9 tips ...

1. Tenk smått

Nasjonale reformer, radikale omorganiseringer og full utrulling kan se flott ut på papiret, men utspiller seg sjelden helt slik man har tenkt seg.

Innovasjonsforsker ved BI, Thomas Hoholm, understreker at «innovasjonskultur» helt grunnleggende, dreier det seg om å bygge et miljø der man aktivt prøver og feiler. Ideer må raskt testes ut i praksis, og de som skal gjøre noe på en ny måte, må være trygge på at endringen har, eller i det minste kan ha, en reell gevinst.

– Noen store endringer må nødvendigvis også komme ovenfra og utenfra, men da er det viktig at man er organisert for å ta imot og tilpasse disse endringene lokalt.

2. Show me the money!

Den økonomiske organiseringen av offentlig sektor utgjør, ifølge Thomas Hoholm ved BI, en stor utfordring i helsevesenet. Når oppgaver flyttes fra for eksempel sykehus til kommunehelsetjenestene, følger ikke penger og andre ressurser automatisk med.

– Det er svært lite fleksibilitet når det gjelder å flytte ressurser etter behov. Vi så dette ikke minst i forbindelse med samhandlingsreformen, som medførte at primærhelsetjenesten fikk sykere pasienter uten at ressursene ble rokert tilsvarende, sier Thomas Hoholm.

FAKTA

87 % - andelen sykepleiere i kommunale helse- og omsorgstjenester som mener arbeidsbelastningen har økt etter samhandlingsreformen.

Kilde: Telemarksforskning

3. Tenk sikkerhet fra starten av

Noe som kan bremse endring innen helsevesenet er hensynet til pasientsikkerhet og personvern.

Om en ny elektronisk pasientjournal ikke er testet opp og i mente, kan sensitive opplysninger fort komme på avveier. I verste fall kan pasienter dø i overgangen mellom gammel og ny organisering.

Sykepleie handler om mennesker – ofte i sårbare livssituasjoner. Derfor er det viktig å ta høyde for pasientsikkerhet og personvern allerede under idéutviklingen, slik at endringer kan testes ut i en tidlig fase.

4. Ikke finn opp hjulet på nytt

Innen norsk helsevesen er det mye enklere å få støtte til prosjekter og begrenset uttesting, enn til permanent og bred implementering. Det understrekes av flere kilder Sykepleien har snakket med i forbindelse med denne saken.

For forskere og praktikere kan det nok også være artigere å finne ut om deres egen idé faktisk kan ha noe for seg, enn gjøre det møysommelige arbeidet med å få andres ideer satt i system.

– En enkel, men god definisjon som ofte brukes om innovasjon er «nytt, nyttig og nyttiggjort». Jeg foretrekker å også inkludere formuleringen «endring av praksis», da den synliggjør hvor problemet gjerne ligger, sier Thomas Hoholm.

5. Få alle med på laget

Skal man lykkes, må alle trekke i samme retning. Det kan virke selvsagt, men det er ofte her ting skjærer seg.

– I ledelsesstyrte endringsprosesser glemmes det ofte et hvor viktig det psykososiale arbeidsmiljøet er, påpeker Marit Christensen ved NTNU.

Det holder ikke at noen har analysert seg fram til hvordan ting kan gjøres bedre, billigere eller sikrere. Om ikke praktikerne involveres tidlig og innser nytten, skal det mye til å lykkes.

Du har kanskje selv kjent på frustrasjonen over å få en omorganisering tredd ned over hodet. Noen har bestemt at dette må vi bare gjøre. All informasjon er tilgjengelig på intranettet. Noen spørsmål?

– Det må gis riktig informasjon, til de rette personene, på rett tidspunkt, i riktig mengde og gjennom i riktige kanaler. Det er og viktig med arenaer som åpner for dialog. Reell medbestemmelse må til for å få gode prosesser.

Like viktig er det at ledelsen oppmuntrer praktikerne til selv å ta initiativ. Sykepleiere kjenner ofte hvor skoen trykker, men selv den mest iherdige ildsjel må gi tapt mot en sta ledelse.

6. Risiko må belønnes – og ikke kun med penger

Det heter seg at forandring fryder, men stemmer det? Kan hende når det er snakk om en ny sofa eller klesstil, men i bunn og grunn er vi vanedyr som søker trygghet og stabilitet.

