fbpx Ny «ammesjef»: – Enhver må få ta sine egne ammevalg Hopp til hovedinnhold

Ny «ammesjef»: – Enhver må få ta sine egne ammevalg

Portrett av Ina Landau Aasen.
JORDMOR SOM NY LEDER: Ina Landau Aasen er opptatt av at helsepersonell som jobber med amming, må gi veiledning basert på observasjon, ikke bare generelle råd. Foto: NKA

Ammepress står ikke høyt i kurs hos nye lederen av Nasjonal kompetansetjeneste for amming, Ina Landau Aasen.

– Vårt viktigste mål er å legge til rette for at flest mulig som ønsker det, skal få amme, at de skal få det til uten problemer og holde på så lenge de selv ønsker det.

Det sier Ina Landau Aasen, som mandag 3. juni hadde sin første arbeidsdag som leder for Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA).

Jeg vet at noen opplever å bli uglesett og kritisert fordi de ikke ammer. Det irriterer meg.

Ina Landau Aasen

– Hva med kvinner som ikke ønsker å amme?

– Enhver må få ta sine egne ammevalg etter god informasjon og tilbud om veiledning. Jeg vet at noen opplever å bli uglesett og kritisert fordi de ikke ammer. Det irriterer meg.

Kommentarer og blikk

Aasen påpeker at også kvinner som ammer lenger enn normen, kan få kommentarer og blikk.

– Jeg blir oppgitt over alle som setter seg til herre over hva andre skal gjøre. Om kvinner velger å starte med å amme, noe over 90 prosent gjør, er det viktig at de får god veiledning fra helsepersonell.

Her kommer NKA inn. NKA retter seg primært mot helsepersonell og har som oppgave å bygge opp og spre kunnskap om amming og morsmelk. De skal bidra til forskning, utredning, faglige retningslinjer på feltet og ikke minst følge opp Mor-barn vennlig initiativ.

Vi ønsker at flest mulig ammer og har en god opplevelse, men ikke at det skal være et ammepress eller at alle skal amme for enhver pris.

Ina Landau Aasen

– Vårt oppdrag er å legge til rette for amming som har positive helseeffekter. Vi ønsker at flest mulig ammer og har en god opplevelse, men ikke at det skal være et ammepress eller at alle skal amme for enhver pris.

Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA)
  • I 1999 ble Nasjonalt ammesenter ved Rikshospitalet i Oslo åpnet.
  • I 2005 ble senteret utnevnt til Nasjonalt kompetansesenter for amming, og i 2011 skiftet det navn til Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA).
  • Hovedformålet er å bygge opp og spre kunnskap om morsmelk og amming.
  • Kjerneaktivitet er kunnskapsformidling, oppfølging av mor-barn vennlig initiativ, utredning av kliniske problemstillinger, forskning, samt bidrag til faglige retningslinjer.
  • Tjenesten retter seg primært mot helsepersonell.

Kilde: NKA

Varsler ingen revolusjon

Aasen har allerede fem års fartstid på NKA, der hun har jobbet primært med undervisning og veiledning av helsepersonell, samt sertifiseringsordningen ammekyndig helsestasjon. Tidligere arbeidet hun som jordmor, fagutvikler og ammeveileder ved kvinneklinikken på Akershus Universitetssykehus.

– Du overtar denne jobben etter Anne B. Bærug, som er ernæringsfysiolog. Hvordan vil det merkes at det nå kommer en sykepleier og jordmor i sjefsstolen?

– Det vil neppe merkes så mye. Vi jobber uansett veldig tverrfaglig, med jordmødre, helsesykepleiere, leger og ernæringsfysiologer. Jeg ønsker å jobbe mer med nettsider og sosiale medier, men det blir ingen revolusjon med det første.

– Hva er viktigst for NKA akkurat nå?

– Å arbeide med Mor-barn-vennlig initiativ på sykehus. Vi jobber også med å få flere ammekyndige helsestasjoner og tilbyr dessuten en videreutdanning for helsepersonell som jobber med amming. I tillegg utvikler vi en digital løsning for informasjon om spedbarnsernæring sammen Helsedirektoratet og Ammehjelpen.

Veiledning heller enn råd

– Hva trenger helsepersonell å bli flinkere til når det gjelder amming?

– Å gi veiledning, heller enn råd.

Aasen mener det er en vesensforskjell her som ikke alt helsepersonell tar hensyn til:

– Det er viktig å se hvordan barnet blir lagt til brystet for å kunne vite hvor utfordringene til den enkelte ligger. Ikke bare gi generelle råd. Gode ammeobservasjoner er alfa og omega.

Fakta om amming

99 prosent av alle nyfødte barn i Norge får morsmelk.

Ved 6 måneder ammes 71 prosent og ved ettårs alder er andelen rundt 35 prosent.

Helsedirektoratet anbefaler at barn ammes det første året og gjerne lenger, hvis barn og mor trives med det.

Verdens helseorganisasjon anbefaler at barn ammes i to år.

Kilder: NKA, helsenorge.no

Les også:

Jordmødre må forberede foreldre på at de ikke elsker barnet sitt

Illustrasjonen viser en deprimert mor som står utenfor barnerommet.
UFORBEREDT: Jeg kjente ingen godfølelse da jeg fikk se tvillingene mine. De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting, skriver Monica Olivia Pedersen. Illustrasjon: Science Photo Library / NTB scanpix

Graviditeten var ikke planlagt. Jeg hadde kun vært sammen med kjæresten min i tre måneder, men jeg nærmet meg 30 og ville ha barn. «Er du klar for en liten sjokkbeskjed?», spør legen.

