fbpx Reinspikka science fiction Hopp til hovedinnhold

Reinspikka science fiction

Ethan Hawke i filmen "Gattaca".
DYSTOPI: I fremtidsdystopien "Gattaca", som så ofte i science fiction, fremstilles helsevesenet som noe sterilt og automatisert, fullstendig fritt for menneskelige hensyn og omsorg. Foto: Columbia Pictures

Et tvers igjennom kunnskapsbasert helsevesen med avansert velferdsteknologi og full kontroll i alle ledd – er det sikkert at det er så lurt, da?

I den amerikanske science fiction-filmen «Gattaca» fra 1997 er menneskenes individuelle, genetiske egenskaper kartlagt ned til minste detalj.

Nye liv designes til perfeksjon i laboratorier. Svake embryoer og uønskete gener plukkes nennsomt vekk, for alle vil jo det beste for sine barn.

Noen barn unnfanges likevel fremdeles på gamlemåten, med alt hva det innebærer av risiko for svakhet og sårbarhet.

Slike «God children» forvises til samfunnets nedre sjikt og har svært begrensete muligheter innen karriere og familieliv.

Men, som hovedkarakteren Vincent, spilt av Ethan Hawke, sier: «There is no gene for fate.»

Kjølig, mekanisert og sterilt

I «Gattaca» fremstilles helsevesenet noe kjølig, mekanisert og sterilt. Ikke helt utypisk for genren, ifølge Ingvil Hellstrand.

– Innen science fiction er medisinsk behandling ofte strippet for menneskelighet. Teknologien har tatt fullstendig over, og det legges opp til et veldig kontrollert miljø. Det går selvfølgelig ofte forferdelig galt.

Hellstrand er førsteamanuensis ved Institutt for medie-, kultur og samfunnsfag på Universitetet i Stavanger. I fjor disputerte hun for sin doktoravhandling om hvordan grensene for det menneskelige utfordres innen science fiction.

– Fiksjonen, med sin radikale forestillingsevne, kan klare å stille viktige spørsmål som det ikke er enkelt å utforske i andre sammenhenger, forklarer hun.

Portrett av Ingvil Hellstrand
Førsteamanuensis Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger. Foto: UiS

En verden uten omsorg

I både dystopier og utopier utføres gjerne helsetjenester maskinelt og industrielt: Kropper skannes, monitoreres og repareres i sterile miljøer. Det er liten plass til medmenneskelig omsorg og nærhet.

Hellestrand tror sykepleiere bør kunne finne gjenkjennelige problemstillinger fra egen arbeidshverdag og profesjonelle selvforståelse innen science fiction.

– Vi ser for eksempel at teknologibruken har økt veldig for mange sykepleiere. Samtidig er ikke dette en yrkesgruppe som tradisjonelt beskriver seg selv som teknologibrukere, påpeker hun.

Selv om mange science fiction-filmer, -serier, og -romaner har handling lagt til en nær eller fjern fremtid, behøver ikke dette tas bokstavelig som visjoner eller spådommer om hvordan ting kan komme til å bli.

– All fiksjon handler på et grunnleggende plan om samtiden og om å sette virkeligheten her og nå i perspektiv, forklarer Hellstrand.

I noen tilfeller ser man likevel at tiden og vitenskapen tar fantasien igjen, og teknologiske nyvinninger kan omtales som «reinspikka science fiction».

Hellstrand trekker frem «Frankenstein» av Mary Wollenstoncraft Shelly som illustrasjon.

– Monsteret her er et eksempel på en post-human kropp. Det som var en gotisk skrekkhistorie for snart 200 år siden, er nå nærmest blitt en realitet, sier hun.

Jaret Leto som 118-åring i filmen "Mr. Nobody".
INGEN: Tap av minner, identitet og grenser for livsforlengelse er tema som utforskes i filmen "Mr. Nobody". Foto: Oro Film

Evig liv

 

Filmplakat for James Whales "Frankenstein" (1931).
MENNESKESKAPT: Mary W. Shelleys klassiker "Frankenstein" omtales ofte som tidenes første science fiction-roman, og tar opp etiske og eksistensielle spørsmål som er aktuelle den dag i dag. Illustrasjon: Universal Pictures

 

En utvidelse av livets naturgitte begrensninger, som i «Frankenstein», er et kjent tema innen både fantasy og science fiction – fra vampyrmytologi til historier om tidsreiser, kloning og kunstig intelligens.

– Der finnes utallige fortellinger der man strekker livet langt inn i det umulige. Mennesker som aldri dør eller blir veldig gamle. Eller man vrir på forestillinger om tid og rom, som i filmen «Interstellar» eller tv-serien «Dr. Who».

Etiske og samfunnsmessige konsekvenser av at folk lever stadig lenger, er en aktuell diskusjon, og et felt der Hellstrand tror fiksjonen har noe å bidra med.

– Utviklingen kan for eksempel utfordre vår forestillinger om generasjoner og familie, påpeker Hellstrand.

Hva skjer dersom det blir normalt å overleve sine barn og barnebarn? Om vi rent fysisk kan leve i 200 eller 300 år – hvordan påvirker det oss sosialt og psykologisk? Hva om vi i fremtiden tilbringer det aller meste av våre liv som pensjonister? Hva om fysiske kropper kan holdes friske nærmest i det uendelige, mens alle minner svinner ubønnhørlig hen? 

– Dette er ting som for eksempel tas opp i filmen «Mr. Nobody» - hvilke valg man tar når livet ikke er begrenset på samme måte som i dag.

Jaret Leto som 118-åring i filmen "Mr. Nobody".
INGEN: Tap av minner, identitet og grenser for livsforlengelse er tema som utforskes i filmen "Mr. Nobody". Foto: Oro Film

Relevante spørsmål

Ifølge Hellstrand, er svært mye av dagens mainstream science fiction opptatt nettopp av spørsmål med høy relevans for helsesektoren.

– Det reflekteres for eksempel mye over etiske og eksistensielle konsekvenser av teknologiske muligheter. Man diskuterer om hva som er riktig å ta i bruk av ulik teknologi, hvordan og for hvem.

Det er ingen mangel på problemstillinger som dukker opp parallelt i fiksjon og i helsefaglige fora for tiden: Hvor lenge bør et liv forlenges? Hvor mye bør vi gripe inn i og påvirke naturens egne prosesser? Hvem bør prioriteres når det ikke er nok til alle? Hvor mye er det sunt å vite om medfødte disposisjoner? Hvor går grensene mellom individ og kropp?

– Jeg tror science fiction kan bidra til mer åpne refleksjoner rundt dagens praksis og være nyttig når grunnlaget for veien videre skal legges, sier Hellstrand.

There is no gene for fate

Vincent A. Freeman (Ethan Hawke) i "Gattaca"

All fiksjon handler på et grunnleggende plan om samtiden

Ingvil Hellstrand
Les også: