Født i feil kropp

Emma har langt, lyst hår. Sped kropp og trillende, feminin latter. Til kameraet sier hun: "Jeg har vært gutt før".

Hun er med i dokumentaren "Født i Feil kropp", som vises i seks episoder på TV2 fra 18. august. Regissør Petter Vennerød har nettopp vist den første for 120 mennesker. Alle tilknyttet Harry Benjamin Ressurssenter, en brukerorganisasjon for dem som er født i feil kropp og deres pårørende. De som er med i dokumentaren var der også.

– Det var mye nerver, sier Vennerød og puster ut.

– Men folk grein og lo om hverandre. De var veldig begeistret.

Vanlige

Nerver hadde han også.

– Jeg har laget mest feature og drama der jeg dikter historien selv. Her har jeg sugd ut av andres liv. Det er ekstremt følsomt, og de er både få og utsatt.

Tone Maria Hansen, som tok initiativet til Harry Benjamin Ressurssenter i 2000, har stor tro på at dokumentaren vil åpne øynene til folk flest. At de vil se at dette er helt vanlige mennesker som ikke trenger merkelapper. Det tror og håper også Vennerød.

Sammen med Svend Wam er han kjent som en av norsk films «enfants terribles», og har aldri vært redd for å tale minoriteters sak. Allerede tidlig på 1970-tallet ville han lage film om kjønnsidentitet, men den var umulig å finansiere. Han mener samfunnet er mer åpent nå, men at folk født i feil kropp fremdeles blir undertrykket og diskriminert.

Tillit

I dokumentaren portretterer han mennesker fra 12 til 69 år. Ulike, helt genuine mennesker med én felles erfaring: De er født i feil kropp.

Alle har kommet til ham.

– Jeg ville at folk selv skulle ta valget helt selv om de ville være med i serien eller ikke. Uten påvirkning av noe slag. Men gjennom internbladet til Harry Benjamin Ressurssenter fortalte jeg om dokumentaren og bad folk ta kontakt.

Starten var vanskelig. Flere trakk seg fordi det ble for tøft. «Hei, dette går ikke», tenkte Vennerød. Men så meldte det seg flere.

– Jeg klarte å skape tillit, de skjønte at jeg ville dem vel. Jeg er ikke ute etter å eksponere mennesker det er noe gærent med, bare hjelpe dem til å være med i samfunnet. Jeg vil fortelle hvordan det kjennes og føles å være i deres situasjon.

Sårt

En av dem er Lise Marie, som er 19 år. Født gutt, som nummer to av tre brødre. For snart to år siden fortalte hun familien at hun er jente. "Jeg har alltid følt meg som en kvinne", sier hun. Gamle filmklipp viser en liten gutt som tviholder på en Barbie-dukke. I dokumentaren tar foreldrene til tårene. «Hun har hatt det ganske vanskelig oppigjennom, skjønner vi nå», sier faren. "Og vi har ikke skjønt hvorfor. Det er sårt å tenke på."

– Hva tenker du om å eksponere så unge mennesker som Emma og Lise Marie?

– Jeg har grublet på det, og diskutert mye med dem. De stiller opp fordi de vil hjelpe andre og er veldig tydelige på at dette er noe de vil. Jeg opplever at de er til enorm støtte for mennesker i samme situasjon. Og det å være med i filmen er en stor hjelp for dem selv.

Toleranse

Lise Marie sier familien har reagert helt ok. De støtter henne. Ikke alle historier er slik. Vennerød har hørt om både mobbing og fysisk avstraffelse.

Han opplever at det er områder i landet som er langt mer tolerante enn andre.

– Og områder der dette er noe man ikke snakker om. De som trakk seg, kom selvfølgelig fra slike steder.

– Har du fått noen aha-opplevelser?

- Det har vært en aha-opplevelse å merke hvor sterkt min identitet er knyttet til hvilket kjønn jeg er. Jeg har ikke tenkt på at alt jeg gjør og sier er basert på at jeg er mann.

– Men hva er det å være mann?

– Det har jeg ikke svar på. Det er noe jeg er.

Feelgood

For menneskene i dokumentaren handler det om identitet. 30 år gamle André, småbarnspappa og født som jente, sier det ikke er snakk om valg. For ham handlet det om å bli mann eller ikke leve. "Man kommer til det punktet at man sitter og tenker over mulighetene man har til å gjøre slutt på livet", sier han.

André har tatt hormoner, operert bort brystene og "gjort en kraftig ombygging nedentil". Ikke alle som er med, har gjort det.

– Noen ønsker å vente, enten fordi det er store og kompliserte operasjoner, eller fordi tilbudet i dag ikke er helt optimalt, sier Vennerød.

– Men det virker som om målet og ønsket deres er å bli helt lik det kjønnet de føler de tilhører.

– Hvordan er det å komme tett på sånne erfaringer?

– Jeg skjønner at selvmordstankene og trangen til selvskading kommer. Jeg forstår at noen må foreta seg noe helt fundamentalt.

– Hva har berørt deg mest? 

– Når jeg snakker med veldig unge mennesker som sier de er født i feil kropp, er det som om hårene reiser seg og tårene vil sprute på samme tid. Eller når jeg snakker med vår eldste deltaker på 69 år, som ville bli dame da hun var 20. Hun var over 50 før hun ble det.

– Er det triste historier du forteller?

– Nei. Dette er feelgood. Man kommer til å gråte, men også le. Det er noen triste skjebner, og mange har hatt en vanskelig start. Mange har langt igjen, og noen innser at de aldri blir helt ferdige. Men når de får være den de egentlig er, blir de lykkeligere.

Gjennomtenkt

Vennerød opplever dem som er med som veldig hele mennesker.

– De har tenkt godt gjennom hvem de er. De har vært gjennom alt.

– Er de representative?

– Ja, men de er ekstra modige.