To varslere - to historier

I forbindelse med Sykepleiernes dag, blir sykepleierne Gjertrud Hannasvik og Oline Hesselberg tildelt hver sin varslerpris.

For Gjertrud Hannasvik var varslingen en langdryg affære på halvannet år. Oline Hesselbergs historie er blitt kalt «for god til å være sann».

Hesselbergs historie begynner sommeren 2010.

Bjellene ringer første gang når hun skal tilbake til jobben etter svangerskapspermisjon. Ledelsen på Ammerudlunden sykehjem husker det ikke og ber henne derfor ta to uker ulønnet ferie.

Hun sier: «Det kan jeg ikke.» Løsningen blir at hun jobber som ekstravakt de to ukene. Så blir hun tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF). Etter tillitsvalgtopplæringen begynner bjellene å ringe for alvor. Doble vakter, ubetalt overtid. Fram mot jul blir det verre og verre. Heller ikke pensjonene er i orden. Hun sier fra, men blir ikke hørt. Det ser håpløst ut. Hun snakker om det hjemme. Begynner å se fram til å skulle i svangerskapspermisjon igjen.

På nyåret er det fare for streik i privat sektor. Fredag 11. februar blir hun innkalt til kurs i medietrening. Der forteller hun om forholdene på arbeidsplassen sin til kommunikasjonssjef Signy Svendsen i NSF. Hun blir rystet. Tenker at dette er en sak for tv. Vurderer skjult kamera Mandagen ringer Svendsen og forteller at Dagsrevyen er interessert, men trenger dokumentasjon.

Nå blir Hesselberg usikker. Hva er hennes rolle? Skal hun stille opp? Hun snakker med mannen sin. Med far og mor, som er sykepleier. Alle er skeptisk og bekymret for babyen. Hesselberg tenker også på helsen. Karrieren er hun ikke redd for, men hun regner med at hun må betale en pris for å varsle. Hun velger likevel å bidra.

«Det er for godt til å være sant», tenker journalist Fredrik Solvang i Dagsrevyen. Han har fått en varsler i fanget som byr på lister med ulovlige vakter og et bomberom med overnattende utenlandske sykepleiere. Det er særlig bomberommet han tenner på. «Spektakulært!», tenker tv-mannen. Han ser for seg ulike scenarier. Ett er Hesselberg med skjult kamera i bomberommet. Det vil ikke Hesselberg. Men hun sier ja til å levere vaktlister. «Etterpå er jeg ferdig», tenker hun.

Solvang bestiller to tv-fotografer, som slett ikke er vanlig på et oppdrag.

Kopierer med hjertebank

Hesselberg går tidlig på jobb onsdagen, en time før dagvakten begynner. Finner vaktlistene som ligger i resepsjonen, går til kopirommet ved siden av sjefens kontor. Pulsen er høy, det kjennes som om hun har drukket fire kopper espresso. Hun jobber i mørket. Kopierer feil, må gjøre det om igjen. Svendsen kommer. På toalettet forklarer Hesselberg hviskende innholdet i vaktlistene. Nå vil hun bare at Svendsen tar dem med seg og går. Men først viser Hesselberg henne bomberommet. Der sover en av de ansatte. Når NRK-teamet går dit, er sengene tomme.

Hesselberg er på avdelingen når hun blir oppringt. Hun må komme ned og snakke med NRK, sier kollegene, som selv nekter å si noe. De vil være lojale mot arbeidsgiver. Det er ekstra ubekvemt for Hesselberg å uttale seg når kollegene står og hører på. Men hun tar et valg. Sier i mikrofonen at jo, pleiere sover i bomberommet. Og nei, de får ikke betalt overtid. Hun føler hun utleverer arbeidsplassen.

I Dagsrevyen

Hesselberg går tilbake til avdelingen for å jobbe. Noen av kollegene er sinte på henne. Når hun er ferdig for dagen klokken halv fire, er sjefen, Adecco-ledelsen og Dagsrevyen fortsatt der.

Om kvelden ringer journalist Solvang og sier at Adecco har innrømmet alt. Og at ledelsen har sagt at på Midtåsen sykehjem som også er Adecco-drevet, er det helt annerledes. Hesselberg vet at det ikke stemmer, så hun kontakter tillitsvalgt Birgit Berg. Når hun hører dette, kopierer hun også vaktlister. Torsdag 17. februar sendes saken om Ammerudlunden i Dagsrevyen. Fredag kommer oppfølgingen fra Midtåsen. Siden er det sykehjemmet i Klæbu. Og i Oppegård.

De neste dagene er Hesselberg full av adrenalin. Om natten drømmer hun om jobben. I helgen får hun premature rier og jordmoren sier hun må roe ned. Hun sier ja til intervju i Sykepleien. Til nå er det få som vet at det var hun som varslet. Dagsavisen leser Sykepleien og intervjuer henne på telefon. Det blir stort bilde på forsiden. Samme uke blir Hesselberg lørdagsgjest i Dagsrevyen. 1. april er hun gjest på Skup-konferansen for kritisk journalistikk i Tønsberg. På fredagskvelden blir hun lansert som journalistenes drøm foran en fullsatt sal.

Dominoeffekt

Og nå skal hun altså få pris.

– Den kan gi andre mot til ikke bare å varsle, men å endre. Jeg har ikke ønsket personlig oppmerksomhet. Denne saken har vært ubehagelig for mange, og slik sett er den trist. I kjølvannet har hun sagt nei til noen og stilt opp for andre.

– Jeg ser det som en mulighet til å formidle noe viktig. Jeg har vært heldig og hatt en takknemlig rolle. Mediene har behandlet meg veldig godt i forhold til det mange opplever. Jeg har heller ikke fått noe negativt fra Adecco. Mest av alt tror jeg at saken ble så stor på grunn av dominoeffekten den fikk. NRK fikk fortløpende tips og fulgte opp saken i ukevis – før Japan-katastrofen tok all sendetid.

Hesselberg påpeker dessuten at sykehjem er allemannseie.

– Folk vil vite at det er ordentlig der. De er mer opptatt av det enn av en stor produksjonsbedrift. Hesselberg tror det er lettere å få til endring i privat sektor enn i det offentlige.

– Jeg fikk jo ny arbeidsgiver. Også det offentlige kan endres, men der blir ikke konsekvensene så dramatiske. Jeg er glad for opprenskningen blant private aktører. Det var vanskelig å konkurrere med Adecco slik de drev.

Fornøyd etter ubehaget

– Hva har du lært?

– At det er viktig å ha et håp om forandring. På alle arbeidsplasser foregår noe som bør forbedres. På et tidspunkt mistet jeg troen på endring. Men så endret jo alt seg likevel.

– Har dette gitt deg selvtillit?

– Jeg har i hvert fall fått troen på at ting kan skje selv om det ser mørkt ut. Jeg tror jeg er blitt seigere.

– Råd til andre som lurer på om de skal varsle?

– De må jobbe for endring sammen med medlemmer, tillitsvalgte og ledelsen der de jobber. Prøv det i det lengste, si fra skriftlig om det må til. Hvis det virkelig ikke går, har man plikt til å melde videre hvis det dreier seg om lovbrudd. Man blir ikke alltid populær av det, men til syvende sist går det ut over pasientene når en sykepleier har vært 18 timer på jobb. Når man varsler, er det godt å vite at alt annet er prøvd først.

For Hesselberg var det en ensom avgjørelse å varsle. Hun visste kollegene var mot det. Derfor var kontakten med tillitsvalgte på andre sykehjem viktig. Ammerudlunden har i en overgangsperiode leid inn ekstravakter på grunn av underbemanningen fra Adecco-tiden. Men Hesselberg er fornøyd med situasjonen nå. Kvaliteten på sykepleien er blitt bedre, lønnen er økt.

– Jeg er trygg på at kolleger og pasienter har det bedre. Det er en god følelse. Etter alt ubehaget blir det bra.

– Hva skjer i bomberommet?

– Det er vel blitt lagringsplass igjen. Det er i hvert fall ingen senger der lenger, sier Hesselberg.

Gjertrud Hannasviks historie

Fra alarmen gikk inne i Gertrud Hannasviks hode første gang, til det skjedde noe, gikk det lang tid. Hennes historie viser en annen side av varsling: Den hvor varsleren blir stående helt alene. Stockmanns hammer er Hannasviks andre påskjønnelse: i mars fikk hun Kreftomsorgsprisen.

