Hopp til hovedinnhold

Mannen hennes lå på operasjonsbordet, men det nye hjertet kom aldri

Kari Westrum
Det var ifølge Kari Westrum en ydmyk gjeng som informerte om at hjertet var sendt til et annet sykehus og en annen pasient.

Kari Westrum sitter på podiet foran 1300 deltakere på årets pasientsikkerhetskonferanse i oktober i år. Hun skal fortelle om sitt møte med helsevesenet.

Hennes historie ryster mange av tilhørerne. I lunsjpausen tok Westrum seg tid til et intervju med Sykepleien.

– Odd Arild, mannen min, døde for tre år siden på grunn av kommunikasjonssvikt, sier Westrum.

– Hva skjedde?

– Han hadde vært hjertesyk i noen år. I noen perioder gikk det fint, i andre perioder var han dårlig både psykisk og fysisk. I 2015 fikk vi beskjeden om at han var godkjent for hjertetransplantasjon. Det var gode nyheter.

Fikk endelig hjerte

Westrum og familien var forberedt på at det kunne gå lang tid før et passende hjerte dukket opp.

– Men etter to og en halv måned ringte Rikshospitalet. Et hjerte var på vei.

Hjertet skulle transporteres sammen med andre organer, og flere operasjonsteam gjorde seg klar for transplantasjoner.

Dagen før Odd Arild skulle gjennomgå hjertetransplantasjonen, sendte et annet skandinavisk sykehus ut et «urgent call» på et hjerte.

– De fikk tilbud om Odd Arilds hjerte og takket ja til det samme kveld, sier Westrum.

Beskjeden om at det skandinaviske sykehuset takket ja til hjertet kom frem til den norske koordinatoren, men ikke videre til teamet som skulle operere ved Rikshospitalet. Det var her det gikk galt.

At beskjeden ikke kom frem til operasjonsteamet, kan ifølge Westrum ikke legges på en person.

– Det skjedde så mye og var så mange involvert at det er umulig å peke ut en enkelt episode som årsak. Dette er systemsvikt, sier hun.

Hjertet som ikke kom

Klokken sju om morgenen ble Odd Arild trillet inn på operasjonsstua. Teamet forberedte operasjonen i god tro om at hjertet var på vei.

– Hjertet som Odd Arild skulle ha, hadde lang reisevei. På grunn av komplikasjoner som oppsto under de innledende operasjonene, bestemte operasjonsteamet seg for å ta ut hjertet, forteller Westrum.

Odd Arild ble derfor lagt på kunstig hjerte- og lungemaskin, til det nye hjertet skulle settes inn.

– De som fraktet organene, meldte stadig fra om at alt var i rute. Organene var på vei. Operasjonsteamet sto klart, men hjertet kom ikke.

Det var ifølge Westrum en ydmyk gjeng som informerte om at hjertet var sendt til et annet sykehus og en annen pasient.

– De beklaget sterkt det som hadde skjedd. Nå var det Odd Arild som havnet på «urgent call».

«Urgent call»

Mens de ventet på et nytt hjerte, lå mannen til Kari på hjerte- og lungemaskin. Sirkulasjonen var ikke bra ut til armer og ben.

– En stund var vi redde for at den ene foten måtte amputeres.

Et døgn etter kom et nytt hjerte.

– Det er uvisst hvor optimalt dette hjertet var. Det ble uansett operert inn, og Odd Arild lå på intensiven. Fire uker etter hjertetransplantasjonen døde han av organsvikt.

– Var han ved bevissthet?

– Når jeg snakket til ham, var det litt vibrering i øyelokkene. Det er mulig han har fått med seg noe. Jeg håper han fikk med seg at vi var der, men ikke hva som hadde skjedd, sier hun.

Hadde store planer

– Han hadde så stor tro på denne operasjonen. Han hadde mange planer for hvordan det nye livet skulle bli.

Westrum forteller at han planla en revyforestilling, som han allerede var godt i gang med.

– Inntektene skulle gå til avdeling for hjertesyke barn. Han brant for den avdelingen. Han spilte også i band som han hadde tenkt å bli mer aktiv i.

Westrum sier hun var forberedt på at hjertetransplantasjonen kunne ende med at mannen døde.

Selv om Westrum var forberedt på at mye kunne gå galt, var hun ikke forberedt på at selve hjertetransplantasjonen kunne ende med død.

– Jeg var klar over at han kunne dø før de fikk tak i nytt hjerte, eller at det skulle oppstå komplikasjoner i etterkant. Men jeg var ikke forberedt på at hjertet ikke skulle dukke opp etter at de hadde tatt ut Odd Arilds hjerte.

– Ble du sint?

– Jeg har vel vært igjennom hele følelsesregisteret. Men, jeg har aldri vært sinna på helsepersonellet. Jeg vet de handlet i beste mening.

Dersom operasjonsteamet ikke hadde satt i gang innledende operasjoner og tatt ut hjertet, da kunne Odd Arild fremdeles vært i live.

– Tenker du på det?

– Det er klart jeg gjør. Men jeg dveler ikke ved det. Grunnen til at de gjorde det, var at hjertet hadde lang reisetid. For at hjertet skulle være i så god forfatning som mulig da det skulle opereres inn, var det i utgangspunktet en god plan. At hjertet ikke dukket opp, er ikke deres feil, sier hun.

Muntlige beskjeder

– Hvordan kunne dette skje?

– Det er blitt gitt muntlige beskjeder som ikke er fanget opp i kjeden. Hvem som har sagt hva, og når, får vi nok aldri vite helt sikkert, sier hun.

At Westrum har klart å gå videre i livet, og ikke har latt bitterheten ta overhånd, tror hun skyldes måten hun ble tatt hånd om etter hendelsen.

– Sykehuset informerte meg om hva som hadde skjedd. De var ydmyke og åpne. Siden du skriver for sykepleiere, må jeg legge til at sykepleierne var helt enestående i måten de tok vare på meg under hele forløpet. De informerte meg hele tiden om hva som skjedde. Forklarte hva alle lydene og pipingen som kom fra maskinene Odd Arild var koplet til, betød. De ga meg trygghet, sier hun.

Deltakerne på Pasientsikkerhetskonferansen, som besto av helsepersonell i alle kategoriske og ledere på alle nivå, fikk følgende råd av Westrum:

– Når alvorlige hendelser skjer: Vær ydmyke og ærlige. Si det som det er. Informasjon om hva som faktisk har skjedd, er utrolig viktig for pårørende.

I 2016 avsluttet Statens helsetilsyn sin tilsynssak etter denne hendelsen.