Tok grep om egen utdanning

På initiativ fra Lægeforeningen ble det i 1915 nedsatt en komité som skulle utarbeide et lovforslag om offentlig godkjenningsordning for sykepleiere. Da komiteen kom sammen ble det tidlig klart at her var det profesjonskamp.

Lægeforeningen ønsket en delt utdanning: Tre år for søster ved sykehus i byene, og bare halvannet for landsens sykepleiere. «Hjertelag og haandlag er medfødte egenskaper. Finnes disse to verdifulle egenskaper har erfaring noksom vist at man kan faa særdeles dyktige pleierske til aa løse mange av sykepleiens oppgaver uten saa lang utdannelse som 3 aar», ifølge den mektige overlege Karl Wefring (Verdens Gang 20.12.1921).

Legene var redd sykepleierne skulle utdanne seg bort fra rollen som fleksible og føyelige assistenter. Men NSF stod ufravikelig på sitt: De ville ha en enhetlig 3-årig utdanning av sykepleiere i Norge.

Saken ble midlertidig satt på vent. I 1918 vedtok Lægeforeningen å sende sitt forslag om todelt utdanning som sak til Stortinget. NSF motarbeidet forslaget fra det ble fremmet. I en resolusjon vedtatt på landsmøtet i 1921 – sendt til alle sykepleierskoler og gjengitt i Sykepleien – «henstilles der indtrængende til de sykepleieskoler, som endu ikke er gaat over til tre aars utdannelse om at forlænge utdannelsen».

I Sykepleien ble det også jevnlig trykket kunngjøringer over «3-årige sykepleieskoler i Norge» som gav utdanning ut fra NSFs utdanningsprogram. NSF var grundig forberedt da saken skulle opp til behandling i Stortinget i 1924. Et særtrykk av Sykepleien ble delt ut til alle stortingsrepresentantene.

Her presenterte forbundet et detaljert alternativt forslag for en 3-årig sykepleierutdanning. Både tilhengere og motstandere blant stortingsrepresentantene stemte for å utsette behandlingen av loven i Stortinget. Motstanderne var redde for et lovvedtak som ville låse fast prinsippet om treårig skole. Utsettelsen skulle vare i 24 år – helt til 1948.

I 1920 ble Sykepleiernes Samarbeid i Norden (SSN) stiftet. På møte i SSN i 1923 stod nordisk sykepleierhøyskole på dagsorden. Det var enighet om behovet, men ikke om det skulle være utdanning på universitetsnivå etter amerikansk modell eller en utdanning av kortere varighet. Bergljot Larsson var klar: «Hvis tiden ikke er inde til en høiskole, saa faar vi vente.»

Ideen om en nordisk sykepleiehøyskole havarerte etter få år. NSF besluttet da å sette i gang på egenhånd. Og som en fugl Fønix steg NSFs Fortsættelsesskole opp fra asken.

I 1925 ble det første fortsettelseskurset holdt. Det varte i tre måneder og la grunnlaget for NSFs Fortsættelsesskole. En skole som skulle utdanne ledere, lærere og «sosiale søstre», det vil si helsesøstre med ansvar for forebyggende arbeid i distriktet. En viktig milepæl som ble en ubetinget suksess.

Et stykke på vei forløperen til dagens høyskoler. Organisasjonen som selv etablerte et videreutdanningstilbud for sine medlemmer allerede i 1925, klarte bemerkelsesverdig å holde liv i det i 60 år. I 1985 ble skolen nedlagt i forbindelse med opprettelsen av Institutt for sykepleievitenskap ved Universitet i Oslo.

Av «Norsk Sykepleierskeforbunds Aarsoppgjør 1920» går det fram at Sykepleien fikk bevilget 3 728,06 kroner fra NSFs hovedkasse på totalt 17 179,13 kroner. Det vil si at mer enn hver femte krone gikk til å gi ut Sykepleien.

I NSFs årlige beretninger ut over på 1920-tallet, som ble trykket i Sykepleien, gjentas Sykepleiens betydning for organisasjonen. I 1923 heter det blant annet: «Sykepleien har trods de store trykningsutgifter klart at være forbindelsesleddet mellom de ordinære medlemmer i ind- og utland.»