Trives med makt

Nyheter
Kristin Heggen er professor i helsefag og studiedekan ved Det medisinske fakultetet ved Univeristetet i Oslo. Hun har utdanning som anestesisykepleier og cand. polit. Foto: Erik M. Sundt.

Stikkord

Kristin Heggen var litt skremt da hun ble den første sykepleier i ledelsen ved Det medisinske fakultet. Men det gikk fort over. 

Heggen sov ikke godt den første natten etter at hun ble valgt inn i fakultetsledelsen. Etter 200 år med rent medisinerstyre skulle hun som sykepleier inn blant sjefene. Fakultetet er stort: 1200 medisinerstudenter, 800 bachelor- og masterstudenter, 1200 doktorgradsstudenter og 1500 ansatte.

– Jeg tenkte hvordan skal dette gå? Men jeg hadde jo lenge argumentert for en mer tverrfaglig ledelse, så jeg kunne ikke si nei heller, smiler hun.

– Og jeg er overrasket over hvor godt jeg liker det. Å være toppleder, altså.

 

Ledelsen holder til i Sogn Arena, mer kjent som Mercedes-Benz-bygget nedenfor Rikshospitalet. Kristin Heggen derimot, kjører Suzuki.

– Bilen min har det bra her oppe, forteller Heggen.

– Jeg har fått fast parkeringsplass i kjelleren.

Og det kan hun saktens trenge. Heggen bor på Tolvsrød utenfor Tønsberg og ukependler med bil.

– Før tok jeg tog, men jeg har gitt opp NSB. Det ble for mange forsinkelser.

Hun flyttet til Tønsberg for 26 år siden da mannen fikk jobb der. I ukedagene bor hun i en leilighet like ved Litteraturhuset; et sted hun gjerne skulle besøkt oftere. Hun var i sin tid godt i gang med en karriere som filolog, i tråd med familietradisjonen som består av flere generasjoner med lærere.

– Det var liksom lærere vi skulle bli. Min bestefar dro helt til Finnmark for å utdanne seg. Der fikk man støtte til utdanningen mot at man lærte seg samisk og hadde noen år bindingstid som lærer.

Selv fikk Heggen sommerjobb som pleieassistent ved et sykehjem i Kongsberg, og da var det gjort. Den høsten begynte hun på sykepleien.

I begynnelsen syntes hun studiet var kjedelig.

– Jeg holdt på å slutte flere ganger det første semesteret. Men så ble jeg overtalt til å fortsette til over jul for da fikk vi nye lærere. Blant annet fikk jeg nåværende rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottesen. Han var da medisinerstudent og en fantastisk lærer. Han fikk meg fullstendig oppslukt av nevrofysiologi, forteller hun.

 

Heggen setter seg godt til rette på møterommet oppkalt etter Hippokrates, legevitenskapens far. Bak henne henger en lang rekke svart-hvitt-fotografier av tidligere ledere. Bare menn og medisinere. Ingen av disse strenge herrene hadde vel trodd at en av Florence Nightingales etterfølgere skulle innta bastionen. Heggen stiller villig opp til fotografering foran sine forgjengere, men er først og fremst opptatt av sine mange og viktige arbeidsoppgaver.

– Jeg tror aldri jeg har hatt en så bratt læringskurve som fra jeg begynte i ledelsen 1. januar i år og frem til i dag, sier hun.

– Jeg har jo vært leder før, men hadde aldri tenkt at jeg skulle bli toppleder.

– Dine overordnede beskriver deg som strategisk og tydelig med stor gjennomføringsevne. Kjenner du deg igjen?

– Ja, jeg har utviklet mine analytiske evner gjennom kvalitativ forskning. Jeg har et godt blikk for maktspill og forstår hvordan jeg kan bruke kunnskapen og posisjonen min til å gjennomføre det jeg mener er viktig. For eksempel ved å satse på digitallæring og sørge for at det pedagogiske perspektivet ved slik læring vektlegges.

Kollegaene omtaler henne som «en motor som får fine ting til å skje både faglig og sosialt». «Flink til å løfte andre frem».» Humoristisk.»

