Frisklivssentraler: Dette må til for å endre dårlige helsevaner

Overvektig, oppgitt mann i treningsrom
IKKE FOR ALLE: – Frisklivssentraler bør i større grad rette sine tilbud mot dem som virkelig kan ha nytte av det, sier Gro Beate Samdal, som har tatt doktorgrad på tematikken.

Skrittelleren du «glemte» i en skuff, kan kanskje ha noe for seg likevel. Men endringer av helsevaner må være viktig for deg selv, om du skal lykkes.

De fleste som har forsøkt å begynne å trene, spise sunnere, drikke mindre eller slutte å røyke, vet hvor vrient slikt kan være.

Kanskje holder forsettene noen uker, men gamle vaner kan være notorisk vonde å vende.

– Det hjelper lite å skryte av omega 3 og makrell i tomat til noen som ikke har lyst til å spise sunnere, sier Gro Beate Samdal.

– Alle vet for eksempel at det er farlig å røyke, men de færreste klarer å slutte bare fordi fastlegen eller ansatte på frisklivssentralen ber dem om det. Skal du lykkes, må endringene være viktige for deg selv.

Det som virkelig virker

12. mars forsvarte sykepleieren og førsteamanuensen ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen sin doktorgradsavhandling «Endring av helsevaner i primærhelsetjenesten».

Her har hun sett nærmere på hva som faktisk virker og for hvem, når det gjelder intervensjoner ved norske frisklivssentraler og liknende tilbud i andre land.

Blant annet har hun foretatt en kunnskapsoppsummering av 48 studier av aktivitets- og kostholdsintervensjoner.

Portrett av doktorand Gro Beate Samdal
MÅ VILLE DET SELV: – Det hjelper lite å skryte av omega 3 og makrell i tomat til noen som ikke har lyst til å spise sunnere, sier Gro Beate Samdal, som har tatt doktorgrad på endring av helsevaner.

Noe av det som så ut til å gi best effekt på både kort og lang sikt, var at deltakeren satte et personlig mål for endring eller registrerte egen atferd, for eksempel med en skritteller.

For å oppnå en langtidseffekt var det dessuten viktig å ha et personlig mål for selve resultat av endringen, få tilbakemeldinger underveis og å dele endringen opp i flere delmål.

Ingen forskjell

I tillegg til kunnskapsoppsummeringen, har Samdal evaluert norske frisklivssentralers tilbud på fysisk aktivitet gjennom en anonymisert, kontrollert studie med totalt 118 deltakere.

Brukere fra seks ulike frisklivssentraler i små og store kommuner fordelt på tre fylker var med, i tillegg til en kontrollgruppe som ikke fikk tilbud om intervensjon. Majoriteten av deltakerne var overvektige, middelaldrende kvinner.

Samdal fant ingen signifikant forskjell mellom dem som fikk et tilbud og kontrollgruppen etter seks måneder. Hun tror det kan skyldes at aktivitetsnivået for de fleste deltakerne allerede var høyt fra starten av.

– Vi så derimot at de som var minst aktive i utgangspunktet, og som fikk et tilbud på frisklivssentraler, klarte å øke sin aktivitet.

Dobling av antall frisklivssentraler

Den første frisklivssentralen skal ha blitt opprettet i Modum i 1996, og ifølge Statistisk sentralbyrå hadde tre av fem norske kommuner etablert et slikt tilbud i 2017, noe som innebar en dobling siden 2011.

Norske kommuner oppfordres av helsemyndighetene til å opprette frisklivssentraler for å hjelpe innbyggere som trenger det, med å endre sine helsevaner. Det er særlig personer som har eller står i fare for å utvikle kronisk sykdom, som er målgruppen.

Tilbudet skal ifølge en veileder fra Helsedirektoratet, bygge på kunnskapsbasert praksis, og anbefalt metode er motiverende intervju (MI).

MI beskrives som en «strukturert, individuell samtale om levevaner og helse» hvis hensikt er «å hjelpe brukeren til å beskrive egne grunner til å endre atferd, sette realistiske mål og reflektere over egen situasjon og erfaringer underveis i endringsprosessen».

– Vi fant at MI som metode kunne gi effekt over tid, forteller Samdal.

– Men vi identifiserte også andre, konkrete teknikker som er effektive i veiledning for økt fysisk aktivitet og sunn kost.

Sårbare grupper

33 prosent av deltakerne i undersøkelsen oppga at de ikke opplevde respekt og anerkjennelse i barndommen.

