fbpx Jenta som ­­ble sykepleier Hopp til hovedinnhold

Jenta som ­­ble sykepleier

Bildet viser sykepleier Frøya Marie Vinjar Eid.
KLAR: Gjennom en lengre sykdomsperiode fikk Frøya Marie Vinjar Eid oppleve på nært hold hva sykepleiere faktisk gjør og bidrar med. Erfaringen ble utslagsgivende for jentas yrkesvalg. Foto: Ingvald Bergsagel

I sommer ble Frøya Marie Vinjar Eid sykepleier. Hvordan gikk det til? Alle har sin historie. Her er én av dem.

Lørdag 22. april 1989 topper Madonna hitlistene­ i USA med «Like a Prayer». Berlinmuren står støtt – enn så lenge. I Norge styrer Gro sin andre­ ­regjering, og på Gjøvik sykehus kommer ei lita jente til verden.

Foreldrene hadde tenkt å kalle henne bare Frøya, men farmor mente det var et navn for kyr og hunder. Mellomnavnet Marie ble lagt til, så kunne jenta velge selv hva hun ville bruke.

Drøyt 26 år senere står jenta – nå en ung kvinne – smilende­ og bunadskledd mellom mamma Eli og pappa Arve utenfor ­Lovisenberg diakonale høgskole i Oslo. Dagen er endelig ­kommet. Veien har vært lang, men 16. juni i år fikk Frøya ­Marie Vinjar Eid sin autorisasjon som sykepleier. 24. august startet hun yrkeslivet for alvor, som trainee på Bærum sykehus.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor ble nettopp hun sykepleier?

– Vil du ha den lange eller den korte versjonen? spør Frøya.

Bildet viser Frøya Marie Vinjar Eid som nyfødt.
Starten: Denne vesle jenta, født 22. april 1989, skulle vokse opp til å bli sykepleier. Foto: Privat

Valgene vi tar

Det er grundig fastslått at Norge vil trenge langt flere sykepleiere i årene som kommer. Da kan det jo være interessant å se på hva som er utslagsgivende for dem som faktisk velger å bli det.

Det er dem som kan peke på én bestemt hendelse eller faktor­ som var avgjørende for deres valg av utdannelse og yrke. For andre er det en vrimmel av variabler og tilfeldigheter som styrte­ livsveien.

I en undersøkelse Respons analyse foretok blant 500 norske ungdommer i 2014, oppga 78 prosent interesse for faget som én av årsakene til deres valg av utdannelse. Gode muligheter for jobb kom på andreplass med 49 prosent, mens 30 prosent oppga gode evner eller karakterer i faget.

Det heter seg ellers at eplet ikke faller langt fra stammen. Det stemmer, men mest for visse yrkesgrupper, ifølge en studie­ gjennomført av professor Håvard Helland og kollega Øyvind Wiborg i fjor. Da disse forskerne så på utdanningsvalget til alle som var født i Norge mellom 1955 og 1978, viste det seg at eplet falt kortest når «stammen» var lege, jurist, sivilingeniør eller tannlege. Til Forskning.no påpeker de at dette til dels er yrker der det kan lønne seg for mange å overta foreldrenes praksis. Barna kan dessuten nyte godt av nettverk og lettere få jobb i foreldrenes firma, faktorer som i mindre grad må kunne sies å spille inn for barn av sykepleiere.

Studentenes motivasjon

Når det gjelder motivasjonen til de som velger å bli sykepleiere, står visse fordommer og gamle­ sannheter for fall.

Et ønske om å yte omsorg har nok lenge blitt betraktet som en dominerende motivasjon, men ifølge professor Bente Abrahamsen ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus, er dette ikke lenger det eneste typiske. ­Studier viser at også karrieremuligheter, lønnsbetingelser og sågar «action» oppgis som vesentlige motiver som har styrt studievalget til fremtidens sykepleiere. Det forklarer Abrahamsen i sitt bidrag til boka «Engasjement og læring».

En studie Abrahamsen selv gjennomførte i 2006 sammen med Marianne Dæhlen, indikerer at vår tids kvinnelige sykepleierstudenter kan deles inn i to like store hovedgrupper: «de ensidig hjelpemotiverte og de som er både inntekts- og hjelpe­motiverte». Et noe kanskje overraskende funn i sistnevnte ­undersøkelse, er at kvinnene som valgte sykepleie, vektla gode­ inntektsmuligheter like sterkt som medisinstudentene.

For Frøya Marie Vinjar Eid spilte derimot lønn og den slags en forsvinnende liten rolle i valget.

– Jeg mener jo at lønna er for lav. Dessverre er nok slikt en viktig faktor for mange, men selv om sykepleierlønna skulle stige­ kraftig, håper jeg ikke det er det som blir avgjørende for folk. Jeg mener man uansett bør ha en indre motivasjon for å velge dette yrket.

