Sykepleieruniformer Kledd for anledningen

Bildet viser øvre del av Haukelands-uniformen med cape.
VELKLEDD: Haukelands-uniformen skulle heve sykepleiernes status og bæres etter reglementet. Den pensjonerte sykepleieren Anne-Ma Algaard har tatt godt vare på sine eksemplarer.

Borgerlige idealer, sømmelighet, kvinnefrigjøring, hygiene og fargen av blod – det er mange grunner til at sykepleiere har kledd seg som de har.

Hør Sykepleiens podkast om sykepleieruniformenes historie her:
Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.

 

– Uniformen var vår identitet. Den betydde veldig mye, sier Anne-Ma Algaard.

I huset til den pensjonerte sykepleieren, like utenfor Bergen sentrum, fremstår stua denne dagen nærmest som et sykepleiehistorisk museum.

I anledning journalistbesøket har hun funnet fram diverse bluser, skjørt, forklær, hodeplagg, mansjetter, knapper, stivebelter og en cape. Samt esker med assorterte «pontifikalier».

– Blusene er velbrukte, ser du.

Algaard peker med fingeren der en rift som omsorgsfullt er sydd sammen ved armhulen.

Alt i alt teller vi omtrent tre komplette sett av arbeidsantrekket – rettere sagt uniformen – av den typen sykepleierne ved Haukeland iførte seg fra sykehuset åpnet i 1912 og frem til 1970.

Sist Algaard selv gikk i uniformen på jobb, var julaften 1973.

– Jeg har mye mer enn dette her. For eksempel har jeg ørten forklær, men bare tre som er skikkelig strøket.

Borgerlige ambisjoner

«Sykepleiersken skal være ren og pen og apetitelig. Ja, hun skal være saadan at man faar lyst til å ta på hende.»

Såpass politisk ukorrekt formulerte legen og Høyre-politikeren Gunnar Magnus Kjølstad Graarud seg i 1918. Det var dog ikke sykepleiernes renslighet – og i alle fall ikke hvor fristende det kunne være å berøre dem – det ble lagt mest vekt på da yrkesgruppen skulle uniformeres rundt forrige århundreskifte.

– De som ble sykepleiere på den tiden, hadde sjelden det legene kalte den «riktige sosiale klassebakgrunn», forteller sykepleier Anette Tvedt.

Tvedt, som vi også møter hjemme hos Algaard, leverte nylig sin masteroppgave om sykepleieruniformer gjennom tidene ved Medisinsk-Odontologisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

Hun har sett spesielt på utviklingen ved Haukeland universitetssykehus (tidligere Haukeland sykehus) fra åpningen i 1912 frem til moderne tid.

Ifølge Tvedt, har sykepleieres arbeidsantrekk alltid vært noe mer enn bare klær. Den tidlige uniformeringen var for eksempel et ledd i å få sykepleierne til å fremstå med en mer borgerlig klassetilhørighet.

– Den opprinnelige diakonisseuniformen var basert på prestefruens antrekk. Den var et slags ideal. De verdslige sykepleiernes uniformer ble så utformet i forlengelsen av diakonissenes.

Mange deler

Den klassiske sykepleieruniformen besto av mange deler og identifiserte tydelig sin bærer som en utdannet, ærbar kvinne.

– Det var en blå bluse og et blått skjørt som var kneppet sammen i livet. Den hadde forkle og stivebelte. Det var løse mansjetter og mansjettknapper, løs krage og skolenål som tydelig viste hvor man var utdannet.

Til uniformen hørte også hodeplagg. Det var elvevhetten – det såkalte lommetørkleet – for studenter, og ferdighetten med fem «bølger» for de uteksaminerte. Til utendørsbruk var det cape og hatt.

I sin analyse har Tvedt tatt utgangspunkt i teoriene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Sykepleieruniformene og deres ulike deler blir – med hans vokabular – identifikasjonsmarkører.

– I dag kan du ikke bruke antrekket til lett å skille en sykepleier fra en ergoterapeut eller en bioingeniør, om du møter dem i en sykehuskorridor, hevder Tvedt.

Det finnes riktignok interne koder, men likhetsprinsippet ser ut til å ha fått langt mer overtak.

– Jeg vil jo tro at de første uniformene hadde mer identitetsskapende effekt enn de som brukes i dag. Det handler om utseende, om hvor viktig det var å vise at man var sykepleier og å vise til hvor man var utdannet. I dag har dette mindre betydning, virker det som.

Sømmelig skjørtekant

Hjemme i stua forteller Anne-Ma Algaard om Haukeland-uniformens mange detaljer og om reglementets strenge krav til hvordan det hele skulle bæres.

– Skjørtekanten skulle være maks 38 centimeter fra gulvet.

Det var dem som prøvde seg og la kanten litt opp, får vi høre. Ikke minst etter at miniskjørt kom på moten. Ifølge Algaard ble den slags usømmeligheter umiddelbart slått ned på.

Bildet viser Anne-Ma Algaard som holder opp sin Haukelands-uniform.
STATUSSYMBOL: - Vi synes vi så fine ut i uniform, minnes Anne-Ma Algaard. Med litt rutine tok det ikke mer enn et par minutter å få alle delene reglementert på plass.

– Du ser kragen skal brettes inn, for den har en knapp bak. En sånn splittknapp … og stroppene til forkleet skal ikke være i kryss på ryggen.

– Hvorfor ikke?

– Det var reglementet. Så skal vi ha på stivebeltet rundt livet.

Det fremstår som en temmelig omstendelig prosess å dandere uniformen for fremvisning, men Algaard forsikrer at når man tok den på seg selv, og var rutinert, gikk det hele på et par minutter.

