Hadde ti prosent sjanse for å overleve

Det nærmer seg midnatt. Elektromontør Kåre Jan Sørheim har hjemmevakt. Skjer det noe galt på en av de seks kraftstasjonene i Aurland, er det hans ansvar å rykke ut for å ordne opp. Men nå er ekteparet Kåre Jan og Lillian Sørheim i ferd med å legge seg. Klokken passerer tolv. Lørdag 18. august 2012 har begynt.

I nesten 30 år har Kåre Jan Sørheim jobbet for E-CO Energi, som drifter og eier mange kraftverk i Sør-Norge. Han har nettopp avsluttet en periode som hovedtillitsvalgt. Hver femte uke er han hjemmevakt.

Les mer om brannskader

Feilmelding
Klokken 00:15 får Sørheim melding om feil. Det er kraftstasjonen Aurland 2 som er i trøbbel. Generatoren skulle etter planen koples av strømnettet ved midnatt, men bryteren koplet seg ikke ut som den skulle. Aggregatet må stoppes.

Før var de to som hadde hjemmevakt sammen. Da var også en mekaniker med ut når noe skjedde. Men ordningen er strammet inn, og nå er hjemmevaktene alene. Sørheims kone Lillian liker det dårlig. Hun synes det er et stort ansvar for én person å være alene langt oppi fjellet i både lavspente og høyspente omgivelser.

Kåre Jan er klar til å dra.

– Det tar nok ikke lang tid, sier han til Lillian.

Lysbuen
Det har begynt å regne når han setter seg i bilen. Turen vil ta en knapp halvtime. På veien legger han merke til et telt og en bil ved en parkeringsplass. Han tenker at det er noen polakker som har slått seg ned der.

Klokken 00:42 kjører han inn porten på kraftstasjonen. Han går først til kontrollrommet, men han klarer ikke å kople ut effektbryteren derfra.

Han går ned i rommet der koplingen er montert for å kople ut bryteren der. Hjemme venter Lillian i nattkjolen. Hun greier ikke legge seg før han er tilbake.

Sørheim prøver å løse problemet. Klokken er 00:49. Da skjer det som ikke skal skje, elektromontørers store skrekk: Det eksploderer inni det høyspente rommet der Sørheim oppholder seg. I noen sekunder står flammene ut. På fagspråket kalles det lysbue. Den treffer elektromontøren med stor kraft. Klærne tar fyr, han ruller på golvet.

Men Sørheim er i live. Han får én tanke i hodet: «Jeg må ut!» Får han den giftige røyken i lungene, er det over. Han handler raskt, kommer seg ut av rommet. Mobiltelefonen ligger igjen på golvet. Han prøver fasttelefonen oppe, den er død. Strømmen har gått både på kraftstasjonen og i området. På telefonrøret legger han igjen blodspor.

Porten, som vanligvis åpnes automatisk, er nå stengt på grunn av strømstansen. Han får uante krefter og åpner den med håndkraft.

Legges i koma
Han kjører nedover fra fjellet. Husker bilen og teltet han så. Det er 6–7 kilometer dit.

Driftssentralen hos E-CO Energi ser at strømmen har gått på kraftstasjonen. De prøver å ringe hjemmevakten, men får ikke svar. Brannvesenet varsles. Hjemme er Lillian urolig. Hva skjer? Hvorfor tar det så lang tid? Hun prøver å ringe mannen sin. Hvorfor tar han ikke telefonen?

Mennene i teltet blir vekket av en svart, nedsotet skikkelse. Klærne er i filler og er i ferd med å ramle av ham. Regnet gjør ham godt, men natten er kjølig. Han låner mobiltelefonen til utlendingene. Ringer AMK. AMK får gitt beskjed til den eldste datteren, som er sykepleier.

Mennene øser vann over ham. Det er iskaldt. Sørheim fryser. Brannfolkene kommer først og ser den svarte mannen. Så kommer ambulansen fra Lærdal. Den har brukt 33 minutter på fem mil. Legen som er med, er en bekjent. Han føler seg hjelpeløs, tør knapt å ta i den forbrente kroppen. Men Sørheim blir pakket i tepper. Frosten er smertefull likevel.

Været er for dårlig til at helikopteret kan lande der, det lander i stedet på Voss. Ambulansen kjører dit. På sykehuset blir Sørheim intubert og lagt i koma.

(Les videre under bildet.)

Som en mumie
Imens har Lillian fått telefon fra datteren. Hun får høre at det alvorlig. Nå er hun og begge døtrene på vei til Haukeland sykehus. I regn og vind kjører de i nattemørket. Ektemannen og faren er på vei til samme sted i helikopteret. Lillian er dårlig i magen.