Stille

– Hva tenker du om å få nok en pris for arbeidet?

– Jeg synes det er flott at det er noen aktører i samfunnet som vil belønne en varsler. Det er en kjærkommen respons, som står i kontrast til taushet og usynliggjøring. I min naivitet har jeg ønsket å bidra og spille på lag. Men arenaer hvor jeg kunne bidratt virker avstengt, jeg er blitt en man ikke vil snakke med.

– Det har vært stille?

– Vel. Fra grasrota har jeg fått enormt mange henvendelser, både fra helsepersonell og pasienter og pårørende. Men det er offentlige aktører jeg har tenkt burde si noe, som har vært helt tause.

Fikk bot

– Når begynte det?

– Da jeg fant pasienten som hadde gått ett år med ubehandlet kreft. Det var en D–dag for meg, og den dagen var ikke god.

– Før det visste jeg mye om ad hoc–drift ved avdelingen, og var blitt kjent med en del organisatoriske forbedringsområder, blant annet om bruken av DIPS. Med den kunnskapen skjønte jeg at her kunne det være flere. Så begynte jeg å lete. Og fant, sier Hannasvik.

Resten av historien er nå kjent: Sykepleieren forsøkte å varsle internt, på flere nivåer, men opplevde at hun ikke ble tatt på alvor. I januar 2010, flere måneder etter at hun oppdaget det første tilfellet, fikk hun status som varsler. Likevel skulle det gå lang tid før det ble ryddet opp ved avdelingen.

Sykehuset Asker og Bærum (nå Vestre Viken HF) fikk i ettertid en betinget bot på fem millioner kroner for alvorlige avvik i ventelistene og brudd på pasientrettighetene. Vestre Viken HF har nå en prøvetid på fem år. Dersom Statens helsetilsyn i denne perioden avdekker brudd på helselovene, vil tilsynet anmelde dette, for å få omgjort forelegget til en ubetinget bot. I tillegg må Vestre Viken HF rapportere til Statens helsetilsyn hver sjette måned. 

Straff

– Hva har du lært av dette?

– Veldig mye. Både om mellommenneskelige mekanismer og hva som skjer når man trår ut av linjen og varsler. Jeg har egentlig gjort noe bra og korrekt, det var livsavgjørende for mange mennesker. Likevel oppleves responsen mer som straff, som om jeg skulle ha gjort noe veldig galt. Taushet er et sterkt og kraftfullt budskap, særlig når de en har henvendt seg til ikke engang svarer. Jeg har aldri kjent meg så tilintetgjort.

Hannasvik har de siste ti årene jobbet med å innføre gode systemer i helsetjenesten, og sier hun var vant til det doble budskapet med å gjøre noe prisverdig og riktig, men likevel bli ansett som en «bug» som skapte trøbbel. Hun mener denne saken har vært en topping på akkurat den erfaringen.

– Jeg har kanskje vært naiv, jeg har trodd at vi egentlig ville det samme – ha gode systemer til beste for pasientene. Det har vært et kraftig illusjonstap å innse at så mange ting kommer foran pasientsikkerhet. At dette skulle være så konsistent, også i ettertid, har vært overveldende.

– Merker du sanksjoner ennå?

– Ja, i drypp gjør jeg det. Mest i form av tidligere nevnte taushet – mangel på respons fra aktører man hadde forventet respons fra. Jeg har jobbet med å forstå og tolke budskap, ikke ta alt inn over meg, men plassere det der det hører hjemme.

Høy pris

– Har du råd til andre som kan komme til å bli varslere?

– For det første: Hvis man ser eller opplever noe som ikke er bra eller galt, så har man en plikt til å si fra. Og man må ikke gi seg om man ikke når fram.

– I ettertid har jeg også tenkt at dokumentasjon om det man har varslet fra om er viktig. Gå linje, og dokumenter skriftlig hva man har sagt ifra om. Et råd er å ta ting på e-post, så man har det skriftlig. Jeg burde nok ha rapportert mer skriftlig, mye av selve rapportering gjorde jeg muntlig. Men jeg hadde mer enn nok dokumentasjon på selve saken. Jeg tenkte ikke strategisk idet jeg holdt på, men saken sto jo for seg selv. Men generelt bør nok en varsler ha solid dokumentasjon å vise til.

