Forskningsåret 2016 En viss oversikt

En ordsky basert på beskrivelser av sykepleierelatert forskning i 2016.
VARIERT: Det er stor spredning i forskningstemaene sykepleiere har befattet seg med i 2016.

Sykepleiere bidrar stadig mer til forskning. Nå mener fagfolk det er på tide å få oversikt over hva vi egentlig forsker på.

Det finnes ingen offisiell eller komplett liste over forskning relatert til sykepleiefaget her i landet.

Ikke foreløpig, i alle fall.

– Tiden er moden for å få oversikt over hva det er vi faktisk forsker på, hva forskningsmidlene går til.

Det sier Gro Jamtvedt, som i fjor tiltrådte som dekan for Fakultet for helsefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

– På høyskolene har til nå all helseforskning blitt ønsket velkommen, fordi man ville ha opp aktiviteten og volumet.

Nå tas det grep for å forsøke å få oversikt, og Jamtvedts eget fakultet skal teste ut det såkalte Health Research Classification System (HRCS). Det er et britiskutviklet verktøy for blant annet å klassifisere helseforskning etter type og tema.

– Vi har savnet et system å klassifisere etter, og det er naturlig for oss å prøve ut dette, sier Jamtvedt.

Til nå er HRCS her i landet tatt i bruk av Forskningsrådet for kartlegging av norsk helseforskning finansiert av rådet selv, samt av regionale helseforetak, EU og Kreftforeningen.

– Det kan være at HRCS i dag er for medisinsk orientert, men det er også godt mulig at det vil fungere godt for helseforskningen vi driver med.

33 disputaser og 27 artikler

Selv har vi i Sykepleien forsøkt å få en viss oversikt gjennom å kategorisere fjorårets norske, sykepleierelaterte doktorgradsdisputaser etter tema.

Vi har også kategorisert alle fagfellevurderte artikler publisert i Sykepleien Forskning gjennom tidsskriftets tiårige historie. (Tidsskriftet fins nå på sykepleien.no under fanen «Forskning».)

(De fullstendige oversiktene kan du se ved å benytte QR-kodene i denne saken, eller ved å søke opp «artikkelkatalogen» og «nye doktorgrader» på sykepleien.no.)

I løpet av 2016 registrerte vi totalt 33 disputaser, mens Sykepleien Forskning i samme periode publiserte 27 fagfellevurderte artikler.

Mye om mestring

Alt lar seg ikke klassifisere like enkelt og presist. De fleste studier passer inn under flere ulike temakategorier og det foregår mye relevant forskning som ikke fanges opp her. Vi har dessuten ikke vurdert forskningens kvalitet eller metodebruk.

Dermed sitter vi ikke med fasiten eller noen endelig dom over forskningsåret 2016, men forhåpentlig med en viss pekepinn om hva som dekkes godt og hvilke huller som finnes.

Det kan for eksempel være verdt å merke seg at vi i året om gikk, har registrerte mer forskning knyttet til primærhelsetjeneste enn til spesialisthelsetjeneste.

Vi finner mye forskning som lar seg sortere under relativt vide begreper som «mestring», «kommunikasjon» og «psykisk helse».

Samtidig er det er langt mellom doktorgradsavhandlinger som tar for seg begrensete, kliniske, konkrete problemstillinger knyttet til oppgaver som for eksempel legemiddelhåndtering, ernæring, sårbehandling og stell.

Den type praksisnære studier er noe bedre representert blant de fagfellevurderte artiklene i Sykepleien Forskning.

Et ungt forskningsfelt

– Om andre ser at sykepleieforskning konkret kan bidra til økt pasienttrygghet, bedre behandling og effektivisering av ressursbruken, styrker vi vår posisjon, sier leder i Norsk Sykepleierforbund, Eli Gunhild By.

– I en slik sammenheng er det nok lettere å se direkte effekter og gevinster av forskning rettet mot klinisk praksis.

Samtidig er hun opptatt av at også bredere problemstillinger bør tas opp.

– Fordi sykepleie er relativt ungt som forskningsfelt, trengs også studiene som hjelper oss å sette ting i perspektiv, mener NSF-lederen.

– Vi må også bli bedre på å dele kunnskapen vi har på tvers av institusjoner og fagområder. Derfor er det viktig at vi får mer oversikt over hvilken forskning som faktisk utføres.

– Dersom man mener at sykepleieforskningen skal være nyttig, vil jeg tro at det kliniske og praksisnære bør oppgraderes.

Det sier Signe Agnes Flottorp, fungerende avdelingsdirektør i Avdeling for kunnskapsoppsummering ved Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet.

Etter å ha kikket gjennom Sykepleiens doktorgradsoversikt, synes hun det er levert mange spennende og relevante avhandlinger gjennom 2016.

Men selv om avhandlingene hver for seg kan virke gode, sliter Flottorp med å få øye på overordnete styringsmekanismer bak, både når det gjelder tematikk og metodebruk.

– Jeg mener det er ønskelig med en tydeligere strategi her. Det er viktig å etablere sterkere og større fagmiljøer og samarbeid på tvers, for når mange forsker løsrevet fra andre, er det vanskelig å oppnå høy kvalitet.

Kvalitetskrav nedenfra

Flottorp er også opptatt av at avstanden mellom klinisk praksis og akademia ikke må bli for stor.

– Selvsagt bør det være rom for reflekterende og filosofiske temaer, men sykepleie er – i likhet med medisin – et praktisk fag, og vi trenger mer kunnskap om hva som faktisk virker.

Flottorp nærer nå håp om at den økte interessen for kunnskapsbasert praksis skal få en indirekte, positiv effekt på forskningens kvalitet og relevans.

– Målet er ikke at alle sykepleiere skal forske, men at de skal kunne bruke og vurdere forskning. Det gjør at de vil bli mer kritiske til forskningen og stille krav til kvalitet og relevans.

Kombinerte stillinger

Gro Jamtvedt fra HiOA er også opptatt av å styrke kontakten mellom forskning og praksis:

– Sykepleiere og andre helsearbeidere som tar doktorgrad, har til nå gjerne forsvunnet ut av klinisk praksis. For medisinere er det langt vanligere med kombinerte stillinger, slik at de både kan forske og praktisere, påpeker hun.

– Jeg mener det må legges bedre til rette for at man ansetter sykepleiere med doktorgrad – både i spesialisthelsetjenesten og kommuner – og lar dem fortsette med en viss forskningspraksis samtidig som de arbeider klinisk.

Året som var

– 2016 var et år med stor bredde innen sykepleierelatert forskning. Det er gledelig, men de ulike fagmiljøene må nå bli enda flinkere til å se hva som trengs og hvor det mangler kunnskap, sier NSF-leder By.

Hun mener helseforetak, universitetsmiljøer, høyskoler, utviklingssentre og andre – inkludert NSF – i enda større grad må tenke mer målrettet og strategisk.

– Fremskritt kommer ikke av at flere forsker på det samme fra hver sin tue, men gjennom at man legger stein på stein sammen. Forskning handler også om å feile – teste ut hypoteser og tåle at de ikke stemmer. Vi må hele tiden forbedre oss.

2016 var ellers året da NSF selv begynte å fordele sine forskningsmidler mer strategisk, blant annet for å stimulere flere sykepleiere til å ta doktorgrad.

Det var også året da det ble opprettet en forskerskole dedikert til kommunale helse- og omsorgstjenester, og et nytt regionalt forskningsnettverk for symptomhåndtering og livskvalitet så dagens lys.

– Det trengs helt klart mer forskning i kommunehelsetjenesten, blant annet for å fremme kunnskapsbasert praksis, mener By.

– Mer spesifikt, vil et felt som velferdsteknologi bli særlig viktig i tiden fremover. Her vet vi det er mye å hente, ikke minst innen sykepleie.

Les også: