Min jobb intensivsykepleier Balansekunstner

– Jeg vet aldri hva dagen bringer.

Når jeg tar min intensivpasient i hånden er det ikke bare et håndtrykk. Jeg gjør det selvfølgelig av høflighet, men samtidig gir håndtrykket meg god informasjon. Er pasientens hånd varm eller kald, tørr eller klam? Det samme gjelder når jeg legger hånden på pasientens panne. Jeg ønsker å vise omsorg, men samtidig undersøker jeg pasienten. Jeg noterer fysiske signaler som kan si meg mer om pasientens tilstand. Og når jeg stiller pasienten et spørsmål er det ikke bare for å få et svar, men for å finne ut om jeg får et svar.

Jeg begynte på sykepleierutdanningen som trettiåring, etter å ha studert økonomi i flere år. Jeg ønsket meg et yrke der jeg kunne bruke flere sider av meg selv, og forsto veldig fort at jeg hadde valgt riktig. Samtidig oppdaget jeg ganske raskt at jeg ønsket å spesialisere meg. Jeg hadde behov for å lære mer. Da jeg fikk jobb på en intensivavdeling så jeg med en gang at jeg sto på terskelen til et stort og ukjent land av kunnskap jeg hadde lyst til å tilegne meg.

Når jeg kommer på vakt, får jeg tildelt en pasient som jeg har ansvaret for mens jeg er på jobb. Jeg får vite hva som feiler pasienten og hvilke utfordringer som er aktuelle. Det er min oppgave å sørge for at tiltakene realiseres. Mesteparten av tiden er jeg ved pasientens seng. Jeg følger med på alt som skjer; endringer i temperatur, urinproduksjon, bevegelser og lyder som kan tyde på smerte eller ubehag.

De fleste pasientene husker veldig lite av oppholdet på intensivavdeling i ettertid. En gang hadde vi en pasient som lå her i mange uker. Selv om han var våken mesteparten av tiden husket han bare en ting fra oppholdet. Det var at datteren hans kom innom med pepperkaker ved juletider. Han husket lukten.

Jeg vet aldri hva en ny dag på jobb vil bringe. En rolig dag kan fort bli hektisk med mange og travle gjøremål. Plutselig kommer mange dårlige pasienter på en gang. De pasientene som er der i dag er ikke nødvendigvis de samme som i morgen.

Det er viktig å ha evnen til å forutse ting. Og til raskt å kunne sette i gang riktige tiltak for å unngå eskalering av tidlige symptomer. Kritisk skade eller sykdom setter organismens likevekt ut av posisjon. Min oppgave er å bidra til å opprettholde denne balansen så lenge organismen ikke selv er i stand til det. Å holde pasienten stabil, se til at han eller hun kommer seg gjennom den kritiske fasen. En annen viktig egenskap er å tørre å møte personer der og da. Man må kunne forholde seg til pasienter og pårørende i krise.

Det beste med jobben er det uforutsigbare. Det er som å bevege seg på en knappenålsspiss. Få pasientens tilværelse til å balansere. Å vite at det er riktig å sette i gang tiltaket akkurat nå og ikke for 30 sekunder siden.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 10/2010