Er fremtiden privat?

Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen dekket av overskriften «Framtida er privat». Avisa meldte at 3 av 4 ordførere var positive til konkurranseutsetting. 18. september meldte Fredriksstad Blad at Fredrikstad kommune kunne spare 100 000 kroner per sykehjemsplass gjennom å konkurranseutsette driften. Begge presseoppslagene var basert på tall presentert av NHO Service.

Kampanje

Listen av slike oppslag er etter hvert blitt lang. NHO Service driver kampanje for å øke andelen av private aktører i den norsk helse- og omsorgssektor.

De nye, kommersielle aktørene har fortjeneste som mål. Pengene tjener de gjennom å kutte i personalutgifter, og ved å unndra seg beskatning gjennom strategisk selskapsstrukturering og etablering i skatteparadis.

Konsekvensene for samfunnet som helhet og for de ansatte, snakker NHO Service derimot lite om. Resultatene av NHOs spørreundersøkelser og vinningsprofetier er svært tvilsomme. Det skal visstnok være «fokus på driftsutvikling», «bruke ressursene kostnadseffektivt», «spesialisering» og «omstillingsdyktighet» som er de kommersielle aktørenes konkurransefortrinn. Sannheten er at dersom man skal «effektivisere» helse- og omsorgstjenester, er det enkleste å kutte i utgifter til lønn, pensjon og bemanning. At lønningene er lavere i de kommersielle selskapene ble eksempelvis bevist under sykepleierstreiken mot Pirat-sektor i vinter.

Velferdsstatens kjernetjenester er arbeidsintensive, vi kan ikke effektivisere oss ut av den tiden det tar å gi skikkelig helsetilbud og pleie. Telemarksforskning, som på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet studerte kostnadsforskjeller i barnehagesektoren, beregnet at i barnehagene er 80 prosent av kostnadene personalkostnader. De konkluderer sin rapport med at: «Det viktigste man oppnår ved å privatisere sektoren, er å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i sektoren.»

Det er godt grunnlag for å tro at denne konklusjonen er overførbar til andre arbeidsintensive tjenester innen helse- og omsorg.

Helsekroner til skatteparadis

I For velferdsstatens nye studiehefte, «Private sugerør i fellesskapets kasser», har vi undersøkt de kommersielle selskapene litt nøyere. Heftet gir kunnskap og eksempler på hvordan de kommersielle selskapene overfører verdier fra fellesskapets kasser gjennom å tvinge personalkostnadene nedover, eller ved å drive strategisk selskapsstrukturering for å unngå innsyn, utnytte markeder og unndra seg skatt.

Teres medical group, etablert i 2007, er blant selskapene vi undersøker. Det er Norges største sammenslutning av private sykehus og kirurgiske klinikker. De driver Nobel Clinic og Colosseumklinikken i Oslo og Stavanger, Drammen Private Sykehus, Tønsberg Privatklinikk, Sørlandsparken Spesialistsenter (tidl. Sørlandsparken Plastikkirurgi), Bergen kirurgiske sykehus, Klinikk Bergen, Klinikk Stokkan, Rosenborgklinikken, Teres Klinikken Bodø og Tromsø Private Sykehus.

Største eier i Teres medical group, med 46 prosent, er FSN Capital Limited Partnership II. Dette er et rent investeringsselskap, altså et selskap hvis eneste formål er å plassere kapital der det er gode forventninger om fortjeneste. FSN Capital Limited Partnership II er registrert i skatteparadiset Jersey, der selskaper i tillegg til lav skatt også kan nekte offentligheten innsyn i selskapets årsrapporter og eierskapsstrukturer. Dette fikk Bergens Tidende erfare da de ble nektet innsyn i FSN Capital Limited Partnership II sine regnskaper under arbeidet med saken «Norske helsekroner til skatteparadis» (BT 01.10.2009).

Det vanlige

Teres medical group er ikke unik i sitt slag. Den andre store aktøren innen private sykehus og allmennlegetjenester, Aleris Helse AS, er datterselskap av Aleris AS, som også driver med barnevern, psykisk helse og eldreomsorg i Norge.

