Fortiden kaster lys over nåtidens utdanning

Jorunn Mathisen har gjort et grundig og interessant arbeid med å samle kunnskap fra forelesningsnotater to unge sykepleierelever gjorde fra teoritimer med henholdsvis oversøster og lege på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Mathisen er opptatt av om det fantes en felles forståelse for hva teoretisk kunnskap i sykepleiefaget burde bestå av. Gjennom grundige analyser av tekstene mener hun å ha funnet en slik forståelse. Har dette så noe relevans for oss som underviser i dagens sykepleierutdanning?

Språket i de gamle notatene er selvsagt fremmedartet for oss i dag, men om vi ser på Mathisens innholdsanalyse, er temaene som det ble forelest i, forbausende dagsaktuelle, både de fra lege og sykepleier. Sykepleiereleven skulle lære å observere symptomer på sykdom og hjelpe pasienter med grunnleggende behov. Sykepleielæreren vektla etikken og holdningene til elevene i alle undervisningssammenhenger, legen hadde en strammere struktur på sine forelesninger og konsentrerte seg mer om det naturvitenskapelige stoffet. Mathisens konklusjon om at det finnes kunnskap av varig karakter, støttes fullt ut. Det er prisverdig at forfatteren med denne artikkelen viser oss litt av vår faglige tradisjon.

Begge notatbøkene er fra verdslige sykepleierutdanninger. Det hadde vært interessant om Mathisen kunne ha gjort noen sammenlikninger mellom elever på verdslige sykepleierutdanninger og de sykepleierelevene som tok sin utdanning ved landets eldste og diakonale sykepleierskole. Vi vet lite om det var forskjeller i sykepleiekunnskapen som ble formidlet mellom disse utdanningene, men vi vet at det var ulike tradisjoner og at diakonissene allerede i 1877 hadde sin egen lærebok som var skrevet av en sykepleier, diakonissen Rikke Nissen.

Mathisens Spørsmål, om det fantes en felles forståelse av hva teoretisk kunnskap sykepleiefaget burde bestå av, er et sentralt spørsmål også for dagens pedagoger i sykepleierutdanninger.