Vi har også blitt mer spesialister. Før hadde vi alle deler av tjenesten og jobbet kanskje mer overflatisk. Nå jobber man kanskje bare med babyer, grunnskoleelever eller ungdom, eller man spesialiserer seg for eksempel innen smittevern. Jeg synes det er greit, fordi samfunnsutviklingen har gjort at det er en naturlig måte å jobbe på.

All fremgangen til tross: Det er fremdeles skoler som ikke har helsesykepleier.

– Hvor mange skoler dreier det seg om?

– Vet ikke. Derfor skulle vi hatt et kompetansesenter som kunne telt for oss! Dette er en grenseløs jobb, det har jeg jo skjønt.