Knallhard kritikk av praksisstudiene

Omfanget og kvaliteten på praksisstudiene i sykepleie, vernepleie, ergoterapi og fysioterapi får hard medfart i kartleggingen ”Kvalitet i praksis” som Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjennomført på oppdrag fra Helsedirektoratet. Kartleggingen omfatter praksisstudiene i både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

– Det er vel kjent at det er vansker med å framskaffe gode og relevante praksisplasser, og at samarbeidet mellom utdanning og yrkesfeltet er uforutsigbart og lite stabilt over tid. Nå viser en ny kartlegging at det også er for liten stabilitet i tilgang på veiledere og veiledningskompetanse, usikkerhet omkring ansvar, rolle og funksjoner, ulikt syn på veiledning og veiledningsmodeller, svakt ressursgrunnlag, manglende finansiering og mangel på forpliktende avtaler og kvalitetssikring, forteller forsker ved NIFU, Joakim Caspersen.

Les: Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. NIFU-rapport 14/2013

Uklart hva som styrer praksis

Det er stor variasjon i hva praksisveilederne bruker for å styre innholdet i praksis.

De fleste oppga at høgskolens rammeplan ble lite benyttet. Veilederne forholdt seg først og fremst til fagplanene utarbeidet ved utdanningsinstitusjonene, og særlig emnebeskrivelser og formuleringer i disse. I noen tilfeller får veilederne egne arbeidshefter fra utdanningen som fastsetter forventet læringsutbytte i praksis. Formuleringene oppleves som uklare og lite oppdaterte av mange praksisveiledere, og mye innsats brukes på å fortolke dem.

Tidspress og lite kvalitetssikring

Praksisveilederne opplevde tidspress i hverdagen, og dette ga også utfordringer for praksisundervisningen. Praksisstudienes plassering i studieåret er i hovedsak styrt av utdanningsinstitusjonenes fagplaner, og dette resulterer i en ujevn bruk av praksisfeltet gjennom året. Mange ga også uttrykk for at trykket og arbeidspresset er så stort at det kan være en utfordring å finne rom til kompetanseutviklingskurs for veiledning, og det er mange steder en stor utfordring å få tatt imot alle studentene på en god måte.

Veiledningsaktiviteten, og kompetanseutviklingen tilknyttet denne, synes å være lite systematisert og kvalitetssikret. Hva som til enhver tid representerer god og hensiktsmessig veiledning var i stor grad overlatt til den enkelte veileders spesielle forutsetninger og skjønn.

For teoretisk fundert

Praksisveilederne mente studiene har blitt mer teoretisk fundert, og at dette har gått på bekostning av hvor forberedt studentene er til undervisningen i yrkesfeltet. Praksisveilederne i flere fag mener at øvelsene studentene gjør på høgskolen i for stor grad framstår som ”kunstige” eller ”oppkonstruerte”, og dermed ikke er praksisnære nok. Dette er en tilbakemelding de også får fra studentene.

Hva er god praksis?

Kartleggingen konkluderer med at god praksis kjennetegnes ved:

o Det er klare planer for praksisstudiet, med tydelige mål.

o Praksis bygger videre på tema/arbeidsmåter man har gått gjennom på høgskolen.

o Forventninger til studentene fra praksisfeltet blir kommunisert studentene i forkant av praksisoppholdet – faglig i form av hva de bør ha lest og kunne i forkant, men også om hvordan arbeidet er organisert og hvordan studentene skal passe inn i dette.

o Studentene setter seg inn i praksisfeltets forventninger.

o Veilederne har veilederutdanning som oppleves som relevant.

o Veilederne opplever at det er klare mål for studiet, som er relevante å evaluere studenter etter. Veilederne forstår målene som er gitt fra høgskolene.

o Det er en person på praksisstedet som har et koordinatoransvar, og som skal følge opp praksisveilederne der.

o Det utarbeides en detaljert plan for praksisveiledningsperioden, med planer og mål.

o Dokumentere system for veiledning (og kvalitetssikring av denne).

o Det finnes en plan for kompetanseutvikling for veiledere.

o Det finnes et etablert system for kontakt mellom høgskole og praksissted.