– Ellers: Stol på deg selv og lytt til dine verdier og det du står for. Mange vil prøve å vippe deg av pinnen, sier hun.

Hun mener alle sykepleiere bør være forberedt på å bli varslere.

– Ut ifra vårt oppdrag og våre etiske retningslinjer, har vi en opplagt varslingsplikt. Likevel, hun klandrer ikke andre som ikke har gjort det samme som henne.

– Man har tross alt et liv og en familie å skjøtte. Jeg skulle ønske det var annerledes, at man slapp å gjøre disse vurderingene. Du må være forberedt på at mange ikke liker det du gjør, og vil gjøre deg til problemet. Det er en høy pris å betale, sier hun.

Lite støtte

– Du sier du sto alene da du varslet. Opplevde du at du fikk god nok støtte fra NSF?

– Da jeg sto i denne situasjonen lokalt, vurderte jeg ikke de tillitsvalgte som ressurs eller støttespillere.

– Hvorfor ikke?

– Jeg forventet vel ikke at det var noe å hente.

– I ettertid har jeg fått juridisk bistand fra forbundet, og det var greit. Men jeg opplever ikke at jeg har hatt et forbund i ryggen. Det er første gang jeg har trengt forbundet, jeg har lurt på hva som ligger i «støtte» fra forbundet i slike saker: Er det tilgang til en jurist? En advokat kan man jo få hvor som helst. Som varsler forventet jeg nok en større oppbacking fra forbundet mitt, jeg har vært medlem i veldig mange år.

Hannasvik ser at det er forskjell på de to varslersakene:

– NSF har vært fraværende i min sak, i den andre saken var de veldig aktive. Kanskje er det lettere å engasjere seg når det er en privat aktør, og det gjelder ansattes rettigheter i stedet for pasientrettigheter? Var det utslagsgivende for støtten at Oline Hesselberg var tillitsvalgt, mens jeg var leder? Jeg unner selvsagt Oline all mulig respons og oppmerksomhet rundt saken, men tar samtidig mangelen på tilsvarende støtte som et budskap.

Samtidig understreker Hannasvik at støtten fra Marie Aakre, leder for Rådet for sykepleieetikk, var overveldende.

– Hun tok meg veldig på alvor, og det var sterkt, siden jeg følte meg så alene med saken. For øvrig har det vært nokså tyst, sier hun.

– Ulike saker

Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lisbeth Normann, mener tidspunktet for når forbundet ble koblet inn, skiller håndteringen av de to sakene.

– Hvorfor tror du NSF var mer aktiv og synlig i Adecco-saken versus Vestre Viken-saken?

– Dette er to ulike saker. I Adeccosaken var det NSF sentralt som gjorde tillitsvalgt til en varsler. Det var informasjon fra Hesselberg som gjorde at vi så grunn til å agere. I Vestre Vikensaken, ble vi sentralt koblet inn sent i prosessen når det oppsto problemer for varsleren i kjølvannet av at hun hadde varslet, og da hun trengte juridisk bistand, sier Normann.

– Forskjellen på de to sakene er at den ene er i en privat virksomhet, handler om arbeidstakerforhold og at varsleren er tillitsvalgt. I den andre saken er det i det offentlige, handler om pasientrettigheter, og varsleren er leder – tror du noe av dette var utslagsgivende for måten NSF engasjerte seg?

– Nei, dette handler om hvor i prosessen NSF har blitt koblet inn og hvor delaktige vi har vært i hele hendelsesforløpet, sier hun.

– Sett i ettertid, fikk Hannasvik god nok støtte fra NSF underveis og etterpå?

– Dette er ikke en sak jeg kjenner alle detaljene i, men så langt jeg kan se har Hannasvik fått en tett juridisk oppfølging med et godt resultat i hennes favør, sier Normann.

Stockmanns hammer

*Bl e o p p r e t t e t av Stiftelsen Byggfag i 2005. Prisens fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten for ansatte. Den skal stimulere levende debatt og uredd bruk av det frie ord.

*Prisen er oppkalt etter doktor Stockmann i Ibsens En folkefiende.

Kilde: Stockmanns hammer