fbpx Å bevare Hopp til hovedinnhold

Å bevare

Før terrorhandlingene 22.juli begynte jeg å skrive en blogg om fenomenet – å bevare; å ta vare på noe.

Før terrorhandlingene 22.juli begynte jeg å skrive en blogg om fenomenet – å bevare; å ta vare på noe. Utgangspunktet var takketalen til professor Kari Martinsen da hun hadde mottatt St.Olavs ridderorden av 1.klasse i mai. Da siterte hun fra diktet ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg. Det var særlig siste verset hun trakk frem som et viktig budskap til sykepleiere.”Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen.”

Etter 22.juli har diktet i musikalsk form blitt en ny ”nasjonalsang”, sunget av tusener i markeringer og motstand mot terror og rasisme. Den humanistisk pregede teksten har også blitt foreslått tatt inn i den norske salmeboken.

Å ta vare på livet og betingelsene for alt liv, har sjelden vært viktigere enn i dag. I dette ligger det en radikal tanke, men også et viktig konservativt element. Når liv mister sin verdi og mennesker mister retten til å leve ut fra egne evner og holdninger, har vi mistet grepet om et samfunn som kan gi et godt liv for alle. ”Å ta vare på” handler om å konservere noe. Bevare – lagre det i en form som gjør at det varer og overlever over tid.

Konservatisme er ikke en enhetlig størrelse. Det kommer godt til syne i boken Konservatisme som høyrepolitikeren og det politiske talentet Torbjørn Røe Isaksen har redigert sammen med filosofen Henrik Syse. Her trekker de frem det de mener er konservative politikere og filosofer som har preget samfunnet i mer enn to tusen år.

Alt er ikke verdt å ta vare på, men en del grunnholdninger bør forsvares som bevaringsverdige.

Det er naivt å tro at det som er godt i et samfunn opprettholder og bevarer seg selv. Det må kjempes for hver dag på ulike arena. Når grådighet og en økende tapping av jordens ressurser, som bør komme fremtidige generasjoner til gode, er blitt fremtredende trekk ved samfunnet, er det all grunn til å mobilisere alle gode krefter i kampen for å opprettholde livets betingelser.

Noen ganger må man være radikal for å være konservativ. Det er nødvendig å forandre for å bevare. Konservatismen har som nevnt mange uttrykk og det er ikke alle som appellerer til meg. Noen er direkte forkastelige, men noen verdier finner jeg viktige nå når vi noen uker skal diskutere politikk innenfor den rammen som terroren i Oslo og Utøya har skapt for oss.

Blant de 21 konservative som Røe og Syse trekker frem legger mange vekt på det sosiale fellesskapet. Det vi gjerne kaller sivilsamfunnet. Det personlige ansvaret og skepsisen til en overmektig stat som griper inn i alle våre livsfaser , er også elementer som appellerer til meg.

Det samme gjelder også den skeptiske holdningen til markedsliberalismen som mange av de konservative står for. Markedsliberalismen og en ekspansiv vekstøkonomi river mennesker løs fra de kulturelle og sosiale rammene som verner om deres liv. Den ødelegger grunnlaget for liv på jorden med sin grådige utnyttelse av enhver tilgjengelig ressurs som kan bidra til profittmaksimeringen. Den kaster oss gjennom konstant manipulering via media og reklame, inn i en grådighetens atmosfære som vi internaliserer og tror det kommer fra oss selv.

Markedsliberalismen er på sikt en destruktiv konstruksjon. Den er avhengig av å rive ned for å bygge opp og et grenseløst univers der ressursene alltid er tilgjengelige i en eller annen form.

Sånn er det imidlertid ikke.

Jeg sitter i fjellheimen ved Molde når jeg skriver dette. I det som var et stillhetens rike ved ørretvannet, har vi den siste uken hørt gravemaskiner og bulldosere som graver seg gjennom landskapet for å gjøre området mer tilgjengelig for hyttebygging. Mer folk, biler, store hytter og musikkanlegg som durer høyere en lydene fra bekk og elv, er noe vi forventer vil møte oss om ikke så lenge når vi søker roen ved vannet.

Forandring er nødvendig for på bevare grunnleggende verdier, men samtidig er det viktig at vi møter kravene om forandring med grunnleggende motspørsmål. Her finnes det mye bra hos de konservative som Røe og Syse har trukket fram. Boken som har fulgt meg de siste to ukene, kan derfor anbefales.

Å ta vare på individet og mennesket slik han eller hun fremtrer for sykepleieren, er et hoveddimensjon i sykepleiefaget. Det krever et personlig engasjement slik blant annet Kari Martinsen og filosofen Knud M. Løgstrup har vist. Kari Martinsen har vært modig i sin kritikk av utviklingstrekk i samfunnet og sykepleiefaget. Hun har beveget seg fra søke inspirasjon og innsikt ved å reflektere over tanker fra Karl Marx via blant annet Knud M. Løgstrup til nå Mischell Foucault. Her finnes det mye radikalisme, men kanskje enda mer konservativ tenking.

Hennes åpne og lyttende holdning til ulike tenkere er en viktig inspirasjon for oss andre. Hun har vandret i det dynamiske grenselandet mellom radikalisme og konservatisme. De kritiske kommentarene hun ga i sin takketale, og de perspektivene som ligger i Nordahl Griegs nevnte dikt, er viktige som inspirasjon i kampen for å bevare det som er viktige verdier for oss og ikke minst for å unngå en forandring vi ikke vil ha.

Det er sikkert god grunn til å stille spørsmål ved mange av de holdninger som er kommet fram i media etter 22.juli. Det har uansett vært et viktig og tragisk skille og samtidig vist en sterk vilje i folket til å holde oppe og bevare grunnleggende menneskeverdier når de har vært truet.

Det er bedre med mennesker som synger seg gjennom gatene med roser i hånd, enn sverd og harde våpen. Det gir håp om at vi er villige til å lytte til hverandre og å søke sannhet mer enn manipulerende retorikk. Her finnes det mye å reflektere over, også i den konservative leir, som jeg vil ta meg med nå like før høstens – ikke alltid like vakre forestiling – Valgkampen – begynner for fullt.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.