Norge er altfor langt

For en utlending burde et land som Norge egentlig være forbudt. Først skal du få tak i det norske språket. Men ikke før du har klart å bøye de uregelmessige verbene, så oppdager du at det i tillegg finnes flere dialekter du ikke skjønner noe særlig av. Så gjør du en iherdig innsats for å besøke alle de flotte stedene som pryder enhver Norges-kalender.

Men du kan bruke halve livet på å oppdage Norge, for så å oppdage at du aldri har sett den andre halvparten. Norge er rett og slett et land det er umulig å få oversikt over.

Opprinnelig ville jeg helst ha slått sammen Norge, Sverige og Danmark. Samme kultur, samme tenkning, samme styresett. Tenk for et slagkraftig land det ville blitt - økonomisk, strategisk og på fotballbanen!

Men jeg skjønte fort at det var å begynne i den gale enden, siden Norge alene er delt opp i 430 miniputtstater som kaller seg kommuner. Mange av disse har så godt som ingen innbyggere. Men desto mer areal. Der Sverige på en mild måte har tvunget sine innbyggere til å bo litt tettere sammen for å kunne gi alle et tilfredsstillende tilbud, opprettholder Norge en idé om at alle skal kunne leve salig på hver sin knaus - uten at det skal gå nevneverdig ut over servicen fra det offentlige. Dette heter distriktspolitikk og har et visst religiøst preg: Samme hvor mange vi er og hvor store helsebehov vi har, skal to brød, fem fisker og noen oljeplattformer være nok til å fø oss alle.

Nå skal det samhandles innen helsetjenestene. En helt nødvendig reform er på trappene og skal behandles i Stortinget allerede til høsten. Helseministeren ønsker først og fremst å styrke førstelinjetilbudet i kommunene. 20 prosent av midlene som i dag brukes av sykehusene, skal nå overføres til helsetiltak i kommunene.

Ideen er at pengene skal brukes mer effektivt på denne måten. Kommunene skal i større grad kunne satse på forebygging, og det skal bli slutt på at sykehusene og kommunene skyver pasienten over til hverandre for å bli kvitt kostnaden. Hvis kommunehelsetjenesten fungerer optimalt, legene gjør sin jobb og fastsykepleieren er på plass, vil samfunnet som helhet bruke mindre penger på et bedre tilbud.

Jeg ville ha vært samhandlingsreformens største venn - om det ikke hadde vært for dette flokete, umulige norgeskartet. Riktignok har jeg stor sans for både nærhetsprinsippet og det kommunale selvstyret. Men det forutsetter at man har noe å styre. 162 av våre 430 kommuner teller i dag færre enn 3000 innbyggere. I 26 kommuner er folketallet lavere enn i en middels blokk i Groruddalen, det vil si under 1000. Kan vi virkelig forvente at kommunene skal være i stand til å innfri de forventningene som ligger i Hanssens Samhandlingsreform så lenge de opptrer i Utsira-størrelse?

Neppe. Å ivre for kommunesammenslåing er i Norge å betrakte som sosialt selvmord. Men uansett alle fromme ønsker om å la Norge være uberørt av tidens tann, handler en nødvendig effektivisering av helsetjenestene i første rekke om penger og tall. For å gi det lokale helsetilbud et kraftig løft, slik reformen forutsetter, trengs større enheter enn vi har i dag. Kanskje helst med 20 000 innbyggere eller flere. Samhandling krever mer avanserte og fleksible organisasjoner enn det småkommuner kan hoste opp i dag. Selv om de sikkert forsøker så godt de kan.

Helseministeren feiget ut da Senterpartiets kommunalminister Kleppa satte foten ned for såkalte «helsekommuner». Slike virtuelle kommuner var Hanssens forsøk på å omgå kommunesammenslåinger. Det var meningen at kommunene skulle bli tvunget til samarbeid om et lokalt helsetilbud. Men etter Kleppas nei, er det hele likevel frivillig og opp til kommunene selv. Det høres unektelig slapt og lite energisk ut.

Norge skriker etter en kommunereform som sikrer oss bedre styringsmuligheter. Men med SV og Senterpartiet i regjeringen, vil det trolig forbli slik det var. Jeg er redd det vil gjøre at hele samhandlingsreformen kan bli hengende fast et sted mellom gode intensjoner og lokalnasjonalisme.