Ut av synsfeltet

Barmehjertighet kan være en prøvelse, særlig når vi får stakkarne midt oppi fleissen.

I fjor gikk jeg på ski i Rondane nasjonalpark. De myke, snødekte fjellene lå der som et dypfryst bilde av evigheten. Snøen knaket under skiene mine, det var årets kaldeste måned og gradestokken hadde krøpet ned til nærmere 20 minus. Landskapet var helt tømt for alt menneskelig liv. Det er jo sånt vi liker, vi som bor her i nord.

Det vil si, ikke helt. Da vinden blåste opp og gjorde Rondane om til rene Nordpolen, fikk jeg øye på en staselig bygning litt lenger ned. Solbærtoddy og do, tenkte jeg umiddelbart, og satte skiene mine forventingsfullt i snøkanten til selveste Rondeslottet Høyfjellshotell. Men var det ikke noe rart her? Fra andre etasje stirret plutselig flere par mørke øyne på meg gjennom duggete vinduer.

Var det Etiopias landslag på ski? Da jeg forserte døra, ble det fort klart at det var det ikke. Dette fordums hotellet ved randen av nasjonalparken hadde blitt gjort om til asylmottak, med plass til 180 asylsøkere. De stirret nå forbauset på meg, mens jeg forsøkte å fjerne isen fra skjegget.

Vi har en lei tendens her i Norge til å plassere ting vi ikke liker langt ut av synsfeltet. Heller enn å ha asylsøkerne i nærheten av bygdas samvirkelag burer vi dem inne et sted hvor nesten ingen ferdes. Selv der ute i fjellheimen protesterer de lokale hytteeierne. De ville i sin tid gå så langt som å kjøpe den lille private veien som humpet opp til stedet, bare for å stoppe planene om et mottak. De hadde ikke engang lyst til å være vinterferienabo til folk i nød.

Det er pinlig. Ikke først og fremst fordi jeg synes så synd på asylsøkere som må tilbringe disse lange, seige, mørke vintrene på forblåste steder, langt borte fra alt. De vil nok bite tennene sammen.

Det er heller pinlig for oss selv: At vi ikke lenger tåler synet av dem som er mindre vellykket enn oss selv. Vi vil kanskje være fri fra andres lidelser, men risikerer å påføre oss uvitenhet. For ser du aldri en asylsøker, kan det være vanskelig helt å forstå at isolasjonen på et asylmottak i dalstrøka innafor kan være en sann lidelse for folk som ikke har det bra fra før.

Prostituerte, sigøynere, heroinister og asylsøkere – mange vil helst slippe å se dem. Da antallet afrikanske prostituerte i sentrum av hovedstaden for noen år siden økte merkbart, vedtok Stortinget en lov som gjør at folk flest ikke lenger behøver å møte de prostituerte ansikt til ansikt, om de ikke velger det. Politikere ville ikke høre på sykepleiere og annet helsepersonell som fryktet at den nye loven bare ville gjøre det vanskeligere å opprettholde et godt tilbud til denne utsatte gruppen. Nå viser det seg at lovforbudet mot kjøp av seksuelle tjenester bare har gjort at prostitusjonen har funnet nye former. Den er overhodet ikke borte. Men vi ser den ikke.

Så kom tiggerne fra Romania. Små kvinner som sitter ved kjøpesentrene og ser bedende på oss med koppen sin og en håndskrevet plakat. Menn med trekkspill og saksofoner som drar sine repeterende melodier i gågata mens vi skynder oss hjem i vintermørket.

Vis i full størrelse

Nå vurderer partiene på høyresiden et tiggeforbud. De vil forby at fremmede skal mase om penger ved hjelp av sin skrøpelighet. Trolig har de sett seg lei på at stadig flere nødlidende befolker våre gater og at vi blir påført dårlig samvittighet når vi går forbi. Selv norske selgere av gatemagasinene har begynt å irritere seg over de nye tiggerne, fordi de konkurrere om det samme markedet.

Forslaget om et tiggeforbud er motivert av tanken om at personene det handler om egentlig ikke er skrøpelige likevel, men bare del av kriminelle nettverk som ikke vil oss vel.

– Så lenge vi har et system som tillater tigging, er regjeringen med på å lage grobunn for organisert kriminalitet, uttalte sågar Frps Åse Michaelsen i justiskomiteen til Aftenposten. Hun tenkte neppe på Frelsesarmeen, skolekorps og idrettslag.

Regjeringen har nå sagt nei til et slikt forbud. Men den åpner for kommunal meldeplikt for tiggere. Den vil regulere tiggernes atferd, utelukke de papirløse og sette rammer for hvor det er lov å tigge. Det blir vel ikke midt i fleisen på oss besteborgere lenger.

I motsetning til et liggeforbud, loven som forbyr kjøp av seksuelle tjenester, vil et tiggeforbud ikke kunne gjennomføres ved å forby oss å gi penger åpenlyst til noen som holder opp hånden. Det ville tatt seg ut. Man kan neppe forby folk å gi. Det foreslåtte forbudet, som også politiet har sterke ønsker om, må derfor praktiseres ved at ordensvesenet regelmessig renser gatene for sosial nød. Spør du meg, er det en uholdbar tanke. Det vil gjøre Norge om til en festning for de vellykkede.

Hvis det så likevel skulle gå mot et forbud, for eksempel etter valget, spar meg da for argumentet om at det egentlig er til tiggernes beste å forby dem å legge seg ned foran våre føtter. At de bare venner seg til å bli avhengige av oss. Som om et tiggeforbud vil føre til at de ville ta seg en jobb i næringslivet i Romania i stedet. Tiggeforbudets oppdragende virkning er like falsk som å stenge polet foran en høytid.

Personlig håper jeg at vi også i framtiden vil kunne møte tiggere og andre mennesker i sosial nød ansikt til ansikt. Det vil minne oss om at mye i livet er tilfeldig og at vår plikt til å hjelpe andre ikke begrenser seg til skattetrekket.

Skal vi elske vår neste som oss selv, slik Bibelen anbefaler, må vi vite hvordan vedkommende ser ut.