De er framme i halv seks-tiden om morgenen. Etter hvert får de se ham, men kjenner ham ikke igjen. Han er som en hvit mumie. Bare nesetippen og de lukkete øynene hans vises inni bandasjen. Det er ikke sikkert at han overlever helgen, får de vite.

70 prosent av kroppen er forbrent, mest på bryst, rygg og armer. Sjansen for å overleve er 10 prosent.

Arbeidsgiveren E-CO Energi skriver i en pressemelding om sin ansatte: «Kritisk skadd, tilstanden er usikker».

Mor og døtre tar inn på hotell. Lillian sover ikke den helgen. Dør han nå? Men Kåre Jan lever fortsatt når de drar hjemover mandagen.

Det skal bli 20 dagsturer mellom Aurland og Bergen for Lillan og døtrene de neste månedene. Fire timer i bil for hver gang.

Våkner etter fire måneder
De lever i uvisse. Svinger mellom håp og nedturer. Det går framover, men så får han lungebetennelse. Han blir bedre, men så får han gule stafylokokker. Blodforgiftning. Fifty-fifty sjanse for å overleve, sier legene. De lover aldri noe, likevel føler Lillian seg godt informert. Som hjelpepleier skjønner hun mye selv.

Slik er det i over tre måneder. Han er fortsatt i koma. Men i desember går det rett vei. Han våkner. Omtåket. Husker ingenting siden ulykken. Mens familien har lidd kvaler, har pasienten selv verken kjent smerter eller fundert over livet og døden. Lillian kan endelig slappe mer av. Kåre Jan har overlevd og flyttes nå til sykehuset i Førde på avdelingen for rehabilitering. Lillan er der i romjulen.

Nå begynner opptreningen. Medisinene trappes ned. Han får fortsatt sondemat. Men sonden detter stadig ut.

– Nå må du prøve å spise selv, sier Lillian myndig.

Han spiser litt suppe. Spyr. Hun gir seg ikke:

– Spis!

Fra nå går det bare framover, men han har fortsatt sår. Reisetiden til Førde er like lang som til Bergen. Det blir 15 turer til Førde.

Lillian har vært sykmeldt i seks uker denne høsten. Men det er ikke bra å sitte hjemme og tenke, så hun har begynt å jobbe på sykehjemmet igjen. Det er godt å ha døtrene og barnebarna i nærheten.

Han har fortsatt mye sår på kroppen som ikke har grodd skikkelig. Lillian steller sårene med veiledning fra brannskadeavdelingen på Haukeland. Det går jevnt oppover.

Til påske kommer han hjem.

Måtte lære å gå
Sykepleien treffer ekteparet på brannskadeavdelingen. Nå er det godt og vel et år siden han kom hjem. Det er to år siden ulykken.

Sørheim ser ikke ut som en brannskadet mann. Bare noen arr på halsen og hendene er synlig, men ikke iøynefallende. Overkroppen og armene er skjult under den rutete skjorten.

Det er Lillian som vet hva som skjedde her på avdelingen. Kåre Jan husker ingenting.

– Da jeg våknet i desember, hadde jeg ikke kontroll på det jeg sa. Tenkte ikke klart. Hadde jo vært dopet ned i fire-fem måneder. Jeg var i ørska til februar, før det hadde jeg ikke skikkelig hukommelse, forklarer Sørheim.

Han måtte lære å gå på nytt.

– Jeg var muskelløs. Kunne først bare stå i fem sekunder. Måtte få tilbake balansen.

Husker stemmene
Der kommer sykepleierne som har brukt så mange timer på å stelle sårene hans – mens han var i koma. Han husker ikke ansiktene deres. Men han kjenner dem på stemmene.

Intensivsykepleier Liv Jorunn Ulveseth var kontaktsykepleieren hans.

– Det gjorde sterkt inntrykk da han kom til oss. Det var en stor skade og vi visste ikke om vi ville lykkes med behandlingen. Det var på kanten flere ganger. Men det var en positiv oppgave, og det ble jo opptur fra oss, forteller hun.

Ulveseth var relativt ny på avdelingen, og dette var en av de første store skadene hun behandlet. Kollega Jens Weseloh, også han intensivsykepleier, er mer dreven.

– Jeg har jobbet med brannskadepasienter i Hamburg og Bergen i 20 år. Men noen glemmer man aldri, sier han.

Sørheim bekrefter at den stemmen der husker han.

– Det var en så positiv gjeng som pleiet deg. Vi jobber så godt i lag, sier Weseloh.

Ulveseth føyer til:

– Det er positivt at pårørende gjør mye for oss. Vi får ekstra inspirasjon.

