Helsesykepleiernes nye leder er klar for fight

Blusen i dyreprint legger seg i kampklare folder når Ann Karin Swang lener seg over bordet på sitt nye kontor i Sykepleiernes hus i Oslo og setter øynene i Sykepleiens journalist:

– Et kompetansesenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal på plass! Når departementet viser så mye motstand på det, blir jeg bare mer tent.

– Æ gir mæ ikkje før vi får det, lover den utflyttede harstadværingen, som i sju år har vært leder av helsesykepleierne i Buskerud.

Nyvalgt for fire år

Landsmøtet til Norsk Sykepleierforbunds (NSF) Landsgruppe av helsesykepleiere (LaH) valgte i september Ann Karin Swang (54) som ny leder for de neste fire årene. Hun begynte i jobben mandag 7. oktober og får fire uker med overlapping sammen med forrige leder, Kristin Sofie Waldum-Grevbo.

– Jeg visste at Kristin var flink og har gjort mye, men nå skjønner jeg mer av hva og hvor mye hun har gjort. Spesielt har hun synliggjort oss, ikke bare i mediene, men også i forhold til andre faggrupper, NSF, og andre samarbeidsgrupper som barnevern, psykologer, leger, frivillige organisasjoner, direktorat og departement. Det startet med forrige leder, Astrid, og så har Kristin fulgt det opp enda mer. Det er ganske formidabelt!

– Og nå skal du videreføre det?

– Jeg har ikke lyst til at vi skal stoppe opp. Etter bare ei uke ser jeg at det er krevende. Alle vil ha en bit av deg.

– Da må du kunne si nei?

– Ja, jeg har allerede gjort det flere ganger, men det skjærer i hjertet hver gang. Samtidig må jeg ikke si for mye nei, for da blir jeg jo ikke brukt. Det er en balansegang jeg bare må finne ut av etter hvert.

Praksis på Senja vekket helsesykepleierlysten

Swang ble ferdig utdannet sykepleier i Harstad i 1989. Allerede da visste hun at hun skulle bli helsesykepleier, men hun jobbet først til 1998 på hjerteavdelingen på byens sykehus, etter hvert som fagutviklingssykepleier og assisterende avdelingsleder.

– Jeg hadde tre ukers praksis i primærhelsetjenesten på Senja på 80-tallet. Vi dro på hjemmebesøk og hadde fireårskontroll. Det ble så mange fine møter mellom folk i den voldsomme naturen der ute i havgapet. Jeg ble helt betatt av denne tjenesten!

– Ble det mange kaffekopper?

– Det var mer av kaffe og mat på bordet før, ja. Nå hører det til sjeldenhetene, men fremdeles er det nok vanligere ute på bygda enn på større steder. Det blir jo en annen stemning av det.

– Hva var det du likte ved helsesykepleieryrket?

– Måten man jobbet med barn og familien på. Måten man kunne bruke seg sjøl og sin kreativitet. Vi måtte spørre: «hva har de bruk for i denne familien». Som helsesykepleier har man også en større frihet enn innenfor institusjoner hvor mye er rutinepreget og klokkebasert.

– Og så trengte du ikke å gå i hvitt?

– Jeg gjorde ikke det, men de eldste og strammeste helsesøstrene av den gamle skolen gjorde det. De hadde hårnett og alt.

– Må utdannes flere helsesykepleiere

– Har du andre fanesaker, foruten kompetansesenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten?

– Det må utdannes mange flere helsesykepleiere. Kommunene får jo ikke besatt stillingene. I Ringerike, hvor jeg bor, har vi nettopp hatt fjerde gangs utlysning. Markedet er helt skrapa!

– Hvor mange helsesykepleiere utdannes det i året nå?

– Vent litt.

Swang forsvinner ut døren til et rom ved siden av hvor Kristin Waldum-Grevbo sitter. Mumling høres.

Hun kommer inn igjen og setter seg ned ved bordet.

– 230 i 2018, sier hun.

– Og hvor mange burde det ha vært?

Swang forsvinner ut av døren igjen. Mumle-mumle. Så kommer hun tilbake.

– Vi skal se nærmere på disse tallene med NSF. Men mange eldre helsesykepleiere vil pensjoneres i nærmeste fremtid, og antallet sykepleiere i helsesykepleierstillinger har doblet seg fra 400 i 2014 til 800 i 2018. Da får ikke tjenesten gjort de lovpålagte oppgavene og bruker mye tid på opplæring. Dessuten blir sykepleierne bare ansatt i midlertidige stillinger som helsesykepleiere, noe som er lite forutsigbart både for den ansatte og for tjenesten. Det blir en negativ sirkel.

– Men hvis du skal anslå et tall?

– I hvert fall det dobbelte, kanskje det tredobbelte.

Vant til journalister

Ann Karin Swang er vant til å gi journalister det de vil ha. Ikke bare har hun vært på Dagsrevyen, radioen og i aviser hvor hun har forklart behovet for flere helsesykepleierstillinger (noe som førte til at Ringerike ansatte så mange helsesykepleiere at de møtte normkravene, pluss at hun ble kåret til «årets helsesøster» for det i 2016), men mannen hennes er også journalist. Han har jobbet i diverse medier og er nå i kommunikasjonsbransjen.

– Tørrtrener du med ham hjemme på Hønefoss?

– Ja, jeg bruker ham litt som rådgiver.

De neste fire årene skal altså Swang bruke tre timer til og fra jobb per dag, tur-retur Hønefoss–Oslo sentrum.

– Det høres slitsomt ut?

– Jeg er frikjøpt og er innstilt på at livet endres for en periode. Jeg vil nok ha litt hjemmekontor innimellom. Dessuten innebærer stillingen en del reising.

Mer tilgjengelig for faggruppene

Swang håper hun skal klare å være enda mer tilgjengelig for de lokale faggruppene enn det som har vært vanlig.

– De er ryggraden vår og dekker hele Norges land. Lokalgruppelederne er ikke frikjøpte, men jobber på rein idealisme. Til sammen arrangerer de noen og tretti fagdager i året med opptil 100–200 deltakere per gang. De er virkelig flinke til å synliggjøre tjenesten vår gjennom å delta i den politiske debatten lokalt.

Swang mener helsesykepleiere har blitt mer politisk engasjerte enn de var da hun utdannet seg.

– Vi har vært gjennom en enorm utvikling på de 22 årene jeg har vært helsesykepleier. Vi har blitt mye større og synlige og mer prioritert i kommunene. Vi har også blitt mer spesialister. Før hadde vi alle deler av tjenesten og jobbet kanskje mer overflatisk. Nå jobber man kanskje bare med babyer, grunnskoleelever eller ungdom, eller man spesialiserer seg for eksempel innen smittevern. Jeg synes det er greit, fordi samfunnsutviklingen har gjort at det er en naturlig måte å jobbe på.

All fremgangen til tross: Det er fremdeles skoler som ikke har helsesykepleier.

– Hvor mange skoler dreier det seg om?

– Vet ikke. Derfor skulle vi hatt et kompetansesenter som kunne telt for oss! Dette er en grenseløs jobb, det har jeg jo skjønt.