Katt og kaniner

Vi treffer den ferske sykepleieren en varm sommerdag på en kafé i Oslo.

Det er gått noen uker siden hun var ferdig med studiet. Det er fremdeles noen uker til hun starter opp på Bærum sykehus. Det er tid til litt ettertanke om hvorfor det ble nettopp sykepleier av henne.

Hun har uansett ikke fulgt i foreldrenes fotspor. Moren er utdannet aktivitør og var hjemmeværende frem til Frøya var åtte­ og foreldrene skilte lag. Da begynte moren som SFO-lærer. Faren, som er utdannet ingeniør og økonom, driver sitt eget eiendomsselskap.

– Jeg kjenner ikke til at noen i slekten har vært sykepleiere, og ingen av mine nære barndomsvenninner valgte samme vei heller, forteller Frøya.

Trygg oppvekst

Hun var en etterlengtet attpåklatt. Vokste opp i utkanten av Gjøvik – i enebolig rett ved skolen med store­brødrene Andreas og Christian, henholdsvis åtte og ti år eldre.

– Det var en trygg oppvekst med godt miljø, sier Frøya i dag.

Mamma Eli forteller om ei knalltøff, lita prinsesse. Om ei jente­ som på den ene siden var veldig «jente» – som lekte med dukker og var glad i dyr – og samtidig hadde bein i nesa så det holdt.

– Jeg synes hun var veldig grei og snill som liten, men det kan nok ha å gjøre med at jeg hadde øvet meg på to gutter først, ­sier moren.

– Da er du vant til at det er litt røft.

Bleieskiftende brødre

Veslejenta vokste opp omgitt av omsorg. Brødrene stilte opp og tok vare på henne fra starten av. 

– Hun var neppe mer enn et par uker gammel da Christian skiftet bleie på henne første gang, minnes Eli.

I ettertid tror hun nok dette kan ha bidratt til at datteren til slutt valgte som hun gjorde.

– Jeg tenker vel noen ganger at dersom du har vokst opp med mye omsorg, så har du erfart hva dette betyr. Jeg hadde selv mor og mormor som var utpregete omsorgsmennesker, og Frøya har fått empati inn med morsmelken.

Eli forteller ellers om en familie der alle er veldig glade i dyr, men at Frøya tar kaka.

– Hun var ikke store jenta da hun tok fullt ansvar for hesten Black Forrest Princess, som bestefaren hadde kjøpt. Hun dro opp i stallen rett etter skolen – møkka og ordna.

Allerede som toåring fikk Frøya ansvar for sitt første kjæledyr; en kanin. Den første hunden kom da hun var to eller tre. ­Siden har både hest, katt, skilpadde og tarantella fått plass ­under hennes beskyttende vinger.

– Jeg tror nok det kan ha påvirket meg. Det er mye ansvar å være sykepleier, og jeg har vært vant til å få ansvar for andre fra svært tidlig alder, sier Frøya i dag.

Bildet viser Frøya Marie Vinjar Eid som barn mens hun holder et lam.
Dyregod: Omsorg for dyr preget oppveksten til Frøya, som tidlig var med på lamming. Foto: Privat

Blod og gørr

Hun minnes ellers en tidlig fascinasjon for ting som kan få andre til tvert å droppe tanken om et yrkesliv innen helsevesenet.

– Alt som har med operasjoner, blod, sprøyter og så videre har alltid fascinert meg, forteller hun.

– Jeg har sett mye på sykehusserier og -dokumentarer, for å si det slik.

Frøya erindrer spesielt én gang da storebror Christian ­skadet seg og fikk sår oppover hele armen. Selv var hun 13 år og ble med på sykehuset.

– Jeg husker at jeg synes det var så spennende å se på da ­sykepleierne behandlet såret.

– Ellers var jeg mye med på lamming på gården til mine ­besteforeldre, og lærte da at blod og gørr ikke nødvendigvis var så farlig.

Sykdommen

Det er derimot verken dyrene eller fascinasjonen for sårpleie Frøya trekker frem da vi spør hvorfor hun til slutt valgte sykepleiestudiet. Beslutningen kom i kjølvannet av en lang og tøff sykdomsperiode.

Gjennom det meste av ungdomstiden kjempet Frøya Marie­ en hard kamp mot spiseforstyrrelser. Det ble mange møter med flinke leger og psykologer, forteller hun, men det var en annen yrkesgruppe som imponerte den unge piken mest.

– Det var sykepleierne som virkelig tok vare på meg.

Frøya forteller engasjert om hvilket inntrykk det gjorde å se hva sykepleiere faktisk bidro med.