– Hva gjør deg så godt likt?

– Jeg tror jeg har evnen til å være i dialog. Jeg er opptatt av å samtale med folk uten å være i konflikt. Jeg skyr ikke konflikter, men jeg prøver å ikke skape dem.

– Som gammel anestesisykepleier har jeg evne til å beholde roen. Det er nyttig i dette miljøet. Medisinerne har en røff kultur. De legger ikke lokk på ting. Jeg er nesten overrasket over hvor godt jeg tåler det. Som i går, da jeg ble innkalt til et krisemøte. Jeg blir dønn rolig, sier hun.

– Reaksjonen kommer heller etterpå.

– Hva handlet møtet om?

– Det kan jeg ikke si.

 

Etter mange år i bransjen har hun lært seg å gjette folks profesjonsbakgrunn.

– Da jeg underviste på tverrfaglige masterprogrammet i helsefag ble jeg rå til å tippe om studentene var sykepleier, fysioterapeut, vernepleier eller ergoterapeut. Jeg tar så å si aldri feil, sier hun og ler.

– Sykepleieren kjenner jeg igjen fordi de likner meg selv. Det er noe med måten de fører seg og snakker på. Fysioterapeutene er alltid slanke og ofte veltrente. Også går de gjerne med genseren knyttet rundt hofta. En sykepleier har aldri genseren knyttet rundt livet!

Men hun har bommet et par ganger.

– Det har hendt at jeg har tatt feil av en ergoterapeut og en psykiatrisk sjukepleier. De er gjerne litt husflidsaktige, med vide, fargerike klær, gjerne lang øredobb i det ene øret og sterk leppestift.

Selv ser hun ut som om hun kommer rett fra sykkeltur. Luggen står litt til værs. Hvit genser, beige bomullsjakke, kort hår og stålinnfattete briller.

– Du fremstår som direkte. Det er vel ikke så typisk for sykepleiere?

– Jeg er blitt dristigere med årene og har sansen for å spisse ting. Å ta doktorgrad ved samfunnsvitenskapelig fakultet lærte meg klar og konsis argumentasjon. Jeg jobber ofte med å klargjøre tanker før jeg setter ord på dem, sier hun.

 

Heggens primære ansvarsområde er undervisningen for bachelor- og masterstudiene i forskjellige helsefag, utenom medisin. Med doktorgrad i pedagogikk har hun kunnskap og faglig tyngde innenfor feltet. I tillegg til stort engasjement. 

– Jeg har i tillegg ansvar for internasjonalisering. Dette innebærer at jeg jobber mot hele verden både med forskning og utveksling av studenter. Nå skal jeg ta et solid løft for digital læring ved hele fakultetet.

Hun har også ansvar for likestilling blant de ansatte ved fakultetet.

– Det som har vært gjort på dette området tidligere er lite og temmelig tafatt. Man har for eksempel gitt kjønnsbaserte reise- og arbeidsstipender. Jeg mener det er viktigere å løfte kvinner opp i toppen. Men det må gå begge veier. Det er like viktig å få menn inn i kvinnedominerte posisjoner.

Snart får hun vite om forslaget de har lagt frem om ny likestillingspolitikk ved fakultetet, går igjennom.

 

Heggen mener det er viktig at man tenker pedagogikk når man satser på e-læring.

– Det har vært vel mye fritt frem med e-læring uten at man har vektlagt den pedagogiske rammen, mener hun.

Datteren på 25 studerer ernæring. Hun har sett noen digitale forelesninger sammen med henne.

– Det er helt slående hvordan noen evner å formidle stoffet på en engasjerende måte og andre ikke. Hvis jeg skal si ett ord om hva som gjør en lærer god, så må det være engasjement. Evnen til å skape engasjement hos studentene er utrolig viktig.

– Hva er de største utfordringene ved sykepleierutdanningen?

– At det er vanskelig å få lærere til å jobbe på bachelornivå. At de gode og erfarne lærerne ikke vil ta seg av de studentene som skal bli sykepleiere, det synes jeg er en stor utfordring, sier Heggen.