– Et begrep man ofte møter innen mitt felt, er «endringsmotstand». Det henspiller på at folk generelt ofte vil være mot endring, sier Marit Christensen ved NTNU.

Det er selvsagt store individuelle forskjeller her. Mens noen blir rastløse av ethvert tilløp til rutinearbeid, blir andre stresset av alt som utfordrer status quo. En ting hva man i utgangspunktet tåler og setter pris på av utfordringer. Noe annet er hva man kan gjøre noe med.

– Ledelsen bør være opptatt av å styrke det psykososiale miljøet – av kommunikasjon, støtte, anerkjennelse samt de ansattes opplevelse av respekt, rettferdige prosesser og kontroll.

Noen tyr til økonomiske insitamenter, men ifølge Christensen er slikt sjelden tilstrekkelig.

– Dersom du føler at du blir noenlunde rettferdig betalt for det du gjør, kommer andre faktorer høyere opp. For sykepleiere vil jeg tro det meningsfylte ved arbeidet – å bidra til samfunnet og å bedre folks livssituasjon – er en vesentlig motivasjonsfaktor.

«Hvis vi har ulike alternativer å velge mellom og går for det vi kjenner fra før, utløses et belønningssignal i hjernen. Den oppmuntrer oss altså til å velge det som er kjent for oss.»

Katarina Gospic, svensk hjerneforsker til Aftenposten 21. juli i år

7. Svelg stoltheten din

De som jobber i helsevesenet har ofte høy utdannelse. Ifølge Thomas Hoholm står doktorgradene langt tettere her enn i noen annen sektor. Paradoksalt nok kan dette utgjøre en bremsekloss.

– En endring innebærer gjerne at noen får nye oppgaver og mister andre, forklarer han.

– Har du investert mye i egen kompetanse, kan du bli tilbakeholden overfor endringer som gjør at du får mindre igjen for investeringen. I våre studier har vi sett sterkest profesjonskamp innen spesialisthelsetjenesten på felt med høy, faglig prestisje. Primærhelsetjenesten er, slik sett, mer samhandlingsorientert, sier Hoholm.

NSFs Kari Elisabeth Bugge er ikke enig i at mer utdanning og spesialisering blant sykepleiere kan hemme utvikling.

– Tvert imot, vil jeg si. Det å investere i spesialisering og fordypning gjør at man kan bli mer endringsvillig, siden man utvikler lysten og evnen til å tilegne seg ny kunnskap, sier Bugge.

– Spesialisering for sykepleiere er dessuten ikke så grenorienterte som det kan være for leger. Selv med en spesialistutdanning, er sykepleiere mobile og fleksible i arbeidsmarkedet.

8. Sørg for overskudd

Det er bred enighet om at mye innen sykepleietjenesten må gjøres annerledes dersom helsebehovene til befolkningen skal dekkes på forsvarlig vis i tiden fremover. Samtidig er nettopp ressursmangelen med på å gjøre endring vanskelig å gjennomføre.

– Vi hører det stadig, ikke minst fra sykepleieledere. Man har nok med å få driften til å gå, og det å utvikle tjenester og ansatte krever overskudd, sier fagsjef i NSF, Kari Elisabeth Bugge.

9. Snakk med hverandre

Mens spesialisthelsetjenesten er giret inn mot diagnoser og det å kurere, handler kommunehelsetjenesten i større grad om mestring og funksjonsevne. Tilsvarende kan sykepleiere ha andre perspektiver enn leger. Ifølge Thomas Hoholm er det en utfordring at helsepersonell ikke snakker «samme språk».

– Forskjellene gjør at man ikke alltid forstår hverandre så godt, på tvers av profesjoner og sektorer, sier Hoholm.

Når endringer så utfordrer roller og oppgaver, kan slike kommunikasjonsproblemer skape ekstra og unødig rusk i maskineriet.

– Dette gjør det viktig å ha gode møteplasser.

Hoholm trekker frem innføringen av elektroniske pleie- og omsorgsmeldinger som eksempel (se også egen sak). Ahus opprettet i den forbindelse et forum der de som skulle sende og motta slike meldinger kunne møtes og diskutere forventninger og praksis.

– Vi så at det var veldig ulike settinger hos sykepleiere i spesialist- versus primærhelsetjenesten, og merket veldig tydelig verdien av å snakke sammen.

Tilbake til temaoversikten