Evidenssirkus

Hvorfor går fremragende fagfolk helt fra konseptene? Hva står på spill? Ingen står i fare for å rykke ned i lønn. Ingen truende eller konkurrerende yrkesgrupper vil ta fra sykepleierne identitetsdannende arbeidsoppgaver. Hovedspørsmålet er derimot hvilken type kunnskap som er viktig i praksis. Og spørsmålet diskuteres mest iherdig av dem som synes lengst unna pasienten – akademikerne. Her må det da være noe som ikke stemmer? Men de iltert debatterende fagfolkene går ikke fra konseptene – snarere tvert imot – de står på konseptene og holder beinhardt på dem. Det er fordi grunnbegrepene trues at de er så engasjerte. Noe viktig står faktisk på spill. Det er ikke bare professorer som har investert fritid og liv i «sine» teorier som de beskytter med forfengelige nebb og kvessede klør. Det dreier seg om hva man tror er bra for pasienten – hvilken kunnskap som vil være best for det enkelte lidende mennesket. To grunnleggende kunnskapssyn står steilt mot hverandre. Og nettopp fordi sykepleiefaget er et praktisk fag, er kunnskapen som gjelder i praksis helt sentral for fagets selvforståelse. Kritikerne av kunnskapsbasert praksis har åpenbart et poeng dersom den evidensbaserte kunnskapen erstatter klinisk skjønn og overstyrer konkrete vurderinger av den enkelte pasients situasjon, oppfatninger og verdier. Direkte og ureflektert anvendelse av generalisert forskningskunnskap kan åpenbart være skadelig. Det samme gjelder om enkeltmennesker gjøres til objekter og fagpersoner til automater som slavisk følger formålsrasjonelle prosedyrer. Motsvarende vil det være fatalt bare å se den enkelte pasients livsytringer, håp, skam og krise i en situasjon der pasienten har intense smerter i brystet som sprer seg til armene, er kvalm, svett og svimmel. Det er også dypt problematisk at helsepersonell ureflektert utsetter pasienter for samhandling eller tiltak som man andre steder har vist at er unødvendig eller direkte skadelig. Men hvem er det som slavisk følger kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser i møte med Eva Hansen? Hvem er det som nekter for at oppsummert kunnskap fra flere pasienter enn den enkelte fagperson møter og erfarer i løpet av et yrkesaktivt liv er verdiløs? Så langt har jeg ikke sett noen som har hevdet at «evidensen er alt» eller at «fenomenforståelse og tolkning er nok». Skaper vi så stråmenn (eller kvinner av strå) som vi beskyter med diagnoser og karikerte sarkasmer? Det kan absolutt se slik ut. Og sykepleierne er ikke alene. Evidensdebatten har gått minst like hett og høylytt i en rekke andre fagfelt. Særlig innen helsefag. Morgenbladet hadde nylig en opphetet og nesten injurierende debatt om psykologiens metoder. Spørsmålet er om evidenskritikerne ser positivister og andre spøkelser på høylys dag? Positivismekritikken ble i Norge særlig ført av Hans Skjervheim. Han viste blant annet til et grunnleggende skille mellom teori og praksis, der praktiske problemer krever andre kunnskapsformer enn det som kan dekkes av teoretiske disipliner. Han pekte på faren for at formålstenkningen skulle bre seg til forståelsen av mennesket. Men positivismekritikken har vunnet på alle punkter for lenge siden. Pisker kritikerne en død hest? Sagt med deres egne faguttrykk: Har hermeneutikerne glemt barmhjertighetsprinsippet og hengitt seg til mistankens hermeneutikk? Og på den andre siden: Ser evidenstilhengerne innfølende døgenikter som forstår folk inn i døden på grunn av manglende elementærkunnskap hos enhver som kan stave fenomenologi? Har de glemt at kunnskapsbasert praksis bygger så vel på erfaringskunnskap og brukerkunnskap (ifølge egne definisjoner)? Sluttspørsmålet er om det ikke er naivt å tro at man kan fange menneskets sykdom som bare naturfenomen, sosiale eller eksistensielle fenomener? Er det ikke for ambisiøst å tro at kunnskapen om mennesket og dets sykdom lar seg fange ved hjelp av bare én type vitenskap, det være seg naturvitenskap, samfunnsvitenskap eller humanvitenskap? Evidensbevegelsen er en ateoretisk empirisk pragmatikk. Burde den ikke omfavnes av fenomenologer og hermeneutikere som jo nettopp legger vekt på praksis? Skulle ikke enhver fagperson som har omsorg for den individuelle pasient tilegne seg tilstrekkelig bakgrunnskunnskap for nettopp å kunne hjelpe den enkelte på en best mulig måte? Burde ikke evidenstilhengerne på den annen side kaste seg om halsen på humanviterne for å få hjelp til å konkretisere hva som menes med erfaringskunnskap og brukerkunnskap? Jeg bare undres.