fbpx Den engelske pasienten Hopp til hovedinnhold

Den engelske pasienten

Amanda Steane reiser verden rundt for å fortelle pasienthistorien om sin mann.

Hvis Paul Steane hadde fått nok vann å drikke på sykehuset, ville han vært i live i dag.

Bergen: Amanda Steane reiser verden rundt for å fortelle pasienthistorien om sin mann. Han ble multihandicappet etter flere dehydreringer ved sykehusopphold i England. Hun forteller historien for å få sykepleiere og studenter til å forstå alvoret i den basale sykepleien.

- Vi ønsker å tydeliggjøre betydningen av for eksempel en drikkelogg og kvalitetssikring av basale rutiner. Alle vet at man dør uten væske. Men vet du hvor mye pasienten din har drukket i dag? Viktigheten av disse grunnleggende tingene blir svært tydelig når vi hører Amandas historie, sier sykepleier og studentrådgiver i NSF, Morten Kristoffersen.

Dehydrering

Paul fikk revmatisme i slutten av tyve-årene, og han utviklet diabetes i 1996. På grunn av ulike medisiner fikk han etter hvert mindre mageproblemer og dro til sykehus i Coventy i 1999.

Han hadde blod i avføringen og diare, og det var bekymring for en mageblødning. Han ble på sykehuset i flere døgn mens de undersøkte han for en rekke ting. Det første døgnet fikk han intravenøs væske, men han ble koblet fra dryppet til tross for at han fortsatt hadde diare. I løpet av de neste dagene klarte han ikke å holde på verken mat eller drikke. Så begynte symptomene, ifølge Amanda Steane.

- Den konstante kløingen var det første jeg bet meg merke i. Paul klødde over det hele. Det var femte dagen etter innleggelsen. En dag han satt på sengen rett ovenfor meg og snakket,  besvimte han, sier Amanda.

Strenge besøksrutiner

I våken tilstand var han forvirret, og det forverret seg i løpet av kort tid. På grunn av strenge besøksrutiner på sykehuset hadde pårørende besøkstid kun en time om dagen.
Legene på sykehuset i Conventry fant ikke ut hva som feilte Paul. På grunn av dehydreringen ble Paul værende i tre uker. Det var kritisk i to døgn, til tross for at han fikk intravenøs væske. Amanda hadde tusen spørsmål. Hun hadde vært så bekymret for om Paul var alvorlig syk, at hun ikke hadde rukket å tenke på om han hadde drukket tilstrekkelig med vann.

Blodpropp

Paul fikk en blodpropp på benet. Sykehuset skulle satt på oppstrammende strømper. Også det ble glemt. Det ble foreskrevet blodfortynnende mot proppen og han ble sendt hjem med støttestrømper.

Etter ett år med blodfortynnende avgjorde en lege at Paul skulle slutte med legemiddelet. Tre uker senere ble tærne blå. Denne gangen dro han til et annet sykehus. Der fikk han vite at blodproppen var resultat av å ha sluttet med blodfortynnende. Han ble fem dager på sykehuset og fikk morfin mot smertene i tærne.


Annen gang

- Under det andre sykehusoppholdet ble jeg oppmerksom på at Paul begynte å klø igjen. Jeg snakket med en sykepleier om opplevelsen for ett år siden, men hun mente symptomene kunne komme av morfinen, forteller Amanda.

Amanda trodde sykepleieren visste hva hun snakket om.

Etter et par dager var ikke Paul seg selv. Hun insisterte på at det skulle tas blodprøver som ville avdekke om det kunne være snakk om dehydrering. Hun ble avvist, men insisterte. Prøven bekreftet mistanken om nyresvikt. Amanda var rasende.
Paul fikk intravenøs væske og kom seg raskt. Han ble sendt hjem fra sykehuset. Smertene tiltok, og han fikk morfin. Amanda skrev brev til sykehussjefen, hvor hun fortalte om den dårlige behandlingen de hadde fått.  Hun fikk ikke svar.


