På vakt 22. juli

59 år gamle anestesisykepleier Svein Ole Jacobsen hadde både sitt livs verste og beste arbeidsopplevelse den 22. juli. Han hadde akkurat gjort unna helgehandelen sammen med kona på Storosenteret etter å ha vært på dagvakt, da telefonen ringte og de bare måtte lempe varene av hjemme og komme seg tilbake på jobb. Han er ledende spesialsykepleier ved anestesiavdelingen og hun er avdelingssykepleier på samme avdeling for gynekologisk anestesi ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.

Jacobsen har jobben med å koordinere og hjelpe behandlingsteamene som skal følge hver enkelt pasient gjennom hele behandlingsforløpet når det skjer en stor beredskapshendelse. De består av en kirurg, en anestesilege og en anestesisykepleier.

– Det var veldig hektisk. Men oppi alt det triste og grusomme var det en positiv team-ånd som jeg aldri før har sett maken til. Det var som om båten fyltes med vann, men alle hjalp til å øse. Vi har øvd mye, men aldri har noen øvelse gått så bra som det gjorde i virkeligheten denne kvelden.

– Hva var grunnen til det?

– Det var nok hele situasjonen. Alle skjønte at her var det bare å bidra for å lette på trykket. Det som hadde skjedd var jo en krigserklæring mot vanlige mennesker. Det var veldig spesielt.

– Hva kommer du til å huske best?

– Da vi akkurat hadde fått oversikt over de skadde etter bombeeksplosjonen og ryktene begynte å gå om at det var skyting på Utøya. Det ble sagt ti drepte, 20 og 30. «Herregud hva skjer?», tenkte jeg. Så kom Sea King-helikopteret og det bare balla seg på.

Jacobsen har jobbet i 27 år på anestesien og hadde aldri trodd han skulle oppleve noe sånt.

– Og midt oppi dette var det altså et fantastisk godt samarbeid på tvers av profesjonsgrenser. Det var flott å se hvordan vi holdt sammen i disse grusomme situasjonene. Samarbeidsånden fikk ekstra guts. Det er fint å ha vært med på. Dette er både den verste og den beste vakten jeg har hatt.

Til sammen jobbet han 19 timer, fra klokken sju om morgenen til to på natten. Han tok fri lørdagen, men jobbet igjen søndagen og alle hverdagene den påfølgende uken.

– Hendelsene har inspirert til en litt annen måte å jobbe på. Til å være sommertid er det mye gå-på-vilje hos personalet. Folk har jobba mye overtid, men vi føler oss ikke så slitne fordi vi vet vi gjør en nyttig jobb.