Aleris AS eies av internasjonal finanskapital. Det svenske morselskapet Aleris Holding AB ble sommeren 2010 solgt fra investeringsselskapet EQT III (registrert i Guernsey) til et annet investeringsselskap, Investor, for 4,4 milliarder svenske kroner. Investor er et av den svenske finansfamilien Wallenbergs viktigste selskaper. Selskapets finansdirektør sa allerede i 2000 at selskapet benytter seg av strategiske plasseringer i skatteparadis som Guernsey og Sveits.

Alle de kommersielle driverne av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo, Carema Omsorg AS, Attendo Care AS, Norlandia Omsorg AS, Aleris Omsorg AS og Adecco Helse AS, eies delvis av internasjonale investeringsselskaper med registrering i skatteparadis. Disse selskapene er altså ikke unntakene. De utgjør derimot hovedstammen av de private aktørene innen helse- og omsorgssektoren. Og det er disse selskapene som NHO Service ønsker at skal vokse i Norge.

Uten innsyn

Problemene med skatteparadis er blant annet beskrevet av Kapitalfluktutvalget i Norsk Offentlig Utredning (2009:19). Skattekonkurranse fører til at land med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden blir ulikt fordelt ved at kapitaleiere betaler relativt sett en mindre og lønnsmottakere en høyere andel av skattene. Norske foretaksdata tyder på overskuddsflytting til skatteparadis gjennom manipulering av internpriser. Nettostrømmen ut av Norge kan være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra disse selskapene. I tillegg til skatteproblemene, utfordrer disse selskapenes registrering i skatteparadis offentlighetens innsyn, oversikt og kontroll med offentlige midler.

Den rødgrønne regjeringen stoppet etableringen av flere privatsykehus i Norge, men de stoppet ikke utviklingen mot at de offentlige sykehusene anbudsutsetter eller konkurranseutsetter deler av sine oppgaver til private sykehus eller private spesialister. Tvert imot, organisering og bunnlinjetenkningen tvinger helseforetakene til å tenke ensidig på kostnader. Den største av Norges fem helseregioner, Helse Sør-Øst, har avtaler med private tjenesteleverandører for en årlig verdi av 3,5 milliarder kroner.

Det ser heller ikke ut til at den rødgrønne regjeringen er særlig oppmerksomme på den store kreativiteten hos de kommersielle aktørene når det gjelder å velge de best betalte helsetjenestene, minimere skattebetaling og unndra seg offentlig innsyn.

Om vi ikke klarer å skape sterke allianser som ønsker et helhetlig offentlig tjenestetilbud til innbyggerne, kan Furulund få rett i sin beskrivelse om «pragmatiske» politikere. Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver i forordet til vårt nye hefte om den historiske bakgrunnen for sterke offentlige velferdsordninger: Velferdsstatens kjernetjenester skulle skjermes mot kapitalinteressenes snevre profittjakt og styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Slik fikk vi en stor, og voksende, sektor i samfunnet som dempet konkurransepresset og fungerte som et korrektiv med hensyn til lønns-, arbeids- og pensjonsforhold. De offentlige velferdsordningene skulle først og fremst tilfredsstille grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være underlagt markedets profittvang.

Dårligere på sikt

For velferdsstaten ønsker å bidra til en erfarings- og kunnskapsbasert debatt om konsekvensene av kommersielle aktører i velferdsstaten.Retoriske påstander om «effektiv ressursutnyttelse»og «innovasjon», skal møtes med fakta og erfaringer. Disse viser at denne effektiviseringen og innovasjonen går på bekostning av fellesskapet gjennom private uttak av fellesskapets verdier og reduserer kvalitet for brukerne. Det går også utover de ansatte som ikke får anledning til å fylle sine samfunnsoppdrag fordi deres arbeidssituasjon, lønns- og pensjonsbetingelser stadig forverres. På lang sikt kommer ekstraregningen til fellesskapet gjennom lønnsdumping, økt ulikhet og brutalisering innen denne delen av arbeidslivet.

For velferdsstaten støtter alt arbeid mot kommersielle aktører i velferdsstaten, og dermed også sykepleierne sin kamp mot NHO Service for like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg til å arbeide for harmoniserte lønns- og arbeidsvilkår, mener vi det trengs et arbeid for å styrke de offentlige tjenestene og et lovverk for offentlige velferdstjenester som stanser overføringen av fellesskapets verdier til private hender. Slike reguleringer finnes allerede i norsk lovverk gjennom Privatskoleloven. Dette bør videreutvikles og overføres til andre velferdssektorer.