Amputasjon

Paul måtte tilbake til sykehus for tredje gang. Nå for å amputere lilletåen. Amanda kontaktet alle som var involvert i operasjonen, inklusive sjefen.

- Han ble bedt om å fylle ut skjema for vanninntak og urin. Ikke bare var Paul dyslektiker, han var også forvirret på grunn av morfin. Hvordan skulle han kunne måle? Han hadde ingen måleinstrumenter. På grunne av morfin hadde han heller ikke oversikt over inntak av væske. Det som ligger i begrepet ”grunnleggende sykepleie”, er mat, vann, hygiene og verdighet. Det er grunnleggende for alle pasienter. Svikter systemet her, så hjelper det ikke, sier hun.


Nyresvikt ved utskriving

Paul kom hjem og Amanda passet på at han fikk rikelig med drikke, men det var for sent.
Han behøvde væske intravenøst. Hun tilkalte ambulanse og ble lettet når de kom for å hente han, men samtidig redd. Hun fulgte ambulansen til sykehuset men ble bedt om å reise hjem igjen. Hun hadde ikke før kommet inn døren hjemme før telefonen ringte fra sykehuset. Paul hadde kollapset og han lå tilkoblet respirator. Dehydreringen hadde ført til multiorgansvikt. I tillegg hadde hjernen vært uten oksygen. Blodprøvene viste at han hadde hatt nyresvikt da han ble utskrevet fra sykehuset. De neste ti dagene lå han i koma.


Ikke ansvar

- Da det kom til dette punkt, ble det brukt tusenvis av kroner. Sykehuset gjorde alt for å redde livet hans. Det kunne han vært reddet med et glass vann, sier Amanda.

Hennes historie er svært krass kritikk mot de som har behandlet hennes mann. Sykehuset vedkjente seg opprinnelig ikke noe ansvar. Blodprøvene som ble tatt, som viste dehydrering og nyresvikt ved utskrivelse, eksisterte ikke i sykehusets journal. En sykepleier kontaktet Amanda og ba om anonymitet. Hun kjente til blodprøvene som var tatt den aktuelle dagen, og hun visste hvor dokumentasjonen befant seg. Hun fortalte hva Amanda skulle gjøre og sendte henne de viktige notatene. Etter først å ha nektet, måtte sykehuset senere innrømme ansvar for å ha oversett dehydrering ved utskrivingen. Dette førte til at de til sist fikk utbetalt et seks-sifret erstatningsbeløp.

- Hvordan det gikk med sykepleieren som varslet?

- Hadde noen funnet ut hvem sykepleieren var, ville vedkommende fått sparken, sier Amanda.


Ved sykesengen

Etter få dager oppdaget Amanda en fryktelig lukt i sykerommet. Paul hadde fått medisiner som medførte redusert blodtilstrømning til ben og hender.
- Det er så sjokkerende. Den fryktelige lukten var råttent kjøtt. Når dynen ble løftet var Pauls føtter sorte, sier Amanda.

Hun fikk sitte ved sengen hans, og hun satt der i ti dager. Hun fikk vite at han kanskje måtte amputere deler av begge bena.
Sykehuset så ingen annen utvei enn å amputere. Venstre legg og det meste av høyre fot ble fjernet.


Multihandicappet

Men problemene stoppet ikke. På grunn av komplikasjoner og pustebesvær ble det ny operasjon. Her og i forbindelse med anestesien ble stemmebåndene permanent skadet, og han kunne aldri mer snakke normalt. Han satt i rullestol, synet var nedsatt. Paul var dypt ulykkelig og i løpet av 2001 kommuniserte han at han ikke ønsket å leve lenger.

-Hvordan kommuniserte Paul?

- Han kunne bare hviske. Han var livredd for hva som kunne skje hvis jeg ble borte, forteller Amanda. Han ønsket å ha kontroll over sin egen død. I september fortalte han det til sønnene sine. Alle gråt. Etter alt han hadde vært gjennom, var det vanskelig for familie og venner å forstå at han ga opp. Livet hans var jo tross alt reddet.
I 2003 tok Paul en overdose med sine egne medisiner.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.