Ressursbruk ved livets slutt

Ressursbruk i livets siste fase er et tema som stadig drøftes i medier og settes på den helsepolitiske agenda. Nylig ble det lagt fram en rapport om prioritering av helsetjenester med fokus på hvordan myndighetene skal klare å balansere tilgjengelige helseressurser mot den store etterspørselen av helsetjenester. Når temaet kommer opp, varer det ikke lenge før mennesker står fram med sterke fortellinger om at de har fått avslag om behandling de har håp om at kan bedre og forlenge deres siste levetid. Det er ikke vanskelig å forstå ønsket om behandling, verken når det dreier seg om unge mennesker med livet foran seg, eller eldre som opplever at de har mange gode dager igjen. I møte med slike historier strider det, for folk flest, mot all fornuft å snakke om ressursbruk og kostnader.

I debatten om ressursbruk ved livets slutt er det noen fortellinger vi sjelden hører. Det er historier om behandling som ikke forlenger livet, men lidelsen. Fortellinger som handler om hvor vanskelig det er å sette strek – hvor vanskelig det er å si at nok er nok, der behandling i livets sluttfase blir uverdig og uriktig. Denne tematikken avdekkes også i forskning, nasjonalt og internasjonalt, og mange kjenner den igjen fra sin hverdag i sykehus og sykehjem. Problematikken belyses også på en måte som gjør inntrykk i det amerikanske magasinet The New Yorker. I artikkelen «Letting og» får leserne pasienthistorier hvor behandlingstyranniet bidrar til å ta fra mennesker en verdige livsavslutning med mulighet for å ta farvel med familie og venner. The New Yorker forteller om den unge, nybakte moren med uhelbredelig lungekreft, der all behandling sviktet og der alle mislykkede behandlingsforsøk ledet til nye marginale behandlingsalternativer og umenneskelige lidelser. Leseren får også møte den gamle mannen med kronisk og langtkommet hjertesvikt, som døde på intensivavdeling selv om det var opplagt at intensivbehandling hadde liten hensikt. Artikkelen vektlegger at en av hovedgrunnene til et slikt behandlingstyranni i helsevesenet, er at den ikke våger å møte pasientene og seg selv med sin maktesløshet overfor det uunngåelige – døden.  

Ressursbruk ved livets slutt skal primært handle om hva som er den beste omsorg, på rett omsorgsnivå for alvorlig syke, i livsavslutningen. Sekundært handler det om rett og god forvaltning av helseressurser, og her gis den enkelte lege og sykepleier et stort ansvar for prioriteringer. Hensiktsløs behandling er svært kostnadskrevende. Uhensiktsmessig ressursbruk hos en pasient har konsekvenser for andre pasienter.