Ser saken fra én side

Stikkord

Anne Lindboe har sett hvor onde foreldre kan være. Det er nyttig når jobben er å beskytte barn. I år satser barneombudet på helse.

Barnas beskytter skritter lett av gårde på heldekkende røde tepper. Hun passerer en enorm bamse i en sofa. Inne fra sitt hjørnekontor kan hun se rett ned på Karl Johans gate. Hun slår seg ned i salongstolen.

Anne Lindboe er stadig i mediene. Alltid insisterende på å se saken kun fra én side: Barnas. Etter åtte måneder har hun flere treff på Google enn forgjengeren Reidar Hjermann fikk på åtte år.

Barneombudet kan ikke sanksjonere. Derfor har hun sirklet inn noen som kan: Fylkesmennene.

– De har vide mandater. Vi bruker noen ganger enkeltsaker, for å ansvarliggjøre.

– For hva da?

– For eksempel mobbing. Mange barn blir mobbet på skolen – uten at noen tar grep.

Historien om Sebastian med dysleksi som ble mobbet i ti år er et eksempel på hvordan det ikke skal være i norsk skole.

– Tiltak kan være vedtatt, men ingenting skjer. Fylkesmenn følger ikke opp skolen. Da stimulerer vi til å ta saken opp på nytt. I siste instans kan fylkesmannen gi bøter. Barn som mobbes skal få rask, god hjelp.

Hun ser motsetningen gang på gang: Voksnes frihet til å bestemme versus tvang av barn. Som oftest vinner de voksnes perspektiv.

– Hva avgjør hvilke enkeltsaker du går inn i?

– Alvorlighetsgraden. Og hva som er satsingsområde. I fjor var det skole.

 

I ÅR ER DET HELSE. Det har Lindboe bestemt. Lege ble hun i 2000, barnelege elleve år senere. De siste årene jobbet hun med voldsutsatte og misbrukte barn på Oslo universitetssykehus. Rettsmedisiner er hun også.

Få vet mer enn henne hvor onde voksne kan være mot barn: De brenner dem, stenger dem inne i tørketromler, banker dem med balltre. Piner dem til de nesten dør. Og til de dør.

Nå har hun pause fra lemlestete barnekropper. Men alvoret slipper hun ikke: Klagene handler ofte om barnevern og mobbing.

– Rett til helsehjelp er mindre kjent. Folk skjønner ikke hvor de skal melde fra om at skolen mangler helsesøster.

Lindboe er fan av helsesøstrene. Hun håper og tror de vil bli flere.

– Det gjelder å holde trøkket oppe. Barn og unge vil ha dem på skolen, og ingen kan som helsesøstrene fange opp vold og omsorgssvikt tidlig. Rus, psykiske problemer, mobbing – listen er lang som et vondt år.

Hun berømmer Sykepleien for saken om helsesøstre som ikke har tid til å gjøre det de skal. (Sykepleien 2/2013 og sykepleien.no)

– Kjempebra!

Nå skal barn lære seg å si stopp. Skolen skal undervise om vold og overgrep.

Det er ikke bare bare for en lærer, tror Lindboe. Hun ser heller for seg helsesøstre i den rollen.

– De er vant til å snakke om kropp og følelser.

Men også helsesøstre forsømmer seg: De melder altfor sjelden om barn som utsettes for overgrep.

– Det er ikke lett å melde når man også har taushetsplikt?

– Alle har en selvstendig meldeplikt. Og husk at barnevernet er til for å hjelpe familier. Det er sjelden barna tas ut av hjemmet. Lar man være å melde, er det barna som må betale prisen.

– Har du selv opplevd ubehaget ved å melde?

– Som lege var det uproblematisk. Det er vanskeligere som privatperson. Jeg har meldt til barnevernet en gang, der jeg bodde før. Det var ikke lett.

– Hvordan gikk det?

– Vet ikke. Barnevernet har ikke opplysningsplikt til privatpersoner som melder.

 

SISTE UTSPILL er myntet på skilte foreldre som krangler.

– Du fikk napp der?

– Jadda. Det er gøy.

Men Lindboe ønsker ikke å tråkke på ømme skilsmissetær:

– Å skille seg er ikke gærent. Det kan være en grei løsning for barn. Jeg snakker om konflikter som varer. Å leve i en slik krigssone kan være like skadelig som fysiske overgrep. Dette er et samfunnsproblem.

Barn har rett til å bli hørt, ifølge FNs barnekonvensjon.

– Men i bare 4 prosent av tilfellene har meklerne snakket med barnet. De vet ikke hvordan barnet har det. Barn er jo så lojale i konflikter.

Hun føyer til:

– Barna må ikke si hvor de ønsker å bo. Men det er lov å si – hvis de har lyst – hvordan de har det. Ved å bruke tredjepart er det lettere å få fram barnas stemme. Men selvfølgelig skal ingen tvinges.

At så mange lider når foreldrene skiller seg, overrasket henne.

– Jeg hadde ikke sett dem før.

Hun er også forundret over at politikerne enstemmig vedtar lovendringer – uten å bevilge penger.

– Går det an liksom? Det er som å love lørdagsgodt, men ikke gi penger.

Et eksempel er ungdomsstraff der barn skal følges tett uten at de settes i fengsel. – Men det er ikke satt av penger til ungdomskoordinatorer som er nødvendig for å gjennomføre denne straffeordningen.

– Hva gjør du?

– Presser på. Jeg skal være en plagsom påminner.

– Liker du den rollen?

