fbpx – I felt blir man utfordret som individ Hopp til hovedinnhold

– I felt blir man utfordret som individ

FELTSYKEPLEIER: Her er sykepleier Samia Hersi på en klinikk i Akkar i Nord-Libanon hvor hun jobbet i felt i ni måneder for Leger Uten Grenser.  Foto: Anders Nilsen / Leger Uten Grenser

Sykepleier Samia Hersi (30) har vært ute i felt for Leger Uten Grenser tre ganger siden mai 2016. Og hun har meldt at hun er klar for nye oppdrag fra januar.

Hersi, som er fra Oslo, har tidligere jobbet ti måneder i Kairo, ni måneder i Nord-Libanon og to og en halv måned i Bangladesh.

– Jeg liker måten man jobber på ute i felt. Nye utfordringer hele tiden. Man får jobbe med situasjoner man aldri ville få møtt i Norge. Som for eksempel med underernærte barn. Det er en utfordring man jobber mye mer med i felt enn i Norge. Og i Bangladesh jobbet jeg på difterisykehus. Når det oppstår en stor flyktningstrøm som det var der, kan det oppstå helseproblemer, som difteri, sier hun.

Les også: – Det beste er at man redder liv hver dag

Hersi syns at det har vært mye likt på stedene hun har vært.

– Alle er opptatt av å gjøre sitt beste. Likevel er det kulturforskjeller, språkbarrierer, og forskjellige arbeidsmetoder. Men slikt varierer overalt. Her i Norge kan arbeidsmetodene variere mellom sykehusene, sier hun.

Ønsker du å jobbe i felt? Les mer herØnsker flere søknader fra sykepleiere som vil jobbe i felt

– Man blir møtt av bunnløs lidelse

– I felt blir man utfordret som individ. Det blir en berikelse for meg. Og samtidig som man er en del av å yte helsetjenester til folk som per dags dato ikke eksisterte der for dem, sier Hersi.

Den første reisen til Kairo i mai 2016 beskriver hun som tøff.

– Det er mest på grunn av pasienthistoriene. De var surrealistiske. Man blir møtt av bunnløs lidelse. Man må kunne distansere seg fra det, ellers blir man handlingslammet. Men det er noen solskinnshistorier også, sier hun.

Hersi forteller en historie fra hennes opphold i Kairo hvor hun jobbet på en klinikk som drev rehabilitering for ofre av voldtekt og tortur.

– En ung gravid dame hadde flyktet fra Etiopia. På flukten hadde ektemannen blitt kidnappet, og den gravide kvinnen hadde blitt voldtatt. Hun var helt alene, hadde mistet alt og var gravid for første gang. Samtidig gledet hun seg også til å se det barnet. Og det syns jeg var så fint. Hun hadde en positiv ting å forholde seg til, sier hun.

– Folk lar seg ikke knekke

Selv om hun ser mye lidelse og tragiske skjebner, syns Hersi at det er flott å se styrken mennesker viser i vanskelige situasjoner.

– Livet er urettferdig. Men folk lar seg ikke knekke av det de har vært igjennom. Jeg har enorm respekt for måten de fortsetter å leve livet sitt på, sier hun.

– Jeg husker godt en pasient som hadde traumer etter krig. Han var komiker. Når han var rundt på klinikken i Kairo, tullet han masse og fikk oss alle til å le. Det var veldig inspirerende, sier hun.

Sykepleieren skryter av det lokale helsepersonellet ute i felt.

– De gjør en veldig god jobb, og de bryr seg genuint om pasientene, sier hun. 

(Saken fortsetter under bildet)

BRANNSÅR: Da Hersi dro på hjemmebesøk med kolleger og health promotors i Akkar i Nord-Libanon, var det flere som stoppet dem for å stille spørsmål. En ung gutt bort til henne og viste et brannsår som hadde utviklet seg til et arr. Hersi fortalte gutten at det ikke var mye å gjøre med arret, og hun forklarte gutten hva han måtte gjøre om han var så uheldig at det skjedde igjen. Foto: Anders Nilsen / Leger Uten Grenser

Løsningsorientert

Ute i felt lærte Hersi å være mer løsningsorientert i sykepleieroppgavene sine.

– En utfordring kan løses på flere ulike måter. Man jobber i team og får råd fra ulike yrkesgrupper. Jeg jobbet tettere med fysioterapeuter og fikk innblikk i det de kan tilby, sier hun.

Arbeidsoppgavene varierer ute i felt og avhenger av hva slags type prosjekt Hersi jobber med.

– Noen prosjekter er mer langvarig enn andre, som hiv- eller tuberkuloseprosjekter, men så kan man komme i akutte nødstilfeller hvor det er ventet at man jobber hardt og non-stop, sier hun.

Som sykepleier har man ofte ansvar for et team, hvor man veileder og har ansvar for opplæring av lokale sykepleiere.

– I tillegg har man ofte ansvar for medisiner. Man må holde et øye på forbruket og sørge for bestilling. Om du ikke gjør det, har ikke avdelingen medisin. Man må være mer påpasselig, for selv om apotek er nærme så kan det ta tid å få tak i likevel, sier Hersi.

Ikke for alle

Hersi tror ikke feltarbeid passer for alle sykepleiere.

– Man må være samarbeidsvillig og kunne jobbe tett med andre. Man må være kreativ, løsningsorientert og ha kulturforståelse. Hvis man bare er vant til å jobbe på én måte, må man omstille holdningen. Det er ulike systemer i ulike land. Man må ha forståelse på at andre velger å jobbe på andre måte.

I tillegg peker hun på at motivasjon er viktig.

– Motivasjonen må være på plass for å reise ut slik at man har en drivkraft, sier hun.

Hun har aldri følt seg utrygg når hun har vært ute i felt, men påpeker at hun har vært i stabile områder. En utfordring med å jobbe i felt er savnet hjem til familie og venner.

Er man motivert og føler man har de riktige egenskapene, anbefaler Hersei å reise ut.

– Det er bra å reise ut å se hvordan det er der ute, og å oppleve nye måter å jobbe på. Samtidig kan man kanskje få reflektert over hvordan ting er her hjemme i Norge, sier Hersi.

I FELT: Hersi hilser på en gjeng med barn hun møter på ute i felt i Akkar-regionen i Nord-Libanon. Foto: Anders Nilsen / Leger Uten Grenser