God ledelse = kundetilfredshet på 90 %

Hvorfor er man som leder i helsevesenet nederst på «lederrangstigen» og uinteressant?

Slike holdninger fratar Gutteklubben Grei muligheten for å skaffe seg verdifull kompetanse, erfaring, kunnskap, innsikt og nye ideer!

Jeg leste Kåre Valebrokks spalte «På en søndag» i Aftenposten, og fikk en rekke refleksjoner.

På sitt direkte vis analyserte han debatten som har gått i det siste om hvorvidt ledere må ha kompetanse i det fagområdet organisasjonen opererer i. Vi har mange eksempler på ledere i store norske virksomheter som ikke har denne spesialkompetansen.

Noen ganger går det bra, andre ganger ikke fullt så bra.

Overfører vi den debatten til helsesektoren, er min mening at ledere der må være fagpersoner. De må kunne fagspråket og forstå fagets kompleksitet. På den måten skaffer de seg den nødvendige legitimiteten slik at de kan styre og lede tunge fagprofesjoner og spesialister.

Å lede i sykehus er krevende, multiprofesjonelle organisasjoner som de er. De kjennetegnes av vanskelige prosesser, faglige, administrative og politiske. Det er nødvendig å forstå spillet, posisjonene og motivene, og samtidig sikre pasientene den beste kunnskapsbaserte behandlingen for minst mulig penger. Man må ha evnen til å ta faglige avgjørelser raskt, ofte og velbegrunnet.

Ledere i sykehus må stå for de daglige (mange) prioriteringene, som politikeren ikke tar, og de må håndtere dilemmaene og spriket mellom realiteter og pasientenes ønsker og behov. Dette krever faglig dyktighet, ledelsesmessig erfaring og autoritet.

Norsk helsesektor har de siste årene gjennomgått store omstillinger og levert mange gode resultater. Vi har kuttet helsekøen. Antall liggedøgn er redusert. Underskuddene er blitt mindre. Korridorpasientene er så godt som borte. Alt dette har de som jobber der, og lederne, fått til. Og det med mindre bemanning og stadig økende krav fra eiere (myndigheter), pasienter, pårørende og politikere om å levere kvalitet og flere tjenester.

Man kan bare se på tall fra OECD for å danne seg et bilde av hvilke resultater spesialisthelsetjenesten i Norge har klart å levere. Det skal vi være stolt av, selv om det alltid er ting vi kunne klart bedre!

Da er det nærliggende spørsmålet til alle dem som kun skryter av det private næringsliv og deres ledere: Hvilken bedrift kan vise til en kundetilfredshet på 90 prosent slik norske sykehus kan?

Ifølge Norsk Kundebarometer som offentliggjorde kundetilfredshet nå i april, kom Flytoget på topp med kundetilfredshet på 84,4 prosent. NSB hadde en kundetilfredshet på 59,9 prosent, mens Dagbladet havnet på bunn med 55,2 prosent – rett under Mc- Donalds.

Da er det interessant å merke seg at ledere i disse bedriftene har høyere status enn dem som leder helsetjenesten! For til tross for helseledernes ekstreme utfordringer, knappe ressurser, store omstillinger, men gode resultater på mange område og høy «kundetilfredshet»,

er det fortsatt slik at de er nederst på rangstigen, omdømmemessig, prestisjemessig, statusmessig og lønnsmessig! Dette er verken rekrutterende eller motiverende eller til å forstå!

En sykepleierleder på avdelingsnivå leder avdelinger på størrelse med en gjennomsnittlig norsk bedrift. Fortsatt har jeg til gode å høre at disse kvinnene ses på som attraktive i styreverv i det private næringsliv. Hvorfor det?

Fordi man ikke vet hvilken kompetanse og erfaring en leder på ulike nivå i helsesektoren representerer.

I en tid der kvinner skal inn i styrerommene, kan valgkomiteene bare komme til meg. Jeg skal uten å nøle kunne nevne en rekke kvinner, og menn, med kompetanse og erfaring som de fleste private virksomheter ikke bare vil ha nytte av, men også trenge.

Det sies at en god leder må ha følgende basiskvaliteter: en genuin interesse for området, samt et strategisk overblikk. Det mener jeg at våre ledere besitter. Det og langt mer!