– Jeg vil at barn skal få rettighetene sine oppfylt. Å prioritere barn er riktig etisk sett – men også samfunnsøkonomisk. Blir man krenket som barn, kan man slite resten av livet.

– Ingen er vel egentlig uenig i at barn må forsvares?

Hun protesterer:

– Omskjæring!

Riktignok er helsearbeidere helt enig med henne i at vi må slutte å omskjære gutter.

– De ser det som det er: Overgrep mot barn. Politikerne er ikke der, de tenker først på voksnes rettigheter. Men å stoppe smertefulle inngrep er viktigere enn at foreldre skal få utøve sin religion. Ingen gutter på åtte dager ønsker å bli omskåret. De kan ikke snakke for seg selv.

Noen hevder at omskjæring har helseeffekt. Barneombudet vet bedre:

– Omskjæring kan kanskje senke risikoen noe for hiv og peniskreft hos voksne. Men det eneste som virkelig hjelper, er kondom. Og ja, omskjæring kan hindre urinveisinfeksjon. Men å omskjære hundre gutter for å hindre én infeksjon, som lett kureres med antibiotika …? Omskjæring gjør vondt og kan dessuten føre til alvorlige komplikasjoner, i verste fall penisamputasjon.

Å omskjære jenter er forbudt i Norge.

– Det forbauser meg at gutter blir diskriminert.

Barn ut av fengslene er en annen sak som ikke rører alles hjerter:

– Mange tenker at de får lønn som fortjent. Det er ingen vinnersak i opinionen, nei. Ha-ha.

Sekretæren kommer inn. Hun lurer på om Lindboe har bestemt seg. De forsvinner ut.

– Steinharde prioriteringer, forklarer hun tilbake i stolen.

– Det er ikke lett å si nei.

Denne gangen klarer hun det. Turen til Vestlandet blir uten overnatting.

 

LINDBOES BARN ER TO, ÅTTE OG TI.

– Vet de hva du jobber med?

– De kan ikke unngå å registrere at jeg er i aviser og på tv. Men jeg skåner dem fra mediebildet. Er de på trykk, blir det små bilder.

Hun snakker med eldste datteren, tiåringen, om medvirkning.

– Hun kom hjem fra skolen uten å ha spist opp matpakken. Jeg sa at skolebarn har krav på skikkelig spisepause. Spennende å se hva det blir til.

Jobben som ombud skjerper henne som mor.

– Jeg kjenner det som en plikt. Jeg sier ikke: «Du skal legge deg fordi jeg sier det.» Når jeg setter grenser, prøver jeg å forklare hvorfor.

Hennes kolleger i sosialpediatrien savner henne. Så har de også fått nye stillinger.

– Din fortjeneste?

– Jeg har vært en av pådriverne. Jeg var frustrert over hvor lite ressurser fagfeltet egentlig får. Overgrep rammer langt flere barn enn kreft og sjeldne sykdommer. Likevel får de sistnevnte mest penger.

– Hva med overvekt?

– Det er blitt det store barnehelseproblemet.

– Følsomt tema?

– I verste fall kan barn få diabetes 2 og høyt blodtrykk. Når det går så langt, og foreldrene ikke vil gjøre noe med problemet, er det omsorgssvikt.

– Innvandrerbarn er særlig utsatt?

– De får lettere diabetes av genetiske grunner og har ofte et kosthold med mye olje og sukker. De beveger seg også mindre.

 

DA LINDBOE VILLE HA ET HELSEÅR, ble staben litt bekymret:

– De tenkte at nå blir det bare sykehus. Men det er blitt mye mer: Immigrantbarn. Skolehelsetjeneste. Og barn på nyfødtintensiv som trenger å ha foreldrene sine nær seg.

– Hører du fra helsepersonell?

– Ganske mye. Det er nok fordi jeg også er barnelege. Leger og sykepleiere er ofte for usynlige. De vil ikke lage bråk. Men noen ganger er det nødvendig å bråke.

Det er mer enn nok å ta fatt på: Barnefattigdom. Tvang. Rettssikkerhet for barn. Barn med funksjonshemning. Psykisk helse.

– Psykisk helse har vi valgt vekk i år, å gå løs på alt ville blitt for mye. Temaene står i kø.

Hun har seks år på seg, det vil si snart bare fem. Da går åremålet ut.

– Det er passe. Da blir det fint med nye øyne. Og det er stort trykk fra mediene og opinionen.

Selv liker hun å delta i tv-debatter med høy temperatur.

– Du ser mild ut, men skinnet bedrar?

– Jeg kan love at jeg ikke er skuggeredd. Jeg viker ikke.

Det var først da hun hadde praksis som legestudent at hun fant ut at hun ville jobbe med barn. Kjemien klaffet.

– Jeg er ikke svær og skummel. Jeg er lys, pratsom og blid. Og laid back. Det liker barn.

Hun råder helsepersonell som skal behandle barn å bruke tid i starten:

– Vær rolig, ta den tiden det tar. Da unngår du mye tvang og gråting.

– Foreldrene da?

– Det samme gjelder for dem.

– Blir du aldri hissig?

– Ikke på barn.

Hun tar seg i det. Også hun blir irritert og sint på egne barn.

– Tror jeg er en veldig gjennomsnittlig mor, avvæpner hun.

Tid for bilder. Hun tar fram leppestiften og sukker litt over gamle dager da hun sminkefri subbet rundt i olabukser og genser på jobben.

Nå er hun alltid beredt. Hun vet at når som helst kan et kamera dukke opp.

Ingen gutter på åtte dager ønsker å bli omskåret.