Stolt av å bære min hvite uniform

Gjennom studenttiden møter en mange pasienter i ulike settinger. Noen av pasientene fester seg i hodet i lang tid, andre forsvinner like raskt som de dukket opp. Det er ikke nødvendigvis det at pasienten ikke gjør inntrykk, men noen pasienter får man bare en helt spesiell kontakt med eller man kan forbinde pasienten med noen du kjenner.

Felles for de alle er som oftest at de trenger helhetlig omsorg, pleie, behandling og lindring. Enten man er ung eller gammel så glir man plutselig inn i rollen som «pasient». Noen av pasientene har kanskje aldri vært på sykehuset tidligere? Jeg prøver å tenke på noe jeg en gang fikk høre om at enhver dag på sykehuset er unik for pasienten, mens det for sykepleiere og annet helsepersonell er en vanlig arbeidsdag.

Som student er ansvaret for pasientbehandling noe begrenset; en sykepleier skal aldri være langt unna. Plutselig står du der på egne bein som sykepleier, ansvaret økes betraktelig og en skal bli mer selvstendig. Skummelt? Ja, det kan du si. Noen ganger har jeg følt på at det likså godt kunne stått «nyutdannet» på et skilt svevende over hodet mitt. Likevel er det godt å vite at på sykehus står du ikke alene, du har som regel alltid noen i nærheten. Det er ikke teit å spørre. For å være sikker på at en handling eller prosedyre blir gjennomført på riktig måte er det heller bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Uansett; man skal ikke gjøre noe man ikke er faglig skikket til.

Som student skal man forsøke seg på prosedyrer for første gang. Etter appelsiner, dukker på øvingsavdelingen og medstudenter, da er det gjerne pasientene som står for tur. Jeg vet ikke selv hvor høy i hatten jeg hadde vært hvis en ung og uerfaren sykepleierstudent skulle gjennomføre en prosedyre på meg for aller første gang. Som student tror jeg aldri at jeg fikk et «nei» av en pasient til å gjennomføre en prosedyre, til tross for at det var første forsøk. Dette kom gjerne sammen med en uttalelse om at det var sånn man som student lærer.

Nå er jeg ferdig utdannet sykepleier. Ansvaret har økt og ethvert pasientmøte er unikt. Jeg tenker egentlig bare mer og mer på hvor heldig jeg er som får pleie, behandle og lindre. Pasienter legger sine liv i mine og andres hender, hender som de ikke kjenner.

For at riktig tiltak og behandling skal iverksettes, er det nødvendig med ulike undersøkelser og prosedyrer. Og jeg ser at som pasient i dagens helsevesen – da må du være tålmodig. Tiden kan formelig snegle seg avgårde der du ligger og faster alene på rommet ditt, med en sykepleier som kommer innom en gang nå og da, i påvente av en undersøkelse som sannsynligvis blir i dag, men den kan også bli i morgen. Eller at tabletten som du skulle få om få minutter – den fikk du ikke før etter en times tid. Blodtrykk skal tas til faste tider, tabletter likeså. Listen er lang, og man kan kanskje som pasient aldri vite når det banker på en sykepleier som skal gjøre et eller annet?

Jeg er priviligert. Jeg er svært stolt av å bære min hvite uniform etter tre år på høyskole, som autorisert sykepleier. Jeg har i sommer vært ansatt ved en av de største sykehusene i landet og har ikke en eneste dag kunnet tenkt meg en annen jobb. Ved vaktskiftet vet jeg aldri helt hvordan timene fremover vil bli på avdelingen, og det er dette som gjør enhver arbeidsdag så utrolig givende og meningsfull. Ingen arbeidsdag er lik. Yrkeskarrieren er lang – og pasientmøtene vil være ulike og unike. Takk for at jeg får være sykepleieren din.