Ny «ammesjef»: – Enhver må få ta sine egne ammevalg

Portrett av Ina Landau Aasen.
JORDMOR SOM NY LEDER: Ina Landau Aasen er opptatt av at helsepersonell som jobber med amming, må gi veiledning basert på observasjon, ikke bare generelle råd.

Ammepress står ikke høyt i kurs hos nye lederen av Nasjonal kompetansetjeneste for amming, Ina Landau Aasen.

– Vårt viktigste mål er å legge til rette for at flest mulig som ønsker det, skal få amme, at de skal få det til uten problemer og holde på så lenge de selv ønsker det.

Det sier Ina Landau Aasen, som mandag 3. juni hadde sin første arbeidsdag som leder for Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA).

– Hva med kvinner som ikke ønsker å amme?

– Enhver må få ta sine egne ammevalg etter god informasjon og tilbud om veiledning. Jeg vet at noen opplever å bli uglesett og kritisert fordi de ikke ammer. Det irriterer meg.

Kommentarer og blikk

Aasen påpeker at også kvinner som ammer lenger enn normen, kan få kommentarer og blikk.

– Jeg blir oppgitt over alle som setter seg til herre over hva andre skal gjøre. Om kvinner velger å starte med å amme, noe over 90 prosent gjør, er det viktig at de får god veiledning fra helsepersonell.

Her kommer NKA inn. NKA retter seg primært mot helsepersonell og har som oppgave å bygge opp og spre kunnskap om amming og morsmelk. De skal bidra til forskning, utredning, faglige retningslinjer på feltet og ikke minst følge opp Mor-barn vennlig initiativ.

– Vårt oppdrag er å legge til rette for amming som har positive helseeffekter. Vi ønsker at flest mulig ammer og har en god opplevelse, men ikke at det skal være et ammepress eller at alle skal amme for enhver pris.

Varsler ingen revolusjon

Aasen har allerede fem års fartstid på NKA, der hun har jobbet primært med undervisning og veiledning av helsepersonell, samt sertifiseringsordningen ammekyndig helsestasjon. Tidligere arbeidet hun som jordmor, fagutvikler og ammeveileder ved kvinneklinikken på Akershus Universitetssykehus.

– Du overtar denne jobben etter Anne B. Bærug, som er ernæringsfysiolog. Hvordan vil det merkes at det nå kommer en sykepleier og jordmor i sjefsstolen?

– Det vil neppe merkes så mye. Vi jobber uansett veldig tverrfaglig, med jordmødre, helsesykepleiere, leger og ernæringsfysiologer. Jeg ønsker å jobbe mer med nettsider og sosiale medier, men det blir ingen revolusjon med det første.

– Hva er viktigst for NKA akkurat nå?

– Å arbeide med Mor-barn-vennlig initiativ på sykehus. Vi jobber også med å få flere ammekyndige helsestasjoner og tilbyr dessuten en videreutdanning for helsepersonell som jobber med amming. I tillegg utvikler vi en digital løsning for informasjon om spedbarnsernæring sammen Helsedirektoratet og Ammehjelpen.

Veiledning heller enn råd

– Hva trenger helsepersonell å bli flinkere til når det gjelder amming?

– Å gi veiledning, heller enn råd.

Aasen mener det er en vesensforskjell her som ikke alt helsepersonell tar hensyn til:

– Det er viktig å se hvordan barnet blir lagt til brystet for å kunne vite hvor utfordringene til den enkelte ligger. Ikke bare gi generelle råd. Gode ammeobservasjoner er alfa og omega.

Les også:

Jordmødre må forberede foreldre på at de ikke elsker barnet sitt

Illustrasjonen viser en deprimert mor som står utenfor barnerommet.
UFORBEREDT: Jeg kjente ingen godfølelse da jeg fikk se tvillingene mine. De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting, skriver Monica Olivia Pedersen.

Graviditeten var ikke planlagt. Jeg hadde kun vært sammen med kjæresten min i tre måneder, men jeg nærmet meg 30 og ville ha barn. «Er du klar for en liten sjokkbeskjed?», spør legen.

«Her er det to hjerter som slår.»

Jeg gikk ut derfra, litt i sjokk, veldig glad. Samboeren min reagerte likt. De første månedene kunne vi nesten ikke vente. Så stolte!

Vi var ofte inne for å se at alt sto bra til. Begge vokste helt likt. Vi snakket mye med jordmor. Hun sa jeg måtte glede meg, og det gjorde jeg! Jente og gutt! Så heldig, kan det bli bedre?

Så snudde det. I uke 30 ville jeg nesten at fødselen skulle begynne. Jeg kastet opp og hadde veldig vondt i bekkenet, var hormonell og gråt ufattelig mye. Livredd for at samboeren skulle gå fra meg. Jeg spiste og så TV, klarte ikke å bevege meg, full av vann i kroppen.

Endelig kom barna. Men ikke følelsen

Jeg husker den første gråten da sønnen min kom ut. Da begynte kjæresten min og jeg også å gråte! Så kom datteren min, like etter. Jeg fikk se tvillingene i noen sekunder før jeg måtte hvile etter keisersnittet, en stor operasjon. Men da jeg fikk se dem ordentlig, kjente jeg ikke noen «godfølelse». De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting.

Hele den første dagen holdt jeg sengen. Faren måtte ta seg av tvillingene. Jordmødrene stresset meg med amming, for jeg fikk ikke noe...

Les også: