Sykepleier Gjertrud Hannasvik: – Jeg ble ikke hørt

Nyheter
TØFF TID: – Varslere må være forberedt på at det koster, sier sykepleier Gjertrud Hannasvik.

Stikkord

Sykepleier Gjertrud Hannasvik opplevde at de grove feilene hun meldte fra om i ventelistene ved Kirurgisk avdeling på Sykehuset Asker og Bærum ikke ble tatt på alvor. Men så smalt det. Høyt.


Les mer: Kritikk fra Helsetilsynet

 

– Jeg hadde ikke behøvd å bli en varsler. Gertrud Hannasvik ser ut vinduet fra sofaen i eneboligen på Stange.

– Hadde de bare hørt på meg. Ganske nøyaktig ett år er gått siden hun hadde sin siste arbeidsdag i engasjementet ved Sykehuset Asker og Bærum, ved Vestre Viken Helseforetak. Ett år siden hun gikk ut sykehusdørene for siste gang – med status som varsler.

Da hadde hun avdekket og dokumentert det som bare dager etterpå nådde offentligheten som en gigantisk skandale:
Internt rot og mangel på kontroll hadde ført til at et stort antall pasienter ikke hadde blitt innkalt til kontroll til riktig tid.

Ledelsen sa da skandalen sprakk, at de var varslet ved at en pasient sendte et brev til sykehuset. Men Hannasvik visste at ledelsen hadde kjent til de kritikkverdige forholdene før det.
Hun hadde jo sagt ifra. Dag etter dag, uke etter uke.

 

– Viktig historie

Nå har hun bestemt seg for å fortelle hva hun opplevde som sykepleier på Kirurgisk avdeling ved sykehuset noen hektiske høstmåneder i 2009. Hvordan hun forsøkte å si fra, uten å bli tatt på alvor.

– Jeg forteller min historie fordi jeg mener den er viktig for pasientsikkerheten. Og fordi jeg trenger å bruke erfaringen til noe nyttig. Det har kostet, men jeg ville gjort det igjen. For det var helt riktig. Det er så viktig at man ikke blir mer lojal mot systemet enn mot pasienten, sier hun, før hun tar sats, og tar oss med tilbake til august 2009.

 

Bedt om å rydde opp

– Jeg begynte ved Kirurgisk avdeling rett etter skoleferien. 20. august startet jeg på jobben jeg var hyret inn for å rydde opp i ventelister og pasientflyt. Bestillingen fra ledelsen var krystallklar.

Hun fikk også personalansvar og ansvar for drift, og ble spesielt bedt om å ta tak i et konfliktfylt arbeidsmiljø. Hun brettet opp ermene og startet.
Det var ikke første gang hun var bedt om å rydde opp på en avdeling.

Gjertrud Hannasvik er sykepleier. Hun er utdannet på Lovisenberg i Oslo. Hun vet godt hvilke verdier hun jobber ut ifra. Pasientsikkerhet er det viktigste. Å forvalte maktforholdet mellom pasient og sykepleier til beste for pasienten er også viktig. De ti siste årene har hun jobbet med pasientsikkerhet – hun har vært leder, tatt ryddejobber.

Med den bagasjen sa hun ja til oppdraget ved Kirurgisk avdeling ved Sykehuset Asker og Bærum.

 

Avdekket ad hoc-drift

– Hva fant du?

– Jeg visste at avdelingen hadde slitt med et konfliktfylt arbeidsmiljø i flere år. Min erfaring tilsier at et dårlig arbeidsmiljø er en fare for pasientsikkerheten. Denne avdelingen var preget av ad hoc-løsninger. Det bekymret meg umiddelbart at det var for store tilfeldigheter i pasientinnkallinger, forteller hun.

Men saken skulle vise seg å være større. Rotet på avdelingen var mer grunnleggende og hadde større konsekvenser enn hun hadde forestilt seg.
20. september 2009, etter en måneds arbeid, finner hun noe.

– Jeg kjente blodet forsvinne fra hodet og hendene begynner å skjelve. En pasient hadde gått med ubehandlet kreft i ett år. Ingen hadde sett biopsi-svaret.

– Funnet sjokkerte meg voldsomt, og jeg stilte med en gang spørsmålet: Fantes flere? Jeg var helt overbevist om at alle andre også ville bli sjokkert og at ledelsen ville sette i gang opprydding umiddelbart, sier hun.

Men det var ikke det som skjedde.

 

Pasienter «falt ut»

– Hva gjorde du med det du fant?

– Jeg innkalte til et møte, hvor vi gikk gjennom pasientforløpet. Vi så at det hadde sviktet på flere steder. Pasienten falt til slutt ut av listene fordi biopsi-svaret som viste kreft, ikke var registrert riktig i DIPS.

– Jeg begynte så å lete i ventelistene, på kryss og tvers – og jeg fant pasient etter pasient som ikke var blitt innkalt til kontroll, eller hvor behandlingsfrist var overskredet.

De fleste av disse pasientene hadde en kreftdiagnose. Men det var også andre pasienter, hvor belastningen med å vente på behandling er stor.

– For eksempel var det pasienter med totalruptur etter fødsel som hadde ventet over et år, og en ungdom med inngrodd tånegl som var så vond at det ikke var mulig å delta i vanlige aktiviteter. Selv om det ikke er livstruende tilstander, var det uholdbart at mange pasienter måtte vente så lenge.

– I løpet av noen uker hadde jeg samlet over 100 pasienter som ikke var blitt innkalt som de skulle, sier hun.

I en blå perm samlet hun pasienter som ikke var fulgt opp etter kreftoperasjoner, nyhenviste som hadde ventet for lenge, prøvesvar som ikke var behandlet, motsetninger i dokumentasjonen.

Gjertrud Hannasvik rapporterte ukentlig til ledelsen, og så ofte hun hadde anledning. Og hun viste eksempler på det hun hadde funnet. Men ifølge Hannasvik ble ingen konkrete tiltak ble iverksatt.

– I slutten av oktober formidlet jeg at jeg trengte hjelp.

– Jeg oppfattet selv at jeg sto mer eller mindre helt alene om saken, som begynte å bli for stor for meg å håndtere alene. Jeg mente at avdelingen måtte sette i gang strakstiltak for å sikre at pasientene jeg fant fikk oppfølging, sier hun.

 

Blå perm

Gjertrud Hannasvik blar i notater og avisutskrifter hjemme på Stange. Bunken er stor.

– Jeg har et frenetisk forhold til sannhet, sier hun.

I november 2009 ser hun ingen annen råd enn å varsle videre i systemet. Kvalitetsavdelingen får se innholdet i den blå permen.

– Rett før jul i 2009 ble det levert en redegjørelse til klage- og skadeutvalget ved sykehuset, fordi de ba om å få en status i saken. Min dokumentasjon ble ikke vektlagt i denne redegjørelsen.

 

Tviholdt på papirer

– Jeg syntes dette var helt forferdelig. Jeg sov dårlig om natten, drømte at jeg sto på døren til kreftpasienten og ba om unnskyldning på vegne av sykehuset. Det hadde vært helt på sin plass. Jeg ble personlig engasjert og opprørt over at det var så store huller i pasientsikkerheten ved avdelingen, sier Hannasvik.

– I gjennomgangen av hva som hadde skjedd med pasienten som hadde gått med ubehandlet kreft i ett år, viste det seg at biopsi-svaret var blitt skannet inn i pasientens journal uten tilknytning i DIPS.

Det vil si at ingen lege hadde fått det til vurdering eller godkjenning. Under denne gjennomgangen kom det frem at mange aktører i systemet var bekymret for om viktig informasjon og prøvesvar kom dit de skulle. Enkelte hadde begynt å overlevere viktige beskjeder personlig, for å være sikker på at de ikke forsvant underveis.

Samme høst som Gjertrud Hannasvik fortvilet forsøkte å vekke ledelsen om de kritikkverdige forholdene ved Kirurgisk avdeling, fikk sykehuset ISO-sertifisering.

– Jeg oppfattet det slik at et godt renommé var viktigere enn pasientsikkerheten. ISO-sertifiseringen ble gitt samtidig som jeg forsøkte å varsle om svært alvorlig svikt. Jeg trodde ikke det var mulig å få en ISO-sertifisering på dette viset, sier hun.

 

Hår i suppa

– Hvilke reaksjoner ble du møtt med da du varslet internt?

– Jeg opplevde at funnene ikke ble tatt på al-vor. At jeg overdrev. Men det ble startet en intern granskning av tre seksjoner. Men bestillingen var altfor uklar, man lette åpenbart ikke etter det samme. Funnene ble deretter.

– Jeg syntes det var uforståelig at jeg, som kjente hver en krok i den delen av DIPS de skulle undersøke, ikke ble spurt til råds. Jeg ble også holdt utenfor viktige møter. En merker når en har blitt et «hår i suppa». Enkelte i ledelsen gikk fort forbi meg i korridorene, sier hun.

Gertrud Hannasvik følte etter hvert at hun ble «parkert», og at ting hun hadde ansvar for eller skulle formidle som leder, ble trenert eller gjort annerledes.

– Jeg følte meg mer og mer alene. Jeg innså at jeg rett og slett ikke hadde tillit, sier hun.

 

Ikke nevnt i rapport

20. januar 2010 meldte hun fra til Fylkeslegen. Få dager etter sprakk saken i mediene.

Da sa ledelsen ved sykehuset at de hadde visst om saken siden før jul – og at den startet med et brev fra en pasient.

I august 2010 kom det en rapport etter at konsernrevisjonen hadde gransket avdelingen.

I hovedrapporten var ikke Gjertrud Hannasviks funn nevnt med ett ord. Etter at revisjonen hadde overlevert sluttrapporten, kom de med et vedlegg. Der blir det understreket at «det var varslerens informasjon som etter hvert førte til at det ble satt i verk en gjennomgang av ventelister ved kirurgisk avdeling,» og at konsernrevisjonen har full tillit til varsleren.

– Jeg ble sjokkert over at ikke varsling var nevnt med ett ord, eller at navnet mitt sto i navnelisten. Noen må ha reagert på det, da det like etter kom et vedlegg til revisjonsrapporten. Det sier noe om hele prosessen, sier hun.

 

Anarki og meldekultur

– Hvorfor ble det ikke ryddet opp umiddelbart, tror du?

– Det har jeg tenkt mye på. Jeg kjenner mange samvittighetsfulle og faglig engasjerte medarbeidere på denne avdelingen. De kompenserte daglig for manglende struktur og systemer. Jeg tror mange har forsøkt å si ifra om ting, men anarki og meldekultur henger dårlig sammen. Det blir fort vendt imot den som melder. Det var ikke rom for de dårlige historiene.

– Tror du ventelistedatoene ble skjøvet på bevisst?

– Det vet jeg faktisk ikke. Men det blir jo ikke slik av seg selv. Det er ufattelig trist å se en slik kollektiv resignasjon. I mitt arbeid med pasientsikkerhet vet jeg at det fordrer tydelige ledestjerner og nitidig innsats hver dag. En må tore å ha et kritisk blikk på seg selv. Når dette uteblir, går det galt, sier hun.

Hannasvik understreker at en slik kultur ikke kommer brått, men erverves over mange år.

– Det handler om ledelse, sier hun, før hun korrigerer seg selv:

– Eller mangel på ledelse, rettere sagt. 

 

Sofistikert gjengjeldelse

– Har du møtt gjengjeldelse etter varslingen?

– Gjengjeldelse kan gjøres sofistikert. Jeg ble ikke innkalt til møter hvor saken ble diskutert, jeg merket at saken begynte å leve i sitt eget spor, utenfor min rekkevidde. Jeg ble mer og mer alene, mindre og mindre involvert. Jeg ble pro forma håndtert, sier hun.

Noe av dette har hun ikke sett før etterpå, og hun har tenkt mye over det hun kaller sin egen naivitet.

– Etter at jeg sluttet i januar, og saken fikk mye medieoppmerksomhet, var det ingen ved ledelsen som støttet meg, forteller hun.

– Jeg hadde telefonisk kontakt med konstituert direktør i begynnelsen av juni. Men dette endret verken sykehusets offisielle versjon eller rapporteringer til styret, noe det burde ha gjort.

Året som har gått etter at hun sluttet, har vært tungt.

– I starten var det en enorm belastning å oppleve at saken jeg varslet om ble førstesidestoff i avisene. Innimellom måtte jeg skru av radioen, for jeg klarte ikke å høre på, sier hun.

Gjertrud Hannasvik følte seg alene, men kjente også på et enormt ansvar for det som skjedde.

– Det var utfordrende å høre at det ble sparket nedover, mens det for meg handlet om ansvar høyt oppe, sier hun.

Hannasvik forteller om effekten det har å bli «slettet fra jordens overflate,» som om det hun hadde drevet med dag og natt de siste månedene ikke eksisterte.

– Å høre om brevet som angivelig startet det hele, traff meg som respektløst, mest på vegne av pasientene. Så vidt jeg vet, var ingen andre enn jeg interessert i akkurat det brevet. Det genererte absolutt ingenting, sier hun.

 

Angrer ikke

I ettertid har SAB blitt politietterforsket etter at saken ble oversendt fra Helsetilsynet.

Sykehuset har fått fem millioner kroner i betinget bot.

– Har du tips til sykepleiere som vurderer å varsle?

– Ja visst, sier hun.

– Flere må si ifra når noe ikke er bra. Og de må varsle videre om de ikke blir tatt på alvor. Men de må være forberedt på at det koster, en blir verken helt eller populær. Men jeg tror det er den eneste måten å røske opp i en ukultur på. Pasienten må alltid komme først, ikke lojaliteten til en sjef, en avdeling eller et system. Det er også viktig å dokumentere alle møter man har hatt, hva man finner og hvem man har sagt fra til, sier hun.

– Ville du gjort det samme igjen?

– Ja. Jeg ville det. Jeg var aldri i tvil om at dette ikke kunne passere i det stille. Jeg tenkte aldri på å slutte før jobben var gjort. Tvert imot tenkte jeg at jeg ikke kunne forsvinne før jeg var sikker på at pasientene var tatt hånd om. Jeg mener selv at jeg har stått støtt hele veien. Kjerneverdiene jeg jobber ut fra ble tydelige, jeg kjente godt hva som var riktig å gjøre.

– Hva har dette året gjort med deg personlig?

– Jeg har blitt kraftig jekket ned. Selvtilliten har fått seg en knekk. Men jeg vet at jeg gjorde det riktige. Jeg så for meg pasientene og visste at dette ikke kunne fortsette. Noen måtte gjøre noe, og det ble meg.

 Les også kommentaren til Marie Aakre, leder for Rådet for sykepleieetikk.

Fakta:
Sykehuset Asker og Bærum (nå Vestre Viken HF) har fått fem millioner kroner i foretaksstraff for alvorlige avvik i ventelistene og brudd på pasientrettighetene.

  • Saken sprakk i mediene i januar 2010.
  • Sykepleier Gjertrud Hannasvik forteller at hun høsten 2009 gjentatte ganger varslet internt om over 100 tilfeller av pasienter som ikke var blitt fulgt opp som de skulle. Hun opplevde at hun ikke ble hørt.
  • Gjertrud Hannasvik fikk i ettertid status som varsler. Nå forteller hun sin historie.

 

Vestre Viken: – Burde vært håndtert annerledes

Juridisk direktør ved nåværende Vestre Viken HF, Jan Reidar Bergwitz-Larsen, sier han ikke vet når dokumentasjonen til Hannasvik ble formidlet til sykehusledelsen ved SAB.

Han henviser videre til daværende ledelse ved sykehuset på spørsmål om hva som ble gjort med informasjonen, og hvorfor det ikke ble igangsatt strakstiltak.

Elisabeth Kaasa var direktør for somatikk ved SAB høsten 2009. Eilert Ottesen var leder for Kirurgisk avdeling.

– Hannasviks arbeid var et viktig bidrag for å avdekke og følge opp avvikene. Det er Vestre Viken som svarer på foretakets videre håndtering, og jeg ønsker ikke å komme med ytterligere kommentarer, sier Elisabeth Kaasa i en e-post til Sykepleien.

– Mitt engasjement ved sykehuset ble avsluttet for cirka trekvart år siden, og jeg har ikke tilgang til saksdokumenter, notater eller lignende, sier Eilert Otttesen.

Han viser til at han er underlagt taushetsplikt. Han mener at henvendelsene fra Gjertrud Hannasvik ble tatt alvorlig, og at hennes funn var et viktig bidrag i avdekkingen av avvik.

– I ettertid er det åpenbart at hun ikke ble godt nok ivaretatt, sier Jan Reidar Bergwitz-Larsen.

– Det er Vestre Viken HFs oppfatning at det var flere årsaker til at svikten ved kirurgisk avdeling ved Sykehuset Asker og Bærum ble oppdaget. Det skjedde på grunn av et brev fra en pasient, som resultat av det arbeidet som allerede var i gang på avdelingen og ikke minst som resultat av Gjertrud Hannasviks arbeid og varsling til ledelsen, sier Bergwitz-Larsen, som understreker at han ikke kan svare på vegne av daværende ledelse ved Sykehuset Asker og Bærum (SAB) eller Vestre Viken helseforetak.

Han understreker at Hannasvik i ettertid har blitt anerkjent som varsler både av administrasjonen i Vestre Viken helseforetak, styret for foretaket og Konsernrevisjonen i Helse Sør-Øst.

– Representanter for Vestre Viken helseforetak har vært i kontakt med Gjertrud Hannasvik en rekke ganger etter 20. november 2009. Blant annet har personer på direktørnivå vært i kontakt med henne, sier han.

Hannasvik oppfatter at denne kontakten ikke førte til det hun ba om - nemlig at det ble ryddet opp i systemet for timeinnkallinger og ventelister.

– Jeg ønsket ikke et klapp på skuldra, men at funnene ble tatt på alvor, sier hun.

– Tar sykehusledelsen kritikk for måten Gjertrud Hannasvik ble møtt på da hun forsøkte å varsle fra internt?

– Dette spørsmålet må du nødvendigvis rette til daværende ledelse, men i ettertid er det klart at denne saken burde ha vært håndtert annerledes.

Jeg var aldri i tvil om at dette ikke kunne passere i det stille.