En lettvint erstatning

I 1970 ble Haukelands-uniformen erstattet av en langt enklere, hvit drakt.

Skjørtekanten var nå – i tråd med tidens motebilde – hevet til over knærne. Antrekket var langermet og inkluderte i starten også hodeplagg.

– Det var jo greit. Det var lettvint, sier Algaard.

– Og så var det jo mye enklere for vaskeriet å vaske ett sett med tøy. De slapp dessuten å stive ulike bestanddeler og sortere, utfyller Tvedt.

– Det nye antrekket var det heller ikke det nødvendig å stryke, påpeker Algaard.

Bildet viser Anette Tvedt mellom to sykepleieruniformer fra henholdsvis før og etter 1970.
FØR OG ETTER: Sykepleier Anette Tvedt har skrevet masteroppgave om sykepleieruniformens historie. Her står hun mellom to varianter brukt henholdsvis før og etter 1970, utstilt på Haraldsplass diakonale høgskole.

Den siste store – på mange måter den største – omveltningen på sykehuset kom i 1993. Fra da av kunne sykepleiere på Haukeland iføre seg kjønns- og profesjonsnøytrale antrekk bestående av kittel og bukse.

– Det var en stor forandring som kom, for da ble alle like, sier Tvedt.

Fra da av ble samme arbeidsantrekk brukt av både sykepleiere, bioingeniører, fagarbeidere, portører og leger.

– Man kan jo spørre seg om vi er på vei til å gå vekk fra å vise at vi er sykepleiere. Selv synes jeg yrket vårt er noe vi skal være stolte av og ikke skjule. Samtidig står likhetsprinsippet sterkt i Norge. Vi skal helst ikke skille oss ut.

Rødt på grønt

Selv om det for utenforstående ikke lenger er like enkelt å skille sykepleiere fra andre yrkesgrupper i en travel sykehuskorridor, er det likevel, ifølge Tvedt, mye et øvet øye kan lese ut av dagens antrekk og tilbehør.

– Hvis man jobber på sykehuset, kjenner man igjen yrkesgruppene på interne koder; hvordan man bærer et stetoskop, hvilken type stetoskop, antall callinger, type callinger og sånne ting.

Antrekkets farge kan dessuten indikere tilknytning til ulike avdelinger. Den røde kittelen ved Mottaksklinikken på Haukeland, der Tvedt selv jobber, skal for eksempel symbolisere energi, aktivitet og handling.

Grønt arbeidsantrekk hører til spesialavdelinger, som toraksintensiv, brannskade og ikke minst inne på operasjonsstuene.

– Én årsak er at blod virker mindre truende eller ubehagelig å se på mot grønt versus hvitt tøy, forklarer Tvedt.

– Samtidig er det så sterkt lys inne på operasjonsstuene at hvitt kan virke blendende.

Ulike hygienekrav

I sitt masterarbeid har Tvedt også sett på hvordan norske lærebøker i sykepleie har argumentert for arbeidsbekledningen opp gjennom tidene.

Mens det i starten handlet mest om estetikk og å markere utdanning og klassetilhørighet, var det etter hvert hygiene som fikk klart høyest prioritet.

– Hindring av smittespredning er nevnt allerede i doktor Anton Jervells «Lærebok for sykepleiersker» fra 1941, men det er først på 90-tallet at hygienehensynet blir enerådende, forteller Tvedt.

Hun har tidligere jobbet ved et sykehus i Sydney, og ulikhetene mellom norsk og australsk uniformspraksis vekket en interesse i henne for temaet.

– Der var vi selv ansvarlige for å anskaffe og vaske antrekkene, og det var ingen garderobe på sykehuset. Vi gikk derfor til og fra jobb i uniform. Det var allment akseptert. Første gang jeg gjorde det, fikk jeg dårlig samvittighet, for her i Norge har man ikke lov å bevege seg utenfor sykehusområdet i arbeidsantrekk.

En annen vesentlig forskjell, forteller Tvedt, var at man ved sykehuset i Sydney lett kunne gjenkjenne ulike profesjoner ut fra hvordan de gikk kledd: Sykepleiere hadde blå bluse med skjørt eller bukse i samme farge. Fysioterapeutene var gjenkjennelig med sine piqueskjorter. Logopedene hadde en rød bluse.

Sykepleier uansett antrekk

Det har gått 24 år siden den siste «revolusjonen» i sykepleierbekledningen ved Haukeland. Tvedt synes det er vanskelig å se for seg hva en ny stor endring vil kunne innebære.

– Det eneste som kan skje, tenker jeg, det er at man går tilbake til uniformer for å vise hvem man er, som i for eksempel Australia. At en sykepleier skal kunne skilles fra en fysioterapeut og en bioingeniør fra en radiograf.

Anne-Ma Algaard ble pensjonist i 2003. De ulike delene av Hauklands-uniformene – samt papirer, fotografier og mye annet knyttet til et drøyt 40-årig yrkesliv – ligger stort sett pent nedpakket.

– Jeg synes det er historisk riktig at noen tar vare på dette, forklarer hun.

Noe sentimentalt forhold til fordums arbeidsbekledning vil hun likevel ikke vedkjenne seg.

– Du føler deg som sykepleier og oppfører deg som sykepleier uansett antrekk.

Bildet viser bilder og dokumenter knyttet til sykepleier Anne-Ma Algaards yrkesliv.
HISTORISK: Den pensjonerte sykepleieren Anne-Ma Algaard har tatt vare på det meste fra et langt yrkesliv.

    Les også: