fbpx Veiledernes kompetanse bør økes Hopp til hovedinnhold

Veiledernes kompetanse bør økes

Både lærerne ved utdanningene og veilederne i praksis har et forbedringspotensial.

Det er viktig å sette søkelys på utførelsen av og kvaliteten på veilederfunksjonen. Det gjør forfatterne av denne artikkelen. Fokuset i artikkelen er på praksisveileders erfaringer og utfordringer i veiledning av sykepleierstudenter ved kirurgiske avdelinger. Artikkelen er relevant for alle som er opptatt av veiledning i kliniske studier.

Forfatterne peker på at praksisveilederne ofte føler seg dratt mellom det å ha veiledningsansvar og pasientansvar. Dette er også min erfaring, sett fra lærerens side. Forfatterne argumenterer for at engasjement og oppmerksomhet på utfordringene fra leders side, vil føre til at ansvaret for veiledningen blir tydeliggjort som en integrert del av praksisfeltets virksomhet og dermed som en viktig arbeidsoppgave. Jeg er enig i at dette kan være en vei å gå for å imøtekomme disse utfordringene.

Resultatene viser også at informantene ikke kjenner til utdanningens program, for eksempel hvilke krav som stilles. Dette er en viktig tilbakemelding til oss i utdanningsinstitusjonene. Etter mitt syn har både utdanningsinstitusjonene og den enkelte lærer et forbedringspotensial. Det skriftlige materialet kan gjøres mer tilgjengelig ved at det blir mer kortfattet og konkret. I veiledningskursene bør dette være et tema, samt at den enkelte lærer bør fokusere spesielt på dette i første samtale.

Forfatterne argumenterer også for økt veiledningskompetanse. Det bør være et krav at alle praksisveiledere har gjennomført veiledningskurs før de veileder. Det fordrer et solid samarbeid og gjensidig forståelse mellom aktørene. Jeg mener at veiledningskurset bør inneholde temaer inspirert fra den didaktiske relasjonsmodellen, og med vekt på samspill mellom kategoriene læreforutsetninger, rammefaktorer, mål, innhold, læreprosessen og vurdering.