Overdose i gresset

Oktober 2015:

Mannen ligger i gresset. Det er åpenbart en overdose. Slikt er på én måte rutine for meg i jobbsammenheng, men dette er likevel veldig annerledes.

Jeg er ute på joggetur og har ikke med mobil. Min første tanke er dermed at det sikkert er noen andre i nærheten med telefon som ringer etter ambulanse, men da jeg ser meg rundt, er det ingenting som tyder på det. 

Stigma

Jeg kommer på hvor engstelige folk kan være for å involvere seg. Ikke minst når det er snakk om rusavhengige, med alt av stigma som følger dem.

Jeg går bort til mannen, sjekker vitale tegn og ser at han holder en sprøyte i hånden.

En refleksjon jeg får, en som overrasker meg, er at jeg et kort øyeblikk lurer på om det virkelig er nødvendig å kontakte ambulanse. 

Hverdagslig

Det kan være flere grunner til at jeg nøler. 

For det første er som sagt overdoser en relativt hverdagslig situasjon for meg, og jeg tenker vel at sjansen er stor for at mannen vil kvikne til av seg selv. Ambulansetjenesten har begrenset med ressurser, og er det nå virkelig nødvendig å belemre dem i dette tilfellet?

113

Jeg kommer heldigvis raskt til fornuft. Det faktum at et menneske ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er god nok grunn til å ta kontakt med helsevesenet. Det er tross alt det jeg selv forteller andre som lurer på hvor grensen går for å ringe 113.

Dermed oppstår en ny utfordring: Siden jeg ikke har med mobil, må jeg forlate pasienten for å få lånt en telefon. Hva om han for eksempel får respiratoriske problemer mens jeg er borte? Vil det være uforsvarlig og kritikkverdig om jeg, som sykepleier, forlater ham?

Nytt dilemma

Jeg tar en beslutning, løper inn på et hotell like ved, presser meg forbi køen i resepsjonen, forklarer situasjonen og får låne telefonen.

Da oppstår nok et dilemma: Skal jeg gi meg til kjenne som sykepleier og dermed innby til en kollegial relasjon med den som sitter på AMK? Jeg kan selv kjenne på litt ambivalens når vi får inn helsepersonell som pasienter og de har sterke meninger om hvordan vi skal gjøre jobben vår.

Nyutdannet

Jeg finner en mellomløsning. Jeg sier at jeg er nyutdannet og at hun i den andre enden sikkert har mer kunnskap om dette enn meg. Likevel spør hun om hvilken hastegrad hun skal sette på ambulansen, men jeg ber henne ta avgjørelsen selv.

Respekt

I ettertid har episoden gjort meg mer bevisst på at yrket mitt ikke er noe jeg kan legge fra meg når jeg går fra jobb. Dessuten har jeg fått en kraftig forsterket og fornyet respekt for ambulansepersonell. 

Det slo meg jo underveis at mannen når som helst kunne våkne, være aggressiv og veive med kanylen. Når vi får inn overdosetilfeller på jobben, er forholdene tross alt mer kontrollerte. Vi er innendørs, har utstyr, god belysning, er mentalt beredt og har mange kollegaer rundt oss. 

Dem vi får inn, har heller ikke skitne sprøyter i hendene. Om de har hatt det, har ambulansefolkene tatt slikt fra dem.