fbpx Slik fikk han sykepleierstudenter til å lære mye bedre Hopp til hovedinnhold

Slik fikk han sykepleierstudenter til å lære mye bedre

Bildet viser Ole Petter Hjelle
SYKEPLEIERSTUDIE: Ole Petter Hjelle er fastlege i Vestfold og førstelektor ved Høgskolen i Sør-Øst-Norge og Høyskolen Kristiania i Oslo. Studien om læring gjorde han på amerikanske sykepleierstudenter i fjor. Foto: Eivor Hofstad

Sykepleierstudenter lærer bedre hvis foreleseren starter med å vekke følelser, i stedet for å småprate og knote med teknikken. Det har fastlege, forsker og førstelektor Ole Petter Hjelle vist.

Da Ole Petter Hjelle selv var student, var han til tider ganske umotivert. Når han var på kjedelige forelesninger, løp han heller vekk og leste for seg selv.

Kanskje var det derfor han fikk ideen til studien han gjorde i fjor på 50 sykepleierstudenter ved Daytona State College i Florida.

– Jeg har et hus der og har bodd der tidligere, sier han.

Resultatet av studien viste at de fem første minuttene av forelesningen kan avgjøre hvor mye studentene lærer.

Foreleste om hjerteinfarkt

De amerikanske sykepleierstudentene ble delt i to grupper, 25 stykker i hver. Alle fikk små mobile EEG-apparat som liknet badehetter, koplet på hodet. Det målte studentenes hjerneaktivitet. Samtidig ble de filmet.

Begge grupper fikk samme 40 minutters forelesning om hjerteinfarkt. Forskjellen var de første fem minuttene i den 45 minutter lange skoletimen.

I den ene gruppen startet Hjelle rett på en dramatisk historie:

«Det var 14. august i 2012. Petter var på vei hjem etter en stri dag på jobben. Han var bekymret for nedbemanningen på arbeidsplassen og fryktet at han var i ferd med å miste jobben sin. Plutselig kjente han en klemmende smerte i brystet», og så videre …

– Den andre gruppen fikk en mer normal intro med small talk à la «hyggelig å være tilbake her. Jeg har vært her før. Det er fint i Florida» og så videre. Og så sørget jeg for å knote litt med det tekniske, forteller Hjelle.

Bildet viser Ole Petter Hjelle som foreleser for helsefagstudenter
GOD FORELESER: Da de ti mest fantastiske foreleserne ble kåret av Morgenbladet i 2016, fikk Ole Petter Hjelle flest nominasjoner. Her underviser han førsteårs helsefagstudenter ved Høyskolen Kristiania. Foto: Eivor Hofstad

Forskjellige hjernebølger

Det viste seg at gjennomsnittlig frekvens på hjernebølgene til studentene var betydelig høyere de fem første minuttene hos den gruppen som lyttet til en historie, sammenliknet med den gruppen som lyttet til småprat. Men det er vist før, så det overrasket ikke.

– Man vet at når hjernen først går i dvale, er det vanskelig å vekke den opp igjen. Det som overrasket, var at den første gruppen beholdt høyere frekvens på hjernebølgene gjennom hele foredraget, sier Hjelle.

De klarte altså å holde på oppmerksomheten gjennom hele økten, mens den andre gruppen aldri kom i gang med god oppmerksomhet etter en slapp start.

En til to karakterers forskjell

Så langt, så vel. Men økt oppmerksomhet er ingen garanti for at man faktisk lærer mer. Var det faktisk forskjell på hvor mye de to ulike gruppene hadde lært?

For å finne ut det, måtte sykepleierstudentene svare skriftlig på 50 spørsmål umiddelbart etter forelesningen. Og ganske riktig: Gruppa som fikk historien først, skåret 30 prosent høyere enn gruppa som fikk småprat de første minuttene.

– Det tilsvarer minst én karakter i forskjell, kanskje to, sier Hjelle.

– Må vekke følelser

– Hva må en historie ha for å fungere til en forelesers bruk?

– Det må være relevant og treffe de som hører på. For sykepleierstudenter bør det selvfølgelig ha noe med helse å gjøre. Men det aller viktigste er at den må vekke følelser. Og så bruker jeg alltid navn på dem det handler om, for å skape større nærhet til historien.

– Hva med forelesere som synes de ikke er særlig gode til å fortelle historier?

– Det er det mange som sier. Men det er i vårt DNA å fortelle historier. Og så er det som med alt annet: Man blir god hvis man øver.

Oppmerksomhet er forutsetningen for læring

– Kunne sykepleierstudenter gjort det bedre i legemiddelregning, anatomi og fysiologi med en annen type forelesning?

– Definitivt ja! Og historiefortelling har mye med det å gjøre. Det er ett av mange verktøy som er med å øke oppmerksomheten til de som lytter. Oppmerksomhet er forutsetningen for læring, og det bør være forelesers mål å gjøre faget levende at interessen og oppmerksomheten blir vekket. Dette gjelder særlig for det studentene ofte beskriver som abstrakte, tørre og kjedelige fag.

Bildet viser Ole Petter Hjelle
UNNGÅ POWERPOINT-KARAOKE: – Hvis du og lysbildene dine sier det samme, kunne én av dere blitt hjemme, mener Ole Petter Hjelle. Foto: Eivor Hofstad

Unngå powerpoint-karaoke

Hjelle har møtt forelesere som sier «jammen, jeg underviser i statistikk, jeg kan ikke fortelle historier da».

– Men statistikk har jo masse eksempler på historier!

Mange bruker Powerpoint og lysbilder tettpakket med tekst når de foreleser.

– Ofte virker lysbildene mer som manus for foreleseren enn som et verktøy for å løfte kvaliteten på forelesningen, sier Hjelle og advarer mot det han kaller powerpoint-karaoke:

– Hvis du og lysbildene dine sier det samme, kunne én av dere blitt hjemme.

Ikke tid til å publisere

Ole Petter Hjelle har ikke publisert forskningen han gjorde i Florida ennå.

– Jeg har ikke hatt tid. Jeg skriver en bok og jobber med doktorgraden min samtidig som jeg er fastlege og underviser ved Høgskolen i Sør-Øst Norge og ved Høyskolen i Kristiania, sier trebarnsfaren som under hele telefonintervjuet har kjørt i de svenske skogene på vei hjem til familien i Vestfold.

Han skrev en artikkel om forsøket i Aftenposten i vinter. Tittelen var «Start med et smell».

– En emosjonell historie er ikke akkurat et smell?

– Nei, jeg mener det ikke så bokstavelig. Det skal være noe uventet som skjer – pang, så går du rett på en historie. Ikke kom med all småpraten først, som mange tror skal bryte isen og skape en myk start på foredraget.