Omsorg med respekt?

Klokka er nesten 07.00 når jeg parkerer bilen. Jeg trekker skjerfet godt sammen rundt halsen, og går mot sykehuset som har vært jobben min de siste 14 årene. Full jobb i turnus, som sykepleier. Tankene spinner i hodet. Det har vært en svært travel helg. Vi som har arbeidet sammen har omtrent ikke hatt tid til vanlig prat. Vi har gitt hverandre beskjeder, forsøkt å planlegge arbeidet så godt som mulig. Ingen pauser, brødskiva har blitt spist omtrent stående. Jeg har omtrent ikke sovet gjennom helga – etter de travleste kveldsvaktene er det vanskelig å finne søvn. Etter dagvaktene, sitter jeg omtrent apatisk i godstolen et par timer, før jeg orker å gjøre noe som helst.

Jeg, som vanligvis orker mye og har stor kapasitet, er i ferd med å miste troen på yrket mitt og de som bestemmer at slik må det være.

Heisen stopper, og jeg går inn på avdelingen. Der er det nok å ta fatt i. To personer har meldt seg syke – den ene kvelden før. Det ble ikke gitt tillatelse til å leie inn, nå er det to som er borte. Vi må gjøre et bytte. På den andre gruppa er det en sykepleier – det går ikke. En hjelpepleier kommer til oss. Vi er fire personer, en pasient trenger fastvakt kontinuerlig, en annen trenger det når hun er våken, en annen trenger omtrent fast oppfølging. Alle disse har hatt flere fall og trenger derfor kontinuerlig tilsyn. Vi har to rom med pasienter som er smitteisolert. En dårlig kreftpasient, sengeliggende, som trenger hjelp til alt. En meget dement dame som trenger tett oppfølging og tilsyn, to andre er kognitivt svekket og trenger mye hjelp.

Planleggingen er viktig, men på slike dager hvor alle har mer enn nok, skal det lite til før vi er langt på etterskudd. Det er blodprøver, tett kateter, sår, ben som skal linnes, urolige pasienter, medisiner som skal gis, telefoner som skal tas til kommunen. Sykepleiestudent har jeg også – hun trenger veiledning og oppfølging. Vi starter omtrent en halv time forsinket med legevisitt.

«Jeg lovet deg aldri en rosehage» – smile, le og spøke. I lommene mine ringer klokkene omtrent konstant, og jeg kjenner hodepinen komme for full fart. En pasient roper om hjelp og jeg går inn – hun vil legge seg, hun vil på do, hun skal ha medisiner og drikke. Tiden det tar, det går fort en halv time. Det samme gjentar seg etter en halv time – da vil hun opp, og på do. Sette seg i stolen, hun har brudd i hoften, er ganske nyoperert – vi trenger å bruke tid.

Omsider får vi startet med avvikling av pauser – da er det en tilbake som fastvakt hos en pasient, mens jeg er alene i tunet. Klokka er omtrent 12.30 når jeg har fått spist. Da venter et møte med sykepleierlærer og student – dette tar omtrent tre kvarter og jeg har enda mange oppgaver å løse. Avdelingen får ingen ekstra ressurser i forbindelse med opplæring av studenter. Dette skal vi løse i vår travle dag. Det går i ett. Klokka 14.00 får den siste av pasientene sitt morgenstell. Da har hun vandret rundt ustelt i nattskjorta uten oppfølging. Jeg tar henne med og forklarer at hun skal få seg en god dusj. Hår blir vasket og hun uttrykker stor velvære!

Når dette er gjort er dagen snart over og jeg har ennå ikke dokumentert telefonsamtaler, beskjeder eller observasjoner. Overtid – eller skal jeg bare droppe all dokumentasjon? Jeg skal ha fridag etter helg, dagen etter og vet at jeg må få skrevet ned det viktigste. Men vet at overtid er tabu – i alle fall den dokumenterte! Jeg skulle ha tatt telefoner til pårørende – det har jeg ikke fått gjort.

Det kommer tre personer på kveldsvakt. En av dem skal sitte fastvakt hos en urolig pasient som også er smitteisolert. Det er ingen ekstra ressurser for kvelden.