«Her er det to hjerter som slår.»

Jeg gikk ut derfra, litt i sjokk, veldig glad. Samboeren min reagerte likt. De første månedene kunne vi nesten ikke vente. Så stolte!

Vi var ofte inne for å se at alt sto bra til. Begge vokste helt likt. Vi snakket mye med jordmor. Hun sa jeg måtte glede meg, og det gjorde jeg! Jente og gutt! Så heldig, kan det bli bedre?

Så snudde det. I uke 30 ville jeg nesten at fødselen skulle begynne. Jeg kastet opp og hadde veldig vondt i bekkenet, var hormonell og gråt ufattelig mye. Livredd for at samboeren skulle gå fra meg. Jeg spiste og så TV, klarte ikke å bevege meg, full av vann i kroppen.

Endelig kom barna. Men ikke følelsen

Jeg husker den første gråten da sønnen min kom ut. Da begynte kjæresten min og jeg også å gråte! Så kom datteren min, like etter. Jeg fikk se tvillingene i noen sekunder før jeg måtte hvile etter keisersnittet, en stor operasjon. Men da jeg fikk se dem ordentlig, kjente jeg ikke noen «godfølelse». De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting.

Hele den første dagen holdt jeg sengen. Faren måtte ta seg av tvillingene. Jordmødrene stresset meg med amming, for jeg fikk ikke noe melk den første uken. Jeg var så sliten og lei og ville bare stikke av. Vi måtte få avlastning på sykehuset noen netter. Da gråt jeg til samboeren min. Det var ikke gledestårer. Jeg spurte ham: «Hva har vi gjort?».

I krybben lå de fineste barna. Og jeg tenkte at jeg ikke vil ha dem.

I krybben lå de fineste barna. Og jeg tenkte at jeg ikke vil ha dem.

Jeg ga opp ammingen på sykehuset. Uken gikk, og vi ble sendt hjem. Allerede andre dag hjemme ringte jeg søsteren min og gråt. Hun og samboeren passet tvillingene i flere dager, enda de var så små. Jeg måtte sove.

Hva var dette?

Alle jeg har snakket med og lest om, elsker det lille nurket sitt med én gang. Jeg ville jo bare putte dem inn igjen og late som ingen ting. Kunne jeg klare å adoptere dem bort? Eller tenk om noen tok dem? Tankene kom, til jeg jaget dem vegg igjen.

Snapchat-minner kom opp. Februar 2017 besøkte jeg andre Miss World-jenter og var på karneval. Februar 2018 var jeg mamma til to.

Jeg ble nesten kvalm av alle dem som skrøt så mye av ungene sine på sosiale medier. Fysj, tenkte jeg. Har du det virkelig så fint?

Jeg følte meg innestengt og som en ubrukelig mor. Knyttet meg minst til det barnet som krevde mest. Ikke å få sove er skikkelig tortur. Jeg satt inne hele sommeren med to barn og en kropp jeg hatet. Alle var ute i bikinier og solte seg, følte jeg. Jeg drømte meg bort. I drømmene hadde jeg ikke barn.

Så snakket jeg med helsesykepleier. Da falt brikkene på plass.

Jeg var ikke ond, jeg var deprimert

Helsesykepleieren snakket om fødselsdepresjon. Hun mente at jordmor burde ha informert meg om det. Noe hun ikke gjorde. Det var bare fokus på hvor stolt jeg kom til å bli og hvor mye jeg burde glede meg til å trille rundt.

Jeg visste om noe som het fødselsdepresjon, men hadde ingen anelse om at jeg kunne få det. Det må tas opp før man føder.

Dette rammer så mange kvinner, men hvem snakker høyt om det? Mange sitter hjemme nå, gråter og er lei seg og føler de har mistet seg selv. Det er så mye press for å være så forelsket i sitt nye barn i dag at det er litt skremmende. Man vil jo helst fremstå glad og perfekt på sosiale medier. Det bør alle nybakte foreldre tenke over.

Jordmor må formidle at noen rett og slett ikke føler seg lykkelig.

Men informasjonsansvaret ligger hos jordmor. Han eller hun må formidle at noen rett og slett ikke føler seg lykkelig og glad etter fødsel.

Uforberedt som jeg var, følte jeg meg som en så ufattelig dårlig mor. Kald og trist. Men jeg har snakket med mødre som ikke klarte å holde barna sine en gang, eller som fryktet de skulle skade de små. Det slapp jeg unna, heldigvis.

Nettverket var redningen

For jeg har vært heldig. Jeg har hatt to snille og gode barn fra dag én.

I dag er tvillingene blitt ett år, og jeg føler meg mye bedre. Jeg er som alle andre – sliten og lei til tider, men nå er jeg blitt kjent med barna mine, og de betyr alt for meg. Jeg elsker dem og passer veldig godt på dem.

Min depresjon og sorg gikk aldri ut over barna mine, men det er fordi jeg har et sterkt nettverk av familie rundt meg og fordi barna har en fantastisk far. Jeg skulle bare ønske jeg visste mer om fødselsdepresjon før fødselen.

Saken ble først publisert i Aftenposten [bak betalingsmur].