Kampen for kortere arbeidstid krevde ny leder

Meldingen fra Bergljot Larssons om at hun ikke tok gjenvalg som formann, kom i form av følgende telegram til Norsk Sykepleierskeforbunds hovedstyre 10. oktober 1935. Fire dager før generalforsamlingen.

En etterfølger måtte bli funnet. Det var ingen lett situasjon for organisasjonen. Hun fikk henstillinger om å fortsette som formann, men det var også sterke krefter i forbundet som ønsket en ny leder. I Trondheimsforeningen oppsummerte man at det ikke hadde vært noen hyggelig generalforsamling. «Mest forstemmende var det at høre at det var flere ældre forbundssøstre som særlig opponerte sterkt» heter det blant annet i Forhandlingsprotokollen.

En av stifterne, Marie Sundby, advarte mot splittelses. I 1934 ble Socialistiske Sykepleierskers Forening stiftet, men lagt ned noen år seinere.

Søster Bergljot hadde i et par tiår hatt en nesten uinnskrenket makt over organisasjonen. Midt i 1930-åra var tilliten svekket. Hun tok konsekvensen av det, og sa fra seg formannsstillingen. Ledelse av forbundets praktiske arbeid og stillingen som redaktør av Sykepleien beholdt hun. Forbundet kunne ikke sette sin mangeårige leder på bar bakke økonomisk. Det ville vært uhørt.

I starten av 1930-åra hadde forbundet fått flere oppfordringer fra medlemmer om å gjøre noe med sykepleierskenes arbeidstid. Debatten hadde også nådd pressen. Som reaksjon på dette inviterte ledelsen hver onsdag alle utdannede sykepleiersker til diskusjonsmøte i «Sykepleiernes hus». Ifølge Sykepleien februar 1933 ble det etter et slikt møte, som samlet rundt 300 søstre, sendt et referat til pressen hvor det blant annet heter: «Invalideprosenten innen standen vakte særlig interesse, og det blev enstemmig vedtatt at Norsk Sykepleierskeforbund måtte sette press på å få utredet spørsmålet om nye systemer til forbedring av sykepleierskenes arbeidstid.»

Oppfordringen ble fulgt opp på landsmøtet i Trondheim samme år: «For sykepleiersker må 8 timers arbeidsuke fordelt på 6 dager bli gjennomført» heter det i en resolusjon fra landsmøtet.

Debatten om åttetimersdagen hadde for alvor nådd forbundet.

Året etter startet regjeringen arbeidet med å revidere arbeidervernloven. Skuffelsen var stor da utredningen forelå i 1935. Sykepleierskene var utelatt. Men kampen for lovbeskyttelse og kortere arbeidstid var klare tegn på at sykepleierskene hadde fått et nytt syn på egen arbeidsinnsats og eget liv. De var ikke lenger bare trofaste kallsarbeidere som stod på til jobben var gjort.

Norsk Sykepleierskeforbund ble stiftet av en liten elite i storbyene. Man ønsket å skape en eksklusiv yrkesgruppe, med et klart utdanningsgrunnlag, et forbund for de utvalgte, og med distinkte yrkesidealer.

Vekst i medlemstallet, økende lokal organisering og ikke minst nye arbeidsoppgaver, forutsatte en annen organisering og et annet lederskap av forbundet.

I 1936 kom krav om at kretsene skulle være representert på landsmøtet, og at lokalavdelingene skulle være representert i ledelsen. Forbundet kunne ikke se framover uten å trekke medlemmer og lokale organisasjonsledd sterkere og mer forpliktende til seg.

En lederstyrt organisasjon kunne kjempe gjennom et prinsippspørsmål om treårig sykepleierutdanning, men når oppgavene ble å påse at arbeidstidsbestemmelser og lønnsregulativ ble fulgt, var ledelsen avhengig av gode lokale kontakter. Og for å gjøre lokalapparatet til noe ut over det å være selskapelige klubber, måtte de gis innflytelse.