Så går de to sykepleierne videre til sine nye pasienter.

– Rart det der med stemmene, sier Sørheim, og har et råd å gi:

– Vær forsiktig med å prate høyt og si aldri negative ting selv om pasienten er bevisstløs. Man kan høre.

(Les videre under bildet.) 

I koma: I fire måneder lå Sørheim i koma. Foto: Haukeland sykehus

Hud fra leggene
Han har fått høre fra personalet at han er heldig som har en så kjekk familie. De mener det er en grunn til at han overlevde.

– Jeg må takke de tre jentene mine. Selv om jeg ikke husker dem, var det viktig at de var der, sier han.

Han takker også brannskadeavdelingen og rehabiliteringen i Sogn og Fjordane. Og arbeidskollegene i ECO som har besøkt ham, særlig i Førde.

Cirka ti hudoperasjoner har det blitt. I høst blir det ny operasjon for å legge mer hud på halsen og under armene.

– Det er litt stivt og stramt, så jeg klarer ikke å strekke armene skikkelig ut. Men mye er tøyd ut på et år, altså.

Huden som er transplantert er hentet mest fra leggene men også fra hofter.

Lillian har vent seg til den nye huden hans, forteller hun, men ikke han. Han synes den er ruglete. Men noen fordeler har de mange hudtransplantasjonene ført til: Før hadde han psoriasis. Nå er den lidelsen vekke.

Før ulykken veide han 86 kilo. Han gikk ned 20 kilo. Nå er han over 80 igjen.

– Men jeg bør ikke bli tyngre nå, for da blir det for trangt i skinnet.

Reguleringen av kroppstemperaturen er ikke som før.

– Jeg fryser ikke, kanskje litt på hendene. Jeg har lett for å bli overvarm og svetter lett.

– Hva gjør du da?

– Setter meg ned.

Lillian har fått mannen sin tilbake, men slapper ikke helt av:

– Når han er forsinket, blir jeg engstelig. Hvorfor tar han ikke telefonen? Han legger den ofte igjen i bilen. Jeg blir skrullete. «Husk nå å ta med mobilen», sier jeg til ham.

Utlendingene som hjalp ham den natten har han ikke funnet igjen, selv om han har bilnummeret deres. Han skulle gjerne ha takket dem. Han tenker på sjokket de må ha fått da den svarte mannen vekket dem den natten.

– Jeg var jo helt nedsotet. Det var bare kjøtt.

Da ulykken skjedde, var Sørheim 62 år. Planen var å jobbe til han var 65.

– Men det ble over og ut med jobb. Jeg ble rådet til å slutte. Men jeg har fått god hjelp av arbeidsgiver.

Grubler ikke
Politietterforskningen av ulykken ble avsluttet og henlagt i oktober 2013. Det ble ikke avdekket straffbare forhold, verken for enkeltpersoner eller selskapet. 

– Og nå er du aktiv?

– Prøver. Men aktiv og aktiv. Det er klart det er masse bevegelser jeg aldri kan klare. Armer og bein er ikke bevegelige som før. Jeg kan ikke knytte nevene, du kan tenke deg hvor hjelpeløs du blir da.

Det går greit å gå på asfalt, men er verre i terrenget.

– Men det er nå så. Jeg er glad jeg er oppegående.

Han har ikke smerter.

– Det dagligdagse går greit. Å ete, å sove. Men det er vanskelig å gjøre noe arbeid.

– Grubler du på det som hendte?

– Ingenting. Har ikke hatt en dårlig natt.

Fakta: Hva skjedde med Kåre Jan?

• Klokken 00:49 18. august 2012 blir Kåre Jan Sørheim truffet av en lysbue på jobb på kraftstasjonen i Aurland i Sogn og Fjordane.
• På Haukelands brannskadeavdeling konstateres 70 prosent forbrenning og 10 prosent sjanse for å overleve.
• I koma blir han operert flere ganger. Ulike komplikasjoner oppstår.
• I desember våkner han fra koma.
• 13. desember flyttes han til rehabilitering i Førde.
• 22. mars 2013 kommer han hjem til Aurland.
• Nå venter han på ny hudoperasjon i høst.

Fakta: Hva er en lysbue?

• En lysende elektrisk utladning som gjerne oppstår som følge av en kortslutning.
• Temperaturen i en lysbue kan bli på flere tusen grader, avhengig av strøm, spenning og metalltype.
• En lysbue kan dermed medføre store skader på personer som befinner seg i nærheten. Brann kan også oppstå på grunn av den høye temperaturen.

Kilde: Wikipedia

Stram hud: Sårene har grodd, men det er vanskelig å knytte nevene.