– Det er et høyt og trist tall, for forskning viser at negative opplevelser i barndommen har sammenheng med dårlig helse senere i livet, påpeker Samdal.

Hennes råd til frisklivssentraler er at de i størst mulig grad retter inn tilbudet der hvor behovet er størst, det vil si til brukere som i utgangspunktet er inaktive med kronisk sykdom.

Hun fant at sentralene rekrutterte personer som ønsket hjelp med overvekt, økt fysisk aktivitet og sunnere kost.

– Det var mennesker som hadde høy aktivitet i utgangspunktet og dessuten var motiverte for endring, påpeker Samdal.

For denne gruppen hadde som nevnt ikke tilbudet noen målbar effekt på lang sikt, sammenliknet med gruppen som ikke fikk noe tilbud.

– Frisklivssentralene skal nå sårbare grupper som ikke klarer å endre helsevanene sine selv, mener Samdal.

– Ønsker man å påvirke folkehelsa generelt, er det andre ting som kan ha mer effekt, slik som god byplanlegging eller å gjøre sunne valg til enkle valg i butikkene.

Ulik praksis

Ifølge Samdal er det i dag store forskjeller i praksis og tilbud ved de ulike frisklivssentralene rundt om i landet. Noen god oversikt over hva som gjøres hvor, finnes ikke.

– Gevinstpotensialet er stort ved å bruke evidensbaserte metoder og å rette tilbudet inn mot sårbare grupper der vi vet det har best effekt, mener hun.

– For eksempel er den mest evidensbaserte metoden selvmonitorering, men vi vet ikke i hvilken grad dette benyttes i Norge.

Det å registrere egen utvikling og atferd, for eksempel med en skritteller, akselerometer eller treningsapper på mobiltelefoner og smartklokker, er med andre ord en god idé for den som måtte ønske å endre sine helsevaner.

Skal forske videre

Samdal og kollegene har samlet inn mye materiale om de 118 deltakerne i studien og skal nå behandle dataene videre.

– I den første studien så vi på fysisk aktivitet, men nå skal vi også se på variabler som kosthold, BMI, om deltakerne opplever bedre livskvalitet, og om endringene vedvarer også etter to år.

– Jeg merker at det er en interesse for tematikken, og artikkelen med kunnskapsoppsummering er allerede sitert 60 ganger.

Som underviser for sykepleierstudenter ved VID, håper Samdal også på å få spredd kunnskapen videre til kommende generasjoner sykepleiere.

– Mine egne, voksne barn begynner derimot å bli litt lei maset mitt om kosthold og aktivitet. «Vi orker ikke flere foredrag, Mamma», sier de.

Les også:

Helsefremming og sykdomsforebygging er ikke to sider av samme sak

Jente sykler på landevei.
PÅ TUR: Gleden man opplever ved å gjøre noe sammen med andre, er bra for helsen.

Hovedbudskap

I denne artikkelen vil vi argumentere for helsefremming som et fundamentalt forskjellig utgangspunkt enn sykdomsforebygging. Helsefremmende arbeid stimulerer utløsning av ressurser i individer, familier og lokalsamfunn, slik at de kan mestre utfordringer selv, oppleve mening, livsglede og tiltro til egne ressurser.

Økt mestringstro og evne til selvhjelp i befolkningen, både som individ og kollektiv, kan dempe etterspørselen etter hjelp fra helse- og velferdstjenester. Det er nødvendig både for en bærekraftig helsetjeneste og et bærekraftig folkehelsearbeid. Det gjør ikke sykdomsforebyggende og kurativt arbeid overflødig, men til et supplement.

Når helsestasjoner og skolehelsetjenesten støtter og bekrefter barn, unge og foreldre i deres valg av handlinger ved normale livsutfordringer, fremmer det god helse. God helse forsterkes ved at helsetjenesten samtidig peker på og aktiverer mestringsressurser i hver enkelt person, i familien, i skolen og i lokalsamfunnet. På den måten kan vi oppnå bedre folkehelse og få en bærekraftig helsefremmende og forebyggende helsetjeneste.

Viktig skille

Hvorfor er det så påtrengende å løfte frem skillet mellom helsefremmende og forebyggende arbeid?

Mønstret for sykdom og helse i Europa og verden over har endret seg. Det er økning i forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, hjertesykdom, kreft, muskel-skjelettlidelser og mentale helseproblemer, blant annet som følge av at vi lever lenger. Samtidig innebærer bedre