fbpx Ser dypt inn i øyet Hopp til hovedinnhold

Min jobb som øyesykepleier Ser dypt inn i øyet

Foto: Erik M. Sundt

– Jeg fotograferer mye på jobb.

Hanne Gulliksen, øyesykepleier

Arbeidsplass: Øyesykepleier ved øyepoliklinikken ved Sykehuset Vestfold, Tønsberg.

Øyesykepleiere jobber på øyeavdelinger, poliklinikker eller hos private spesialister.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, Videreutdanning i øyesykepleie

 
Jeg tilbringer mye av arbeidsdagen i mørke rom, der jeg tar bilder av blant annet hornhinner, regnbuehinner og netthinner. Jeg ser faktisk inn i øyet på folk.
 
Da jeg begynte på øyeavdeling for sytten år siden, fikk jeg gjøre synsfeltundersøkelser, støtte hodet til pasienter ved ulike undersøkelser og behandlinger, vaske og tørke støv. Men så tok en overlege initiativ til at jeg fikk videreutdanne meg. Jeg dro til Sverige, og var blant de første norske som ble øyesykepleier. Etter det fikk jeg mye mer varierte oppgaver. Samarbeidet med øyelegene fungerer svært godt, og det er noe alle har glede av.
 
Flere undersøkelser gjør jeg alene, som å screene øyebunnen hos dem med diabetes. Da ser jeg etter forandringer i øyebunnens blodkar. Diabetes kan skade blodkarene og føre til dårligere syn. Er det kun mindre forandringer eller normale funn, avgjør jeg når de skal komme tilbake for kontroll og skriver epikrise. Finner jeg alvorlige forandringer, får de rask oppfølging hos lege.
 
Jeg gjør også angiografier av øyet. Lege forordner undersøkelsen, men vi sykepleiere utfører den. Legen gir som regel beskjed om hvor i øyet det skal tas bilder, men jeg ser også etter tegn på om noe er galt i de andre områdene. Jeg må være veldig observant. 
 
Bildene jeg tar, brukes både for å stille diagnose og for å dokumentere. Mange pasienter følger vi over tid for å se om mulig sykdom utvikler seg.
 
Ingen dag er lik. Jeg møter pasienter fra null til godt over nitti år. De kan ha grønn stær, forkalkninger, synstap etter slag eller annen sykdom. Jeg assisterer under mindre inngrep og forbereder pasienter før de skal undersøkes hos lege. Da måler jeg synet, måler trykket i øyet og gir øyedråper som utvider pupillen. 
 
Noe som gleder meg, er at vi kan behandle makuladegenerasjon. Det er en øyesykdom som angriper skarpsynet og som gradvis gir mer og mer tåkete syn. For tolv år siden hadde vi ingenting å tilby disse pasientene, som til slutt så så dårlig at de ikke kunne lese eller kjenne igjen ansikter.
 
Nå fins det behandling som stopper utviklingen av sykdommen. Behandlingen krever at pasientene får en sprøyte i øyet hver måned, etter hvert noe sjeldnere. Det er ressurskrevende, men veldig viktig.
 
Jeg liker også å hjelpe pasienter som skal ha øyeprotese. De fleste reiser til spesialister i Oslo, men noen ønsker å komme hit. Jeg hjelper dem med å finne rett farge og rett fasong. Det er en hyggelig oppgave.
 
Det går i ett hele dagen, men jeg er veldig opptatt av å informere pasientene. Mange er eldre, og både ser og hører dårlig. Jeg prater med dem og deler ut brosjyrer. Det kan være utfordrende, men det er viktig for meg at de vet hva som skal skje her.
 
Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 8/2012