– Yrket er så mye mer mangfoldig enn mange tror!

Der og da satte hun seg to mål:

– Jeg skulle bli frisk, og jeg skulle bli sykepleier.

Begge deler skulle ta sin tid.

Kamp for å komme inn

Det var nemlig ingen selvfølge at Frøya skulle få oppfylt drømmen om å bli sykepleier.

På grunn av sykdommen, hadde hun ikke fått fullført videregående, og for å få generell studiekompetanse måtte hun ta opp flere fag.

Etter først å ha fått avslag, kom Frøya Marie til slutt inn på spesielt grunnlag og startet opp studiet høsten 2012. Da var hun 23 år gammel.

– For meg ga motstanden en voldsom motivasjon for å vise at jeg virkelig fortjente plassen, forteller hun.

Mange hopper av

Norge vil som nevnt, trenge mange flere sykepleiere i årene fremover, men vil nok unge velge yrket?

På ett vis ser det positivt ut. Rekordmange søker seg til sykepleieutdanningen, og ved samordna opptak var det i år en økning på over 17 prosent sammenliknet med året før. Samtidig er frafallet høyt. Rundt 60 prosent fullfører på normal tid, og antallet ferdig uteksaminerte sykepleiere har stått nærmest på stedet hvil de siste ti årene. Det er med andre ord ikke nok at mange søker seg til studiet. Vel så viktig er det at de som velger det, vet hva de går til. Samtidig kan det tenkes at mange kunne ha vurdert sykepleie, dersom kunnskapen om hva studiet og yrket faktisk gikk ut på, var mer i samsvar med virkeligheten.

Frøya tror mange unge undervurderer studiet og hvor omfattende faget er.

– Selv har jeg ikke et øyeblikk vært i tvil om at jeg har valgt riktig, men jeg opplevde at mange medstudenter hoppet av under­veis. Jeg tror det bidrar at fremstillingen av sykepleieryrket i media ofte begrenser det til omsorgsrollen, men det er så mye mer som er viktig!

Klisjeen om sykepleiere

I forbindelse med Sykepleiens temanummer i sommer om fremtidens varslete sykepleie­mangel, spurte vi 73 niendeklassinger hva de ville bli.

Kun to av dem hadde «sykepleier» på sin topp fem-liste over prioriterte yrker. Til sammenlikning hadde elleve elever krysset­ av for «skuespiller», ti for «toppidrettsutøver», åtte for «klesdesigner» og sju for «fotomodell».

– Jeg klarer ikke å se blod, forklarte én.

– Jeg liker å hjelpe andre, men ikke på den måten sykepleiere­ gjør, svarte en annen.

– Klisjeen er vel at det handler om å tørke gamle mennesker bak, men sykepleie handler om kommunikasjon, samfunnsansvar, anatomi, psykologi, ernæring, etikk, jus og mye, mye mer, påpeker Frøya.

Det som overrasket henne selv mest i løpet av studiene, var hvor mange og viktige roller sykepleiere spiller gjennom et pasientforløp.

– Jeg ble dessuten forbløffet over hvor vesentlig det er med god kommunikasjon på alle plan, også hvor interessant helse­politikk kan være, ler hun.

Flere menn

En tilsynelatende evig utfordring for sykepleie­standen, er å friste flere menn inn i yrket. Fordelingen har lenge­ vært rundt ni til én i kvinnenes «favør», noe Frøya tror kan ­skyldes utbredte misforståelser om hva yrket i realiteten går ut på.

– Sykepleie blir gjerne sett på som et kvinneyrke, og mange forbinder det kun med omsorgsbiten. Jeg tror vektlegging av det aspektet er feil markedsføring. Ikke minst om man virkelig ønsker flere menn.

Ifølge Frøya er sykepleie et fag der det trengs masse tøffe karer­ til ulike oppgaver, og hennes oppfordring til både gutter og jenter som måtte befinne seg i tenkeboksen er klar:

– Velg sykepleie! Det er et fantastisk og spennende yrke!

Bildet viser Frøya Marie Vinjar Eid i bunad mellom foreldrene Eli og Arve. Det er tatt dagen da hun fikk sin sykepleierautorisasjon.
Ferdig: I juni fikk Frøya sin autorisasjon. Mamma Eli og pappa Arve var med. Foto: Privat

Det var sykepleierne som virkelig tok vare på meg

Frøya Marie Vinjar Eid, sykepleier

Jeg skulle bli frisk, og jeg skulle bli sykepleier

Frøya Marie Vinjar Eid, sykepleier

Sykepleie handler om kommunikasjon, samfunnsansvar, anatomi, psykologi, ernæring, etikk, jus og mye, mye mer

Frøya Marie Vinjar Eid, sykepleier
Les også: