På vakt 22. juli

Sykepleier Jens Christian Holmberg er teamleder og har jobbet i ti år på akuttmottaket ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Den 22. juli hadde han akkurat kommet hjem på Bislett etter dagvakt da bomben smalt i regjeringskvartalet. Han ble raskt tilkalt og syklet oppover mot sykehuset.

– Alt var fremdeles normalt. Folk hygget seg og visste ingenting. Det var en rar følelse å vite at alt skulle bli annerledes, mens de andre ikke visste ennå.

– Hva tenkte du?

– Jeg gikk gjennom beredskapsplanen i hodet.

Holmberg hadde ansvaret for å kalle inn nok helsepersonell. De er vanligvis 12 på vakt. Ytterligere 15 ble innkalt i løpet av kvelden.

– Vi skjønte hva som hadde skjedd, men hadde ikke tid til å tenke. Det var nok å ta fatt i med små utfordringer som oppstår. Jeg må blant annet ta vare på personalet og sørge for at de får mat og drikke og små pauser innimellom.

– Hadde du lister å hjelpe deg med?

– Nei, jeg prøvde å ha det i hodet, men i en slik situasjon må man være flink til å improvisere.

Hendelsene sterkest

Da alle pasientene fra regjeringskvartalet var kommet inn, senket de skuldrene litt. Så kom meldingen om Utøya. Holmberg har trent i årevis på å møte forferdelige scenarioer, men sier det likevel ikke går an å være forberedt.

– Jeg har sett mye, men dette var grusomt. Det finnes ikke ord for det vi følte da ungdommene fortalte hva de hadde opplevd. Synsinntrykkene var sterke, men selve hendelsene, at dette faktisk kunne skje, gikk mer inn på meg.

Holmberg jobbet i 18 timer.

– Hvordan fungerte hjernen din etter så lang vakt?

– Det gikk bra. Det er ikke så mye lenger enn en vanlig dobbeltvakt. Dessuten var jeg nok fylt med adrenalin på grunn av det som hadde hendt og fordi vi hele tiden var på alerten.

Klokken halv ett på natten kunne Holmberg sette seg på sykkelen og trille nedover hjem igjen, sliten og tom for tanker.

– Da var det ikke et menneske å se. Det var helt dødt. Ikke akkurat en vanlig fredagsnatt i hovedstaden, sier han.

– Hvordan sov du?

– Litt urolig. Men det tror jeg hele Norge gjorde.

Stolte

Sykepleien snakker med Holmberg en og en halv uke etter hendelsene. Han sier helsepersonellet er stolte over at ting har fungert.

Det som skjedde den 22. juli kvalifiserte til betegnelsen beredskapshendelse. Det vil si at det er litt andre systemer som trer i kraft enn dersom det hadde vært et «vanlig» traume hvor mellom 7–13 personer inngår i traumeteam. Her var det i stedet små behandlingsteam med en kirurg, en anestesilege og en anestesisykepleier som følger pasienten gjennom hele forløpet på tvers av avdelinger. Dette har gitt god kontinuitet for pasientene.

Etter de store påkjenningene for personalet blir det nå gitt tilbud om debriefing i grupper, ledet av psykologer og psykiatere. De som ønsker det kan få individuell oppfølging utover dette.

– I gruppene tar vi først en gjennomgang av det følelsemessige - hva hendelsene har gjort med oss som mennesker. Deretter ser vi nærmere på det faglige og det logistikkmessige. Vi ser på hva vi gjorde bra og hva vi kan ta med oss videre.

– Hva har dere lært?

– Et godt spørsmål, men litt for tidlig til å svare på nå mens det fremdeles ligger 20 pasienter her, sier Holmberg.

Kilde: Fredrikstad Blad