Sykepleier ber Rådet for sykepleieetikk sette ned foten for bleiesensor

BLEIEALARM: Når det piper fra bleien. Er bleiesensor i takt med teknologisk utvikling?

– Hver gang det kommer noe i bleiene, går alarmen – som er hørbar over et stort område, sier «Aina».

Sykepleiernes hverdag endres i takt med teknologisk utvikling. Det har «Aina» gjort seg noen refleksjoner rundt. Hun ønsker å være anonym, i frykt for ikke å få flere vakter.

Sykepleieren jobber på et sykehjem hvor bleiesensor prøves ut. Dette er en digital innretning som er limt utenpå bleiene til utvalgte forsøkspersoner blant pasientene.

Ingen intimsone

– Jeg opplever at det er etisk betenkelig å bruke teknologi til å overvåke inkontinente pasienters bruk av bleier. Det mest intime av alt.

«Aina» er helt klar:

– Også eldre og personer med demens har krav på en etisk standard og diskresjon.

– Bleiesensorer har en alarm som går når bleien når et visst «fyllingsnivå», og som viser om det er urin eller avføring i bleiene, forklarer sykepleieren.

Hun legger til:

– Alarmene kan høres over et ganske stort område, på vaktrom og i dagligstua. Om dagen er sensoren på, og pasientene sitter i rullestolene sine sammen med andre pasienter, pårørende, andre besøkende eller personale. Det er fullt av folk overalt på dagtid. Om natten er det færre, men bleiesensor brukes døgnet rundt.

– Men er det ikke greit at en alarm kan hjelpe til, slik at pasientene slipper å sitte med full bleie?

– Det stemmer ikke at pasientene ellers blir sittende med full bleie, så det er et dårlig argument for bruk av sensoren. Alle som jobber på sykehjem, vet at det blir skiftet på pasientene når det er behov, og det er ikke vanskelig å vite når det er avføring.

Ifølge Aina er det skifterunder på bleiebrukere, og pasienter som kan, blir fulgt på do.

– På natt er det også stellerunder og observasjon flere ganger. Og de ordinære bleiene som er i bruk, er konstruert for å tåle mye væske, sier sykepleieren.

Det spares på sykehjem

– Det er så veldig synlig, at dette er tenkt som personalbesparende, ikke som god omsorg, sier hun.

«Aina» mener pasienter har bruk for mennesker med kunnskap, innsikt og varme, ikke digitale dingser som forteller dem at de må spise brødskivene, eller hvor de finner buksene sine. Det dreier seg om eldre mennesker som ikke er vant til en digital hverdag. Selv om de er mentalt oppegående, kan digitalisering oppleves som fremmedgjørende.

– Hvis det er personalbesparende å bruke digital bleiesensor, vil det ikke komme flere på vakt, men det vil uansett være like mange å skifte på. Det er jo totalt meningsløst.

Manglende personvern

– Vi har knapt lov til å beskytte personer med demens mot fall og skader, fordi en del slike tiltak representerer overvåkning og inngrep i personlig frihet. Og for å få lov å trekke opp sengehesten om natten, må det være vedtak på bruk av tvang.

Hun mener da at det er et paradoks at en bleiesensor, som forteller alle i nærheten at fru Hansen eller herr Nilsen akkurat har hatt avføring, ikke er definert som overvåkning eller tvang.

Bleiesensor behandles i Rådet for sykepleieetikk

– Saken behandles denne uken i Rådet for sykepleieetikk. Hva er forventningene dine til rådets avgjørelse?

– Jeg er usikker på hva jeg kan forvente. Men jeg ønsker at saken kan skape debatt. Den angår oss alle.

– Flere bør tar stilling til hva velferdsteknologi faktisk handler om, og hvor langt politikere og administrasjoner kan tillate seg å gå i forhold til å digitalisere folks hverdag.

Rådet for sykepleieetikk har på eget initiativ tatt opp saken om bruk av bleiesensor. Elisabeth Sveen Kjølsrud, leder i rådet, forteller til Sykepleien at de vil komme med en uttalelse i uken som kommer.

LES OGSÅ: Tja til bleiesensor fra Rådet for sykepleieetikk