Hun tror sammenslåinger av høyskoler og driv mot universitetsstatus er en medvirkende faktor til at lærer ikke blir værende på bachelorutdanningen.

– Dette medfører at mange av de gode lærerne og de med doktorgradsutdanning forsvinner oppover i systemet. Lærerne på bachelornivå må få høyere status, og det kan skje ved å ruste dem opp pedagogisk. Vi må satse målrettet på skolering i utdanningsledelse, mener hun.

– Og så er det problematisk at det evidensbaserte fokuset i utdanningen er så markant. Jeg mener man er naive i forhold til hvor komplisert det er å ta forskning i bruk i samhandling med den enkelte pasient. Å forstå og bruke forskning tar mange år og er svært avansert. Jeg har sett og hørt om måter å bruke evidensbasert forskning på i bachelorutdanningen som er reduksjonistisk, sier Heggen.

– Jeg mener det kreves en stor innsats for å tenke gjennom hvordan forskning skal brukes i utdanningen og klinikken på en god måte. I det hele tatt bekymrer det meg om vi er nok opptatt av de kliniske ferdighetene. Jeg frykter at vi glemmer håndverket.

 

Hvordan man skal få flere menn til å bli sykepleiere er et annet spørsmål som opptar Kristin Heggen.

– Vi kan lære av italienerne. De rekrutterer 25 prosent menn inn i omsorgsyrket i en kultur som er mye mer macho enn vår egen. Det er jo et paradoks.

– Hvorfor vil ikke norske menn bli sykepleiere?

– Det er mange marginaliserings- og utstøtningsmekanismer innenfor yrkesgruppen som er mer eller mindre ubevisste, tror Heggen.

– Jeg husker selv hvordan det var å jobbe som sykepleier på en kvinnedominert arbeidsplass og hvordan vi oppførte oss når det begynte en mann. «Du skal vel bli leder eller videreutdanne deg?» sa vi. Eller: «Du passer jo egentlig ikke inn her». Det var godt ment, men når jeg ser tilbake skjønner jeg at slike kommentarer fungerer som utstøting.

– Runar Bakken skriver også om dette i sin bok «Modermordet». Han forteller hvordan mannlige sykepleiere opplever mistillit til at de faktisk kan vaske og stelle en syk kropp. Og hvis de kan det så er de ikke ekte mannfolk.

 

Når hun ikke jobber liker Kristin Heggen å være ute i naturen; i skogen eller ved sjøen. Hytta i Risør, byen hvor hun er født og bodde de første barneårene, brukes flittig hele året.

– Man kan til og med gå på ski der!

Resten av tiden går med til å lese bøker. Skjønnlitteratur. Heggen er ivrig Knausgård-fan og venter spent på sjette og siste bind.

– Hva er det du liker så godt ved Min kamp?

– Jeg interesserer meg både for den mannlige psykologien og det allmennmenneskelige hos Knausgård. Jeg synes han beskriver det trivielle på en fantastisk, gjenkjennelig måte. Og måten han borer ned i mellommenneskelige relasjoner på … Jeg har faktisk planer om å bruke ham i undervisningen. Men jeg er absolutt forført. Jeg ser at prosjektet har etisk betenkelige sider. Det er jo helt klart betenkelig at en kunstner skal ha større etisk armslag enn andre.

Heggen rensker stemmen. Det har vært en lang arbeidsdag og hun begynner å bli hes.

– Å være leder innebærer først og fremst mye hard jobbing. Og lite glamour, presiserer hun.

– Skjønt i går gjestet Obamas forskningsrådgiver fakultetet. Men det er jo folk det også!

Hun opplever å ha blitt tatt veldig godt imot som leder, på alle nivåer i organisasjonen.

– Selv på basalmedisin hvor de driver med celler på mikronivå opplever jeg stor tillit, forteller hun.

– Det er litt rart. Jeg er 57 år, men føler meg fremdeles ung og lovende.

Jeg frykter